FEMUNDSMARKA KALLER (1999).
|
For første gang skulle vi dra på villmarkstur sør for Dovre. Familien har hytte i Øversjødalen, ikke langt fra Femunden. Odd var på vei sørover
på ferie og vi fant det derfor naturlig at vi møttes på hytta for derfra å komme oss videre inn i Femundsmarka. Dette var for oss nye og ukjente trakter,
men Femundsmarka har unektelig en spennende klang for et villmarkshjerte, så dette så vi frem til med store forventninger.
Kort fortalt skulle denne turen gjøre oss rike på opplevelser, men ikke fullt så rike på fisk. Femundsmarka har en særegen og fasinerende natur som er helt
forskjellig fra det vi var vant til fra andre turer. I tillegg hadde marka et rikt og variert dyre og fugleliv hvor vi skulle få oppleve blant annet rein,
elg og ørn på nært hold. Naturen med sin spredte vokst av furu i alle tenkelige og utenkelige formasjoner ga en spesiell trolsk stemning og særlig vil vi
huske de sene kveldstimer rundt leirbålet med Stor-lomens klagende rop i det fjerne.
|
Dag 1
Turen startet med at vi tok båten Femund II over Femunden fra Jonasvollen til Haugen. En hyggelig båttur på en trivelig båt og en fin opptakt til marsjen
inn i Femundsmarka. Båten brukte akkurat så lang tid at det ble tid til en kopp kaffe og ta et slag Svarteper med Andreas (junior) som fikk smaken på
villmarkslivet i 97 og ville være med på også denne turen.
Turen startet med at vi tok båten Femund II fra Jonasvollen til Haugen. En meget tradisjonsrik båt som siden 1905 har fraktet varer, post, mennesker, tømmer, trekull og malm.
Planen var å gå fra Haugen til Rødvoltjønnan den første dagen. En godt oppmerket sti fra Haugen går i slak stigning opp mot Røvoltjønnan. Terenget er lett å gå i og ganske snart var vi kommet over tregrensa hvor vi skulle vi få oppleve å komme i nærkontakt med en liten reinsdyr flokk på Ca. 20 dyr.
Området består av en rekke fristende små og store vann. Vi gikk forbi de største vannene og valgte å slå leir ved et vann som bærer det noe tvilsomme navnet Abbortjønna. Et kanskje noe ulogisk stedsvalg for ihuga ørret jegere, men i følge pålitelige kilder skulle det være ørret i dette vannet. Det kan det jo også godt hende at det er, men det kan i så fall ikke vi dokumentere. Vi fisket en del utover ettermiddagen og kvelden uten at noen fisk lot seg friste av hverken spinner eller mark. Vi prøvde ogå en del i Skogtjønna som ligger like nedenfor uten at dette ga noe bedre resultat. Dermed var det bare å komme seg i soveposen etter en dag med mange nye spennende inntrykk og opplevelser, men altså uten fisk.
Dag 2
Vi hadde kvelden før snakket om at vi burde stå tidlig opp for å oppleve morrabittet, uten at vi kanskje helt mente det seriøst. I hvertfall fra Odd og
min side, men Andreas mente alvor med dette. Klokken halv seks ble vi vekket av en ivrig Andreas som skulle ut og ta morrabittet. Utenfor teltet var det
en ufyselig kald vind med regn og akkurat da ville jeg helst ikke være noe annet sted enn i den varme og lune soveposen. Men man skal jo helst gå foran som
lysende eksempel på en ekte villmarking, så da var det bare å ta på seg noen lag med varme klær og komme seg ut. Og fisk skulle vi faktisk få, men det
skulle vise seg at vannet levde opp til sitt navn. Vi fikk noen små abbor men likevel var det tross alt en opptur å kjenne at det rykket i snøret.
Etter en liten formiddagsvil og frokost skulle vi få besøk av en av Femundsmarkas oppsynsmenn. Etter det obligatoriske spørsmålet om fiskekort
(som vi selvfølgelig hadde) gikk praten løst og fast og siden vi ikke var kjent i området, var vi selvfølgelig interessert i tips fra en som kjente marka
like godt som sin egen bukselumme. Han anbefalte oss Grøtådalen hvor både elv og en del vann hadde god bestand av ørret og røye. Spesielt nevnte han Grøtåa
som han mente var Norges beste fluefiske elv. Vi sverget til mark, spinner eller sluk, men vi hadde tatt innersvingen på fluefiskere før, så dette hørtes
interessant ut.
Planen var nå å gå til Korstjønna og bruke dette stedet som base for turer i Grøtådalen. Marsjen fra Abbortjønna var ikke lang og gikk unna på et par timer.
Korstjønna skulle vise seg å være et idyllisk vann med Femundmarkas karakteristiske furuskog rundt vannet. Været var etter hvert blitt bedre og humøret var
på stigende kurs.
Etter å ha funnet seg teltplass og fått opp teltene, var det tid for å utforske vannet med fiskestang.
Vinden hadde etterhvert stilnet og ut på ettermiddagen skulle vannet livne til. Inne i en bukt så vi at det vakte i stor stil. Med stor spenning fikk vi ut
spinner og mark og snart skulle det ligge sprellende ørret på bakken. Med dette hadde vi slått an tonen og vi skulle nå dra i land en del ørret utover dagen
og kvelden. Størrelsen var riktig nok ikke mye å skryte av. Halvparten av det vi fikk ble sluppet ut igjen og resten passerte grensen for minstemål med
hårfin margin. Imidlertid både så og hørte vi vak av fisk som var betydelig større. Disse befant seg desverre lengere ut på vannet slik at vi ikke hadde
mulighet for å nå de med utstyret vårt.
Idyllisk solnedgang ved Korstjønna.
Dyrelivet rund Korstjønna var fasinerende. Ikke langt fra oss så vi et ørnepar som lekte seg. Vi hadde også besøk av en liten flokk med reinsdyr som passerte oss like ved teltet. Kvelden ble avsluttet med leirbål og pølser stekt på spidd. Å finne brensel til bål er overhode ikke problem i Femundsmarka. Her er det store mengder med tørre kvister og greiner fra furuskogen.
Planen for dagen var å utforske området i Grøtådalen. Her går elva Grøtåa omkranset med en rekke mindre vann. I tillegg hadde vi et håp om å treffe kjentfolk som vi viste skule være området på dette tidspunktet.
Marsjen fra Korstjønna til Grøtåa er ikke lang og ble gjort på halvtimen. Her flyter elven langsomt med forlokkende kulper. I perioder går den over til å bli mindre vann. At dette stedet er populært skulle vi snart få bevis for. Fra alle kanter dukket det opp mindre og større grupper med folk (fluefiskere) som tydeligvis hadde dette stedet som mål. Kanskje ikke så rart hvis dette er Norges beste elv for fluefiske, men det var ikke fritt for at villmarksfølelsen ble noe dempet i "folkemyldret".
I motsetning til alle de andre fisket vi med mark og spinner, men måtte nøye oss med et par små ørreter som ble satt tilbake til friheten igjen. Trøsten var at vi heller ikke så noen andre som fikk noe. Hovedårsaken til det dårlige bittet kunne antagelig skyldes vindstille og steikende sol fra skyfri himmel. Den eneste som fikk fangst var en fiskeørn som vi så stupte mot vannet i en voldsom fart og kunne lette fra vannet med en flott ørret mellom klørne. Et virkelig imponerende syn.
Vi fortsatte videre opp dalen og kom snart til Krokåthåen. Her skulle vi få oppleve dyreopplevelse nummer to på kort tid. Like utenfor der hvor elva renner ut i vannet står en elgku og spiste planter fra vannbunnen. Litt nervepirrende var dette siden elgen hadde to alternativer for å komme se vekk. Den kunne gå opp på land der hvor vi sto, eller den kunne legge på svøm over vannet og komme seg på land på den andre siden. Heldigvis valgte den siste alternativ.
Det verste folkemylderet hadde vi nå lagt bak oss. Kun en enslig trønder som hadde slått leir med hengekøye utenfor teltet var i området og villmarkfølelsen var på vei tilbake. Vi valgte å starte fisket i utløpet av elven som så ut til å være et sted hvor ørreten kunne trives, men igjen skulle det vise seg at det bare var noen små pinner som viste interesse for mark eller spinner. Odd og Andreas valgte etter en stund å gå til en bukt nord for utløpet mens jeg holdt meg på samme sted.
Etter en kort stund kom Andreas løpende tilbake og ropte andpusten at Odd hadde fått en halv-kilos. Jeg var ikke sen om å bevege meg til samme området og kom akkurat tidsnok til å oppleve at Odd dro neste halv-kilos på land. Endelig skulle vi oppleve den spesielle følelsen som oppstår når skikkelig ørret er i farta. Flere vak i den idylliske bukta bidro til at stemningen var slik den skal være. Andreas og jeg gikk rundt bukta slik at vi fisket i retning mot Odd. Bukten var ikke bredere enn at vi med få meters margin fisket i de samme området som Odd. Likevel kunne det se ut som han hadde funnet seg en "kulp" hvor det bodde noen halv-kilos ørreter. Odd fikk til sammen 4 fine ørret og alle sammen bet på omtrent på den samme kvadratmeteren, mens Andreas og jeg som kastet 3-4 meter for kort for å nå det samme området, ikke hadde det samme hellet. Etter at Odd hadde fått sine 4 ørret, virket det som om det roet seg. Vi hadde riktignok noen få forsiktige napp, men flere skulle vi ikke klare å lure på land.
Odd skulle få fire pene ørreter i Krokåhåen. Dette skulle bli høydepunktet rent fiskemessig fra turen.
Vi hadde opprinnelig tenkt oss til en del vann lengere sør-vest, men vi skjønte etter hvert at det var blitt for sent ut på dagen til at vi kunne rekke det. Vi hadde fått 4 fine ørret og vi kunne etterhvert vandre glade og fornøyde (i hvert fall Odd) tilbake til Korstjønna.
Igjen ble kvelden avsluttet med en stemningsstund rundt leirbålet.