MER FOLK ENN ØRRET I BØRGEFJELL (2010).

Mandag 2. august.

Etter en svært vellykket tur til Børgefjell i fjor, bestemte vi oss for å dra til de samme traktene i år. Stekenjokk, ikke langt fra Klimpfjell høyfjellshotell i Sverige, er et utgangspunkt som gjør Ransermiehke lett tilgjengelig. Lite stigning og relativt lettgått terreng kombinert med en ikke avskrekkende avstand passet oss bra.

Som i fjor avtalte Jonny og jeg at vi skulle møtes på parkeringsplassen ved den oppdemte innsjøen. Og som i fjor kom vi dit nesten samtidig, selv om han startet fra Lørenskog og jeg fra Mo i Rana.

Denne gangen hadde han med sin sønn, Andreas, som han lastet på kilovis med oppakning. Om det var det som fikk han til å virke lettbeint som ei fjellgeit, eller at han selv hadde ligget og trent knallhardt for turen, skal være usagt, men jeg hadde i hvert fall min fulle hyre med å holde følge med Arntsen og sønn innover fjellet.

Så er vi i gang! Mange timers bilkjøring er tilbakelagt og endelig kan vi ta beina fatt retning Børgefjell.

I fjor møtte vi ikke så rent lite folk på turen, noe som vi hadde blandete følelser for. I år skulle det imidlertid vise seg å være enda mer folksomt. Da vi begynte å gå, telte vi foran oss ei gruppe på minst 10 personer med kurs for samme området som vi skulle. Det skulle vise seg å vær symptomatisk for det vi opplevde resten av turer. I området rundt Saksinvatnet og i Ransermiehke så vi flere telt enn vi til sammen har sett på alle våre turer i Børgefjell, fra 1968 til i år. Etter å ha trasket i fint tempo inn til utløpet av Saksinvatnet, oppdaget vi en lavvo og minst ett telt i området. Vi fortsatte derfor videre et stykke før vi stanset og slo leir.

Andreas prøvde fiskelykken uten resultat, og siden det begynte å bli mørkt, tok vi kvelden ganske tidlig.

Tirsdag 3. august.

Etter en slitsom dag gjorde det ekstra godt å våkne etter en god natt søvn, selv om det ikke var det beste været å våkne til. Tåka hang lavt og en kald vind gjorde at det føltes ganske så hustrig å være utendørs. Akkurat da kunne det se ut som om meteorologene skulle få rett i sine pessimistiske spådommer.

Etter frokost pakket vi sammen og vandret retning vest langs Saksinvannet. Andreas fisket først litt ved telt plassen uten å oppleve napp. Basert på fjorårets erfaringer hadde vi en formening om at det skulle være bedre forhold ved vestenden og hadde derfor kommet frem til at vi skulle ta oss en rast der for å prøve fiskelykken. Det kan godt hende det er bedre forhold ved vest-enden, men det skulle vi i så fall ikke få dokumentert på denne dagen. Riktignok hadde jeg to napp, men ellers var to timers fiske resultatløse. Andreas benyttet anledningen til å komme seg høyere opp og tok seg en rask tur opp på fjellet over Saksinvannet.

Terrenget i området er behagelig og lett å gå i.
Men noen ganger er det greit å hvile beina. Her er det Odd og Andreas som tar seg en liten hvil.

De få timene vi var ved vannet opplevde vi flere grupper med folk som passerte i samme retning som der vi hadde tenkt oss. Nok en bekreftelse på en mistanke som vi allerede hadde hatt en stund: Denne gangen skulle vi ikke bli alene i fjellet. Vi observerte til og med to menn som slepte på en kano over fjellet retning Ransermiehke. Det skal godt mot og en god fysikk til for å frakte med seg kano over Børgefjell!

Etter å ha spist fortsatte vi vandringen mot Ransermiehke. Været var nå blitt betraktelig bedre. Det var antydning til sprekker i skylaget og temperaturen var steget adskillige hakk. Lettelser i antrekk var nå helt nødvendig. Terrenget fra Saksinvannet til Ransermiehke er lett å gå i og vi brukte ikke lang tid til det første av de 3 navnløse vannene (958 m.o.h) på platået i Ranserdalen. Formen min føltes ganske fin og til tross for en ikke helt optimal fysisk oppladning til denne turen gikk marsjen overraskende lett. Noe av grunnen til det skyldes nok at jeg denne gang gikk med en lettere sekk enn det jeg til vanlig pleier å ha. Andreas var godt trent og i god fysisk form var så gem at han hadde tatt mye av de tyngste effektene våre i en egen sekk.

Konge på haugen!
Stigningen fra Saksinvannet er tilbakelagt og nå er det ikke lange veien til Ransermiehke.

Her er Andreas med Saksinvannet i bakgrunnen

Humøret var upåklagelig da vi fikk satt opp telt fått oss et måltid mat. Andreas dro i forveien for å prøve fiskelykken og fikk ganske raskt turens første ørret. Odd og jeg kom etter, men det skulle vise seg at bittet ikke var det beste. Andreas skulle få enda en ørret på samme størrelse (3-4 hg), mens Odd og jeg skuffende måtte konstantere at fisket skulle bli resultatløs.

Senere på kvelden skulle ørretene til Andreas bli til et utmerket måltid kveldsmat og når så kvelden ble avsluttet med Whisky og gode samtaler kunne det knapt ha blitt satt bedre punktum for denne dagen. .

Andreas har sikret seg turens to første ørret.

Onsdag 4. august.

Vi startet dagen med en velsmakende frokost bestående av egg og bacon. Dette i og for seg enkle måltidet er en høydare, og en perfekt start på dagen.

Måltidene er alltid store øyeblikk. Særlig slik som her når en i ro og mak kan nyte frokosten i godt vær.

Været var så godt som man kan forlange i Børgefjell. Delvis skyet med solgløtt og en passelig sterk vind skapte høye forhåpninger hos storfiskerne Arntsen, Arntsen og Kolstad. Vi skulle utforske elva i Ranserdalen. I fjor var dette turens store skuffelse da vi bare fikk småfisk. I år ville vi prøve de nederste kulpene før elva stuper ned mot Ranseren med håp om at ingen hadde giddet å fiske i der. Vi ville også se den gamle leirplassen vi benyttet oss av på tidligere turer.

Først prøvde jeg med spinner, og hadde to tilslag av halvkilosørret. Så gikk jeg litt lengre opp. Der er det en kulp der det er plass til bare en fisker. Det er da om å gjøre å være der først. Dette minner meg om sommeren 1977. Jeg visste om hvor viktig det var å finne rett plassering og snek meg derfor ut av teltet før Jonny hadde våknet, kom først til kulpen og tok turens peneste ørret på 1,4 kg. Dette var Jonny lite fornøyd: Jeg hadde kuppet plassen på en sleip måte. Nå var jeg igjen alene. Først fikk jeg to på spinner. Deretter gikk jeg over til mark og dupp og fikk til sammen 5 i størrelsen 6 – 3 hg. Det var mindre fisk enn i 77, men etter dagens forhold en akseptabel fangst. Det må nevnes at både Jonny og Andreas for en stund hadde satt seg selv ut av spill da de oppdaget at de hadde mistet knivene sine. For andre gang måtte Jonny overlate Ranserdalens beste fiskeplass til meg!

Vi merket et snev av historisk sus da vi kom tilbake til kulpen hvor vi hadde så gode minner så langt tilbake som på 70 tallet. Særlig følte nok Odd det da han dro disse opp fra kulpen.

Vi fortsatte opp langs elva, men med større tetthet av fiskere enn mygg, var det lite å hente. Likevel fikk vi noen pene halvkilosfisker i utløpet av vannet på henholdsvis spinner og mark. Andreas fikk 3, Jonny 2 og jeg 3. Vi var innom ei tjønn vi fikk en del pen steikfisk i fjor, men resultatet denne gang var dårlig.

Vi skulle ikke bli tomhendt ved vannet heller. Disse to ble tatt på mark.

Ellers traff vi veteranen fra Hatfjelldalen med sin lange markstang som hadde debutert i Ransermiehke midt på 60-tallet. Med 36-turer som bakgrunn, kunne han bekrefte at området hadde tapt seg merkbart. Vi snakket også med to karer fra Gudbrandsdalen som lå ved elva i en lavvo. Heller ikke de hadde opplevde det store bettet.

Resten av dagen gikk med til spising, avslapping og reflektering over det gode liv. Jeg var fornøyd med dagens fangst, og livet kunne knapt vært bedre. Jonny og Andreas fisket i vatnet ved teltet, men det var helt dødt, og det var noe skuffende. Kvelden ble som vanlig avsluttet med en ”skarp en”.

Torsdag 5. august.

Andreas hadde denne dagen bestemt seg for å gå til toppen av Jetnamsklumpen, Nord-trøndelags høyeste fjell og som markerer grense mellom Røyrvik og Hattfjelldal kommune, mellom Nord-Trøndelag og Nordland og mellom Sør-Norge og Nord-Norge. Han brukte nærmere 2 timer til toppen i et terreng som naturlig nok består av mye stigning og til tider mye steinur. Han regnet med at han skulle få mobil-dekning på toppen og tok derfor med mobilen for å kunne ringe sin mor og andre. Men Andreas har det med å miste mobiler og denne turen skulle ikke være noe unntak. Mobilen ligger nok fortsatt der ett sted i steinura opp mot Jetnamsklumpen og der kommer den nok til å ligge i noen årtusener. Kanskje den da blir funnet som et sensasjonelt funn av noen arkeologer som gjør uante oppdagelser om forhistorien gjennom analyser av tekstmeldingene!

NB! Skrevet i ettertid!
Ett år etter at vi hadde gjort denne turen fikk jeg en E-post fra en av de hyggelige sunnmøringene som vi tilfeldigvis hadde truffet 2 år på rad i Børgefjell. De hadde funnet på at de skulle dra opp på Jetnamsklumpen dette året og på vei opp hadde de tilfeldigvis funnet en mobiltelefon i steinura og tatt den med hjem. De hadde tilfeldigvis lest historien om den tapte mobilen på vår hjemmeside og nå hadde de mistanke om at det var den de nå hadde funnet. Dette fortalte de om i E-posten og jeg kunne bekrefte at farge og merke stemte overens. De lurte på om de skulle sende den til meg i posten og det sa jeg var Ok. Jeg hadde ingen forhåpninger om at den skulle virke, men siden de hadde vært så elskverdige at hadde tatt seg bryderiet med å ta den med seg hjem og søke kontakt med meg ville jeg ikke det skulle være bortkastet.

Ganske utrolig at denne telefonen skulle bli funnet igjen, men det som er enda mer utrolig; etter at telefonen hadde ligget ett år i nærheten av Jetnamsklumpen, mesteparten av tiden under massevis av snø, så virket telefonen. Vi ladet den, satte i Sim-kort og telefonen virket som den skulle! Helt utrolig!

En fornøyd gutt holder tommelen opp etter at han har nådd toppen av Jetnamsklumpen
Andreas gjorde en video etter at hadde kommet på toppen. Klikk her for å se på den.

Mens Andreas var på tur prøvde jeg og Odd å fiske i kulpen i bekken like ved teltplassen. Odd hadde stor suksess her i fjor da han i løpet av kort tid dro 5 ørret på 3 – 5hg. Flere vak dokumenterte at det også i år var fisk her og nå hadde vi store forhåpninger og regnet med lett match mot ørreten i den vesle kulpen. Men heller ikke denne gang viste ørreten fnugg av interesse for det vi trodde var en uimotståelig markklyse. Det var nå for alvor blitt åpenbart at årets tur ikke ville gi noe bidrag til å fylle fryseren med høstens ørret middager.





Andreas tar seg en velfortjent hvil etter anstrengende fjelltopp-tur. Odd tar seg også en hvil!

Et nytt fiskemåltid ble tilberedt fra en del av fangsten i Ranserdalen dagen før. Nok en gang fikk vi bekreftet at det ikke er mye som kan måle seg med fersk ørret tilberedt i fjellheimen.

Vi hadde allerede dagen før bestemt meg for å starte returen til sivilisasjonen denne dagen. En dag eller to tidligere enn det vi opprinnelig hadde tenkt oss, men dårlige fangster kombinert med at vi manglet ”prosjekter” gjorde at vi fant tiden moden for retur.

Vi tok ned teltet, pakket sammen og la i vei til Saksinvannet. Ved vest-enden skulle tilfeldighetene føre til vi traff våre naboer fra fjorårets tur ved Saksinvannet. Alltid hyggelig å treffe likesinnede i fjellheimen og ekstra hyggelig å treffe folk som en hadde truffet året før. Det har for vår del aldri skjedd før. Sunnmøringene hadde vært på en noe lengre tur en oss og hadde vært innom Jetnamen, Steinvannet, Reinhornvannet, Rotnan og var nå kommet til Saksinvannet.

Fra Sunnmøringene gikk vi 200 meter til da en pratesyk Verdaling kom løpende opp lia for å skravle med oss. Praten gikk lystig og han kom med følgende historie: Han hadde satt stanva med mark. Da han kom tilbake merket han at snøret hadde retning sidelengs mot en sandstrand. Han sveivet inn og oppdaget til sin store overraskelse at en rype hadde viklet seg inn i snøret. Ikke nok med, det var også en ørret på kroken. Ikke dårlig fangst, både ørret og rype på en gang! Han påstod hardnakket at historien var sann!





Odd og Andreas er klare for retur til sivilisasjonen.

Det kunne virke som om Saksinvannet var omkranset av ”turister” og vi begynte nå å bli alvorlig bekymret for at vi ikke skulle finne et anstendig sted å campere. Men nok en gang var vi heldige og nok en gang skulle vi finne teltplass som vi hadde året før.

Vi hadde nå vår siste sjanse til å redde årets ørretfangst. Det skulle ikke mangle på innsats, men nok en gang måtte vi konstantere en lite samarbeidsvillig ørret som viste en fullstendig mangel av interesse for både sluk og spinner.

Fredag 7. August.

Det var tid for å dra hjem. Vi hadde opplevd fine dager i fjellet, men fangsten var noe skuffende. Vi fisket litt før vi pakket og begynte å gå, men uten resultat. Turen tilbake til bilen gikk i et for Jonny og meg fint tempo. Andreas, derimot, syntes vel at det ble for mange pauser, men som den høflige unge mannen han er, klaget han ikke. Jonny gikk på trynet i ei steinur, men bortsett fra det skjedde det ikke noe dramatisk. De siste to kilometrene ble tilbakelagt på grusvei i godt driv, denne gangen uten smerter, krampe eller lignende. Et godt alderstegn. Vi traff en svenske med andersdupp, og parkeringsplassen var fylt med enda flere biler. Ikke noe godt tegn!

Etter å ha sagt farvel med Jonny og Andreas, som bare skulle kjøre 90 mil, bar det tilbake til Mo. Men først stoppet jeg ved Klimpfjell hotell og fikk meg et ekte herremåltid. Koselig plass, trivelig betjening og en fin avslutning på en tur som i hovedsak hadde vært flott!

Etter å ha tatt farvel med Odd hadde Andreas og jeg bortimot 90 mil å kjøre hjem til Lørenskog. 5 dager tidligere da, vi dro retning Børgefjell kjørte vi gjennom Norge før vi tok av E6 og kjørte mot Sverige og Stekenjokk via Røyrvik.

Nå hadde vi tenkt å kjøre sørover gjennom Sverige. Det er nok 3-4 mil lengre å kjøre enn gjennom Norge, men tidsmessig regnet vi med å ta det igjen og vel så det gjennom bedre veier og høyere gjennomsnittsfart.

Det første vi tenkte på når vi startet var å finne et sted hvor vi kunne få oss et godt måltid mat. Den første sivilisasjonen vi traff på var et sted som het Gæddede. Ikke akkurat verdens navle, men vi fant frem til en restaurant hvor vi kunne fråtse i vestlig junkfood. Restauranten er neppe noen kandidat til Michelin-guiden, men det smakte uansett fortreffelig.

Ferden gikk videre via Strømsund, Østersund og på høyde ved Trysil var det på tide å krysse Svenske-grensen. Jeg kjørte de 22 første milene mens Andreas tok seg av de siste 66. Ved midnatt var vi endelig hjemme. I effektiv kjøretid hadde vi da spart ca. 1 time i forhold til da vi kjørte nordover gjennom Norge,

Til Forsiden