TROPEVARME I BØRGEFJELL (1994).

LØRDAG 6/8: SUSENDALEN - ROTNAN (5 timer)

I strålende vær satte vi oss i Odds nye Sierra med retning mot Susendalen. Kl 13.30 ankom vi endepunktet i Susendaen hvor vi parkerte bilen og gjorde oss klar til marsjen. I Ca. en time fulgte vi stien langs Tiplingelva før vi bøyde av til venstre og begynte stigningen opp fjellet vi måtte over for å komme til Rotnan. Dette er en lang og hard stigning som vi hadde grudd oss lenge til. Odd sleit med ettervirkning av en bihulebetennelse og hadde problemer med tempoet mitt. Solen skinte fra en skyfri himmel og i varmen ble atskillige mengder med svette (og snørr) lagt igjen oppover fjellsiden. Dette medførte forholdsvis mange pauser med stort forbruk av XL-1. I tankene hadde vi et håp om å komme oss til Ranserdalen i løpet av dagen, men etterhvert skjønte vi at dette ville bli for tøft.

Første dag på vei over fjellet mot Rotnan. Været hadde slått an tonen fra første dag, terenget er lett å gå i og formen er fremdeles fin.

Kl. 18.30 nådde vi fram til Rotnan. Vi fant oss en ypperlig leirplass i nærheten av et reingjerde hvor vi satte opp teltet før Odd kunne servere betasuppe med pølser. Slitne som vi var etter den harde marsjen, tok vi det forholdsvis rolig og koste oss i solen i ganske lang tid. Etter hvert var det imidlertid tid for å ta fram fiskeutstyret. Jonny prøvde først i Rotnan mens Odd ville prøve noen småvann like ved. Rotnan lå blankstille uten et vak, og det hele virket i det hele tatt ganske dødfødt med tanke på fangst. Odd hadde større hell, og i et lite vann like ved teltet tok han ganske kjapt opp 3 små ørret på land. Jonny fikk en ørret da han kom litt senere. Dette insisterte Odd på skulle være kveldsmat, noe han tok det fulle ansvar for og stekte et ypperlig måltid.

Vi var ganske slitne etter dagens marsj, noe som resulterte i en tidlig kveld.

SØNDAG 7/8: ROTNAN - RANSERDALEN (2 timer).

Etter en bedre frokost, tok vi ned teltet, pakket sekken og la i vei mot Ranserdalen. Like etter at vi hadde startet, traff vi en ungdom som lå i leir sammen med tre andre like i nærheten av oss. De hadde fisket om natten og gjort en god fangst. Blant annet hadde de tatt en ørret på 1,5 Kg. på flue. Dette hadde de altså gjort mens vi hadde ligget uvitende i sin dypeste søvn.

Odd var preget av gårsdagens marsj og hadde problemer med gnagsår på den ene foten. Dette resulterte i at han måtte ta støttebandasje i bruk. Ellers gikk marsjen greit og turen gikk unna på 2 timer i et utmerket tur terreng. Vi satte opp teltet på vår vante plass og vi fikk i oss et nytt måltid med mat.

Forventningen til Ranserdalen var høye etter mange hyggelige opplevelse ved tidligere anledninger. Det tok derfor ikke lang tid før fiskeutstyret kom fram og vi satte kursen mot den første kulpen hvor vi alltid hadde fått stor fisk. Problemet med denne kulpen er at det bare er plass til en fisker om gangen. Det ble derfor litt diskusjon om hvem som skulle få lov til å åpne. Det endte med at Jonny gjorde første utkast, og ganske riktig. Etter å ha sveivet inn noen få omdreininger med spinneren hogg det til. Etter en hard (og noe klønete) kamp kunne Jonny dra på land en ørret på 7,5 hg. Odd var kanskje noe skuffet over at Jonny hadde tatt første stikk, men husk: Ved neste anledning er det Odds tur til å gjøre første utkast i denne kulpen.

Det skulle ikke bli mye fisk på denne turen, men Ranserdalen skuffet ikke. To pene ørret ble tatt på spinner.

Det ble ikke flere napp i denne kulpen og vi fortsatte vider oppover vassdraget. Vassdraget virket ganske dødt med lite vak og napp. Ikke før vi kom nesten helt til vannet skulle det skje noe. Igjen var det min spinner som ble utsatt for hogg. Fast fisk og etter en stund lå en halv kilos ørret på land.

Etter dette dro vi tilbake til teltet og Odd lagde et utmerket måltid med havregrøt. Været var stadig vekk utmerket og dette gjorde at vi sov middagshvile utendørs.

Vi hadde bestemt oss for at vi skulle prøve kveldsbittet oppe ved vannet. Dette hadde vi store forventninger til og vi var derfor ikke sene med å komme oss avgårde etter hvilen. Forventningen ble ikke noe mindre da vi kom opp til vannet og så at det vaket i stor stil på det blankstille vannet. Men det skulle vise seg at fortsettelsen ikke sto i stil med forventningene. Vi prøvde både med mark, spinner, sluk og flue uten at ørreten viste noen stor interesse for agnet. Etter hvert fikk Odd en ørret på 3-4 hg. ved utløpet av vannet. Jonny gikk over elva for å prøve i bukta ved den andre sida. Også her var det mye vak, men dårlig bitt.

Vi skjønte etterhvert at denne kvelden skulle bli en skuffelse med tanke på fangst, men vi kunne vi kunne i hvertfall glede oss over et nydelig vær med den helt spesielle kveldsstemningen som dette skapte i Ranserdalen.

På vei tilbake til teltet fikk Jonny to små ørret i kulpen like nedenfor utløpet av vannet. Vi kunne observere 3 personer i tussmørket ved den andre siden av elva.

Et av de største problemene ved årets tur skulle bli å berge fisken som vi fikk. Med den varmen som vi opplevde var vi helt avhengig av å finne snøskavler som vi kunne grave fisken ned i når vi lå i ro. Dette skulle by på større problemer enn det vi noen gang tidligere hadde hatt. Også i Ranserdalen som ligger 1000 m.o.h. var dette problematisk, men vi klarte å oppspore en snøskavl Ca. 2 km. fra teltet hvor vi kunne grave ned dagens fangst.

MANDAG 8/8: RANSERDALEN - STORKJUKKELEN (6 1/2 time).

(Det må bemerkes at denne delen av rapporten er skrevet over et år etter selve turen. Dette skyldes dagbokforfatterens uheldige, håpløse og fullstendig meningsløse aktiviteter det siste året.)

Vi hadde sett og så vidt kjent storørreten i Ranserdalen, men utbyttet ble dårligere enn forventet. Turen var imidlertid ikke over. Full av optimisme la vi kursen mot store Kjukkelvann.

Tidligere turer dit hadde jo skapt forventninger. Som dagsmarsj er denne turen passelig, men terrenget er noe spesielt, og særlig den legendariske Steinlægdan kan være en utfordring for såre fjellføtter. Sommeren 1984 hadde Jonny opplevd det reine helvete da han gikk med to stive føtter i mer enn tre timer. Knærne kollapset, og det var med et nødrop at han karret seg frem til Storkjukkelen. Også denne turen fikk han problemer med det ene kneet, men han red stormen av. Etter 84-turen har vi hatt støttebandasjer med oss, og den var god å ha med oss nå.

Turen fra Ranserdalen til Stor-kjukkelen er ganske drøy. Da er det stor lettelse å ha passert Steinlægda og se Stor-kjukkelvannet under seg.

Vi kom fram til utløpet av Storkjukkelelva i bra form, satte opp teltet og spiste en herlig havregrøt middag. Deretter gikk vi over elva for å teste de to vassdragene øst for den. Sist, d.v.s. i 1991, virket området overbefolket, og vi fikk lite. Denne gangen var bettet noe bedre. Jonny fikk 6 og Odd 4 ørret i størrelsesorden 2 - 4 hg. Likevel var utbyttet noe skuffende fordi vi hadde gjort storfangst både i 87 og 88. Å si noe definitivt om årsaken er vanskelig, men tropevarmen må nok ta en del av skylda. Høy vanntemperaturer hadde muligens gjort fisken noe dau.

Vi traff 2 karer (østlendinger) som sov ute uten telt. De hadde base ved Jengelen og berettet om store problemer med å berge fisken. Vi var imidlertid heldig som hadde en liten snøskavl like ved teltet. Den gjorde nytten selv om det var like før snøen smeltet.

TIRSDAG 9/8: KJUKKELVANN - STORSKAVEL-VANNENE (2 1/2 time).

Med tanke på matauke, hadde turen så langt vært en skuffelse. Dette skulle vi nå rette opp, trodde vi. Storkjukkelelva har ved tidligere anledninger vært et unikt vassdrag proppfulle av bitevillig ørret. Vi hadde enda friskt i minne siste gang vi var her og hvor vi i løpet av 2 - 3 timer fikk bortimot 30 ørret og hvor den største veide 1,4 Kg.

Sjelden har vi hatt så skyhøye forventninger og skjelden har en nedtur føltes mer brutal. I løpet av turen langs elva fikk Odd 3 og Jonny 1 ørret som med litt godvilje kan kalles akseptabel størrelse. Ellers fikk vi en god del småørret ble som kastet ut igjen. Vi trasket temmelig slukøret tilbake mot teltet og mumlet noe om at det var fint vær og en fin tur.

På våre første turer til Børgefjell var det utenkelig å ikke ta med lang markstang. Særlig i elv, slik som her i elva fra Storkjukkelen, var det et effektivt redskap for ørretfangst.

På veien møtte vi to menn som var på vei nedover mot Jengelen. De kunne fortelle at de hadde klatret opp til toppen av Kvigtind. Da de endelig hadde nådd toppen fikk de oppleve å bli servert Chivas Regal av andre som hadde klatret opp fra den andre siden.

Dagens marsj skulle gå til Storskavel-vannene. Etter den mislykkede turen til Storkjukkelelva, pakket vi sammen og la i vei mot dagens mål.

På veien stoppet vi opp ved noen småvann som ligger like nord for Storkjukkelvannet. De to vi traff tidligere på dagen hadde vært her og tipset oss med beretninger om en bra fangst. Vi opplevde hverken napp eller vak og så ikke noen grunn til å oppholde oss her for lenge.

Ca. 1 km. fra Storskavelvannene fant vi en snøskavl hvor vi gravde ned fisken før vi vel framme ved Storskavelvannene satte vi opp teltet. Nå var det tid for middag og ørret sto på menyen. For første gang i historien på våre mange turer skulle vi koke fisken. Ørreten på 7,5 hg fra Ranserdalen i tillegg til 3 andre småørret ble ofret, og det skulle vise seg å bli en gourmetisk suksess. Sjelden har et måltid smakt bedre.

Mett av dage var det visse motivasjons problemer for fisking. Dette var nok mye fordi det var temmelig dødt i vannene med lite vak og bitt. Odd fikk en liten ørret da han skulle sette nattstanva.

Odd ved teltet som vi hadde ved Storskavelvannene. I bakgrunnen ser vi Kvigtindmassivet.

ONSDAG 10/8: STORSKAVELVANNENE - SUSENDALEN (11 timer).

Natta forløp like varm som de foregående netter og Odd var oppe allerede Kl. 05.00 for å "ta han på morrabettet". Han fikk en ørret på nattstanva, men ellers var det fortsatt lite liv i vannet og vi ventet derfor ikke lenge før vi pakket sammen teltet og fortsatte marsjen.

Så langt hadde turen vært en fiskemessig skuffelse, men som tur betraktet var dette en skjelden opplevelse. Delvis mygg fritt og tropenetter er ikke hverdagskost i Børgefjell. Men enda hadde vi igjen noen små vann. I 1988 hadde vi opplevd en positiv opplevelse da vi i løpet av 45 minutter dro på land 8 ørreter mellom 4 og 8 hg i ei lita myrtjønn like ved Storskavelbekken. Denne gangen var det imidlertid dødt. Vi så to vak og hadde ingen napp. Det eneste som livet opp var da vi skremte opp ei ørn like foran oss.

Varmen ble mer og mer påtrengende, og vi ble klar over at fisken i sekkene ikke akkurat lå dypfryst. Derfor bestemte vi oss for å prøve å gå direkte til bilen istedenfor for å overnatte ved Simlavassdraget slik vi hadde planlagt. Det ville bli litt av en kraftprøve, men alternativet var en ødelagt fangst.

Siste dagen ble en brutal 11-timers marsj i høyt tempo, tunge sekker og stekende sol. Her er det Jonny som avkjøler beina i Simlevassdraget.

Vi stoppet ved Simlevassdraget, spiste havregrøt og solte oss før vi la i veg på sluttetappen. Det ble verre enn vi hadde trodd. Sola var ubarmhjertig, og nå hadde også myggen oppdaget to lekkerbiskener for fullt. Hver pause ble et mareritt, og særlig en stans opp i skoglandskapet ovenfor Tiplingelva vil bli husket på grunn av et massivt og brutalt stormangrep fra disse blodsugende smådjævlene.

Alt har imidlertid en ende, også denne turen. Etter å ha høstet opp energi vi knapt viste om, var vi fremme ved bilen Kl. 21.30, dødsslitne, men likevel fornøyde etter en unik naturopplevelse.

Det må til slutt nevnes at vi stoppet ved et gatekjøkken i Hattfjelldal for den obligatoriske hamburgeren.

Til Forsiden