Odd lurer sluggeren (2024) .
|
Så ble det tur til Rikardtjønna i Virrvassdalen også i år!
|
Fredag 02.08.2024.
Jonny forteller
Vi hadde dagen før gjort handel av det vi trengte for turen. Mat har selvfølgelig en sentral del. Vi hadde blant annet med to brød og en pakke med 12 Polarbrød, noe som skulle vise seg å være ganske perfekt for en tur av denne lengden. I tillegg 3 pakker hver med turmat noe som ble spist opp i løpet av turen. Vi hadde også med oss havregryn som skulle være nok for to omganger med havregrøt. Dette ble ikke brukt og ble med oss hjem igjen. I tillegg tok vi med oss melblanding som burde være tilstrekkelig for to omganger med stekt ørret, vi hadde bare en omgang med stekt ørret. Så må vi selvfølgelig ha med oss kaffe, smør, pålegg (bl.a. egg og bacon), sjokolade, og ikke minst en halvflaske med whisky (Fat Trout) slik av vi har noe å kose oss med før vi kryper inn i soveposene.
Vi startet fra parkeringsplassen kl.12.00. Planen var som i fjor å følge stien til Vardfjelltjønnene, for deretter ta retningen mot Rikardtjønna uten sti. Det er ikke grunn til å legge skjul på at det var med blandede følelser vi startet turen, vi både gruet og gledet oss. Tankene fra fjorårets slit meldte seg ganske raskt så snart vi hadde fått på oss de tunge sekkene. Hvert år snakker vi om at neste år må vi prøve å få lavere vekt på sekkene, men i praksis viser det det seg vanskelig å komme under 25 kg.
Vi var likevel ved godt mot da vi etter en stund hadde gått oss varme. Været var perfekt for en tung marsj som denne, overskyet oppholdsvær og behagelig temperatur. I motsetning til i fjor traff vi stien som var ganske lettgått med svak stigning i starten. Etter vel en time øker stigningsgraden gradvis og formen blir nå satt alvorlig på prøve. Gjennom vinteren og våren hadde jeg hørt små drypp om treningsregimet til Odd og opp de siste bratte stigningene fikk jeg merke at dette hadde gitt resultater. Jeg slet alvorlig med å holde følge med han opp bakkene og måtte flere ganger be om pause. I fjor var det motsatt, da var det Odd som hadde behov for flere pauser.
Vi kom til Vardfjelltjønna og vi var begge ganske både slitne og sultne.
Passelig tid og sted for en matpause, som for enkelhets skyld skulle bestå polarbrød med jordbær. Vi så vak, men valgte å ikke fiske, det kunne vi eventuelt heller gjøre på tilbaketuren tenkte vi og fortsatte ganske rakt marsjen videre retning Rikardtjønna, Denne gangen valgte vi en trase som ligger lenger vest enn den vi gjorde året før. Fordelen var at denne var mer riktig i forhold til retningen, ulempen var at vi totalt sett fikk noe mer stigning, men ikke verre enn at vi i etterkant av turen var enige om at dette var et godt valg og at vi ville ta samme trase på tilbaketuren.
Ellers opplevde vi enormt mye rein under denne marsjen. Vi observerte sikkert flere hundre rein i mindre eller større flokker og vi merket oss at alle hadde det til felles at de var på vei i nord-vest retning.
Odd i fint driv opp bakkene fra Vardfjelltjønna. Til venstre i bildet er noen av de mange reinsdyrene vi traff på .
Når vi omsider nærmet oss Rikardtjønna observerte vi på lang avstand noe som stakk opp på en høyde i nærheten av vår faste teltplass. Var det en stor stein, eller var det et telt? Jeg dro frem kikkerten og kunne til vår store skuffelse slå fast at noen hadde vært «frekke» nok til å sette opp et telt like ved vår faste teltplass. Vi kunne ikke gjøre annet en legge om kursen til en teltplass vi hadde brukt en gang i det forrige århundre.
Klokken 17.00 kom vi frem til teltplassen ved Rikardtjønna, enormt slitne, men samtidig glade og stolte over at vi også i år hadde klart denne «bragden». Fem timer inkl. pauser hadde vi brukt på turen. I yngre dager brukte vi ca. tre timer på samme tur!
Vi fikk satt opp telt, fikk i oss noe mat og fant ut at vi skulle slappe en stund i teltet. Vi sovnet umiddelbart og skulle ikke våkne før klokken syv neste morgen. Da hadde vi sovet elleve timer i et strekk, ikke mye tvil om at vi hadde vært slitne.
Lørdag 03.08.2024.
Odd forteller.
Våknet kl 07.00, hadde sovet i 11 timer. Jeg oppdaget at naboteltet var borte.
Turen til Rikardtjønna hadde vært beinhard og på grensen til hva de gamle kroppene våre kunne tåle. Slitne som vi var ble det en tidlig torsdagskveld og ei natt som i hvert fall for min del ble noe preget av et humpete underlag og tilsvarende ubehag for ryggen.
Men da jeg våknet kl. 07.00 fredag, hadde jeg tilbrakt 11 timer i soveposen og følte meg etter forholdene i god form. Da jeg så oppdaget at naboteltet var borte, fikk humøret en skikkelig boost. Vi spiste en god frokost og flyttet straks til vår vante teltplass. Her oppdaget vi at noen hadde knust ei flaske slik at glasskårene lå strødd rundt. En lite hyggelig opplevelse.
Etter å ha satt opp teltet, begynte vi å fiske. Like ved den gamle teltplassen hogg det på en flott ørret på 7 hg på min10- grams Panterspinner, senere to til på samme størrelse. Jonny, derimot, hadde ikke dagen. Ikke antydning til napp og i tillegg tap av favorittspinneren som han slet av la en viss demper på entusiasmen.
Ellers så vi nesten ikke vak, selv ikke småfiskene, som alltid hadde skapt litt røre inne i bukta ved teltet, viste seg fram. Vi fisket i mesteparten av vannet uten resultat før vi satte til livs en fabelaktig ørretmiddag, med påfølgende kaffe før vi avsluttet dagen med Fat Trout.
Odd fikk 2 pen ørret første dagen i Rikardtjønna.
Søndag 04.08.2024.
Jonny forteller.
Endelig var det tid for egg og bacon til frokost. Det smakte himmelsk til tross for en noe problematisk steikepanne!
Denne dagen skulle vi dra til Nunnetjøna. Et vann som ligger like ved svenskegrensa, vel en halv times gange fra Rikardtjønna.
Odd fikk ganske raskt en ørret på 2~3 hg. Litt senere skulle jeg på ganske kort tid få seks flotte ørreter fra 550 til 720 gram. Ypperlig kvalitet. Odd fikk senere en til på halvkiloet. Alle ble tatt på spinner. Nunnetjønna hadde overrasket positivt, det er lenge siden vi har gjort så gode fangster i dette vannet.
Vi bestemte oss for å dra til Øvre Nunnetjønn som ligger delvis på svensk side. Forrige gang vi var her var det helt dødt, og det samme skjedde nå. Merkelig! Vi har ved tidligere anledninger gjort gode fangster her.
Tilbake til Nedre Nunnetjønn fisket Odd i kulpen ved utoset og fikk fire pene småørret på mark og søkke.
I løpet av kort tid skulle Jonny få 6 fine ørret i Nunnetjønna.
Tilbake til teltplassen var det klart for ørretmiddag. Det er ikke mye som slår fersk ørret stekt på panne i villmarken. Dagens måltid var ikke noe unntak, smakte fortreffelig.
Det som ikke var så bra var at Odd hadde fått smerter i høyre kne. Det kunne være en trussel for neste dags planlagte tur til Rundbæveren/Steintjønna.
Klart for middag med blodfersk ørret.
Det ble en stille kveld med obligatorisk Fat Trout i den sene kveldstimen. Været var overskyet med noen regnbyger, mest om natten. Temperaturen var behagelig.
Mandag 05.08.2024.
Odd forteller
Vi startet dagen med egg og bacon til frokost. Kneet mitt var bedre enn fryktet så vi bestemte oss for å dra til Rundbeveren og kanskje Steintjønna. I området nordøst for Beveren gjør et tettvoksende vierkratt det litt utfordrende for oss godt voksne å komme gjennom og frem til vannet. Første gangen vi forserte området var i 1980, og vi har kunnet konstatere at krattet har blitt høyere og atskillig mer kompakt siden den tid. Heldigvis er ikke krattområdet langt i antall meter, og snart var vi ved Nødfiskeneset, vår gamle teltplass fra 80-tallet.
Jonny satte først stanva med mark og dupp og fisket deretter med spinner/sluk uten napp. Så oppdaget jeg at det var fisk på stanva og varslet Jonny som kunne dra opp en 7 hektos ørret av beste beverkvalitet.. Like etter fikk han 4 til av samme størrelse, noe som gjorde meg både frustrert og stresset. Jeg er noe plaget av reflux slik at maten setter seg fast i spiserøret når jeg er stresset og spiser, og dette skjedde akkurat nå. Jeg fikk både puste- og svelgeproblemer da jeg skulle spise ei brødskive, et direkte resultat av Jonnys fangst: 5 ørreter med snitt på 7 hekto var nok til at jeg tuslet bort fra området.
Jonny fikk raskt to ørret av beste Beverkvalitet.
Jonny fikk etter det en stor ørret på kroken under innsveiving, betydelig sterkere enn de 5 andre, men denne slapp kroken etter 2 minutters kamp. Senere gikk en tilsvarende på kroken, men Jonny mistet også denne da knuten på fortommen løsnet så både krok og fisk forsvant. Dette må nok betegnes som en amatørtabbe!
Etter dette fikk Jonny en virkelig stor ørret på som raste ut med snøret for etter ei stund å roe seg ned. Da han prøvde å dra inn fisken var det bom fast. Antagelig hadde ørreten gått bak en stein slik at snøret ble sittende fast. Han prøvde forskjellige triks, men fortsatt bom fast. Litt forsiktig kom han bort til meg for å få noen gode tips/råd for å berge fisken. Men da kom han til feil person.
Jeg hadde nå fått en skikkelig slugger på kroken og den måtte for enhver pris berges på land. Jeg strevde lenge med den, og etter noen minutter med kamp ble fisken utslitt, og jeg kunne med god hjelp fra Jonny nyte synet av en flott ørret på 1,5 kg ligge sprellende i gress. Men uten Jonnys hjelp hadde den nok slitt snøret.
En glad Odd med turens suverent største ørret på 1,5 kg (pluss en halvkilos).
Jonny dro tilbake til stanga si og skjønte det ikke var annet å gjøre enn å dra til så hardt som mulig med det resultat at han slet av snøret.
Midt under alt dette kom et forferdelig regnvær, og vi ble søkkbløte da vi hadde lagt regntøyet i sekkene ved Rikardtjønna. Men dette merket jeg knapt da jeg var i en tilnærmet ekstatisk tilstand etter å ha fått min største ørret!
Før vi pakket sammen for å gå til teltet fikk jeg en halvkilos ørret og opplevde at en kiloørret slet av snøret da jeg skulle lempe den på land. Vi mente da at snøret, som skulle takle fisk på 3,1 kilo, ikke bestod testen! Men kanskje det var vi storfiskere som opptrådte som de rene amatører i kamp med sluggerne i Rundbeveren.
Ellers kunne vi observere store mengder små hvite fluer som svermet da det regnet, men forsvant umiddelbart etter at det sluttet å regne. Et merkelig fenomen, vi har aldri sett disse skapningene før.
Vi avsluttet fiskingen rundt kl. 19 og slet oss opp lia mot Rikartjønne som har blitt tyngre og tyngre for hvert år. Men slitet kom fullstendig i bakgrunnen for en fantastisk fiskeopplevelse som bare Rundbeveren kan by på! Og Fat Trout med refleksjoner om livet og turen sørget for en verdig avslutning på en nesten perfekt dag (i hvert fall for min del)!
Vi kunne kose oss med Fat Trout og vakker solnedgang ved teltplassen