Virvassdalen leverer igjen (2018) .

Torsdag 26.07.2018.

Sommeren hadde til da vært varm, og de siste ukene hadde det regnet så lite at vår kjentmann i området anbefalte oss å ta med mye drikke i sekkene da bekkene var helt uttørket. (noe vi ikke gjorde).

Vi kjørte til Virvassdammen, nå med Jonny som sjåfør i Egils bil og startet gåingen ca. 15.00. Været var varmt med noe sol og heldigvis litt vind da det var noe klegg som vinden delvis holdt på avstand. Turen ble tung for meg. Etter en optimistisk start i bra tempo slet jeg kraftig opp lia fra Sikkerstikktjønna. Så fikk jeg krampe i høyre lår og vurderte å stoppe ved Harald Ingetjønna for å slå opp teltet.

På turen dit observerte vi ei ørn som ble jaget av en fjellvåk, et sjeldent syn. Etter å ha spist litt brød, forsvant krampen i låret og vi fortsatte mot Rikartjønna. Dit ankom vi 19.30. Da hadde vi brukt ikke langt fra dobbelt så lang tid på strekningen enn det vi hadde brukt på tidligere turer. Det skyldtes utelukket min elendige forfatning med kramper i (etter hvert) begge beina. Jonny, derimot, var sprek og fullstendig uberørt av dagens marsj.

Ved Harald Ingetjønna ble det en litt lengre stopp enn planlagt etter som Odd merket krampetendenser i beina. Men været var utmerket, vi hadde det ikke travelt og etter hvert ble Odd "fit for fight" igjen.

Utover kvelden fisket vi ved teltet. Jonny fikk en 3 hektos, jeg en pinne. Disse ble frokost neste dag. Kvelden ble avsluttet med Fat Trout Whisky og lettere refleksjon over alder, fysikk og andre viderverdigheter.

Fredag 27.07.2018.

Vi våknet med solskinn som hadde varmet temperaturen inne i teltet til minst 30 grader. Natten hadde vært urolig med uvant hardt og ujevnt underlag, merker at jeg ikke tåler slikt like bra som i yngre dager. Kanskje på tide å skaffe et bedre liggeunderlag!

Odd var første mann ut av teltet, fyrte opp primusen og satte på kaffen. Alltid en høytidsstund når en ligger i solskinnet i lyngen og merker at livet vender tilbake med første kaffekopp. Høytidsstunden økte enda et knepp når vi inntok en fantastisk frokost med stekt ørret som vi hadde fått dagen før.

Ørret av aller beste kvalitet skulle bli til frokost denne morgenen.

Det har etter hvert blitt en tradisjon i disse områder at vi drar til Nunnetjønna dagen etter at at vi har kommet opp. Det er en passelig tur i lettgått terreng og passer godt som restituering etter en slitsom dag med tung sekk dagen før. Vi merket at det nå hadde blitt en del varmere samtidig som det hadde begynt å blåse en del.

Jeg dro litt i forveien og startet med å fiske ved utløpet. Fikk flere fisk ganske umiddelbart men alle var så pass små at jeg valgte å slippe tilbake til i vannet igjen. Jeg tenkte at det var et dårlig tegn, vi hadde alltid tidligere pleid å få fin fin ørret her.

Odd kom noe senere, var lettere oppkavet og fortalte han hadde funnet et stort kadaver. Han turte ikke å gå for nær men lurte fælt på hva slags skapning det kunne ha vært. Han hadde lyst til å vise meg dette på vei tilbake.

Vi fisket en del videre i vannet men jeg hadde ikke noen god dag. Hadde en ganske stor på men den slet rett og slett av snøret. Klønete av meg! Hadde også en del andre napp men uten å lykkes å få noe på land. Det hadde gått langt bedre med Odd. Han hadde fått 4 pene ørret på ca. 4 hg.

Vi hadde fått nok ørret til dagens middag og valgte derfor å ikke gå til Øvre Nunnetjønn. Vi kunne heller komme tilbake litt senere slik at vi kunne ta med eventuell fangst med oss hjem.

På vei hjemover ville Odd vise meg kadaveret som han hadde oppdaget. På avstand kunne det se ut som et stort hvit skinn. Når jeg kom litt nærmere så det litt mer tvilsomt ut. Jeg sparket litt i det og konstaterte at det var et glidelås på baksiden. Kadaveret var rett og slett en forlatt/mistet sovepose som hadde ligget litt for lenge i naturen.
Like etter da vi nærmet oss Rikarden hisser Odd seg plutselig opp når han ser en mann som står og fisker på et nes like ved teltet vårt. Jeg mente at det måtte være stein på en åsrygg i synslinjen til neset men Odd var skråsikker i sin sak. Etter hvert som vi kom nærmere blir det mer og mer åpenbart at dette var en oppreist stein på en åsrygg like ved der vi har teltet, der har den sikkert stått i minst 50 år!
I løpet av 5 minutter har jeg konstatert at Odd hadde forvekslet en sovepose med et kadaver og at han forvekslet en stein med en fisker. Jeg gjør meg mine tanker!

På ettermiddagen fisket vi i Rikartjønna. Vi bestemte oss for å gå hver vår side og heller møtes på midten av andre siden. Jeg valgte å gå runden samme vei som klokka.
På avstand kunne jeg se vak av ørret som måtte være av anselig størrelse. Den vaket utenfor sivkanten der elva fra Nunnetjønn kommer ut. For langt ut til at jeg kunne rekke den med spinner eller sluk, men likevel spennende. Når jeg så kommer nærmere kommer det et nytt vak, denne gang nærmere land der hvor jeg sto. Jeg kastet rett i vaket og umiddelbart kommer det et nytt plask. Ørreten hadde slått etter spinneren, men ikke prøvd å ta den. Det er i slike stunder en merker at pulsen øker faretruende. Jeg gjør flere nye kast i området men nå får spinneren være i fred.
Jeg krysser elva og fisker videre på andre siden. Her skulle jeg få en ørret på 3 hekto. Odd hadde på sin tur fått en pen ørret på halvkiloet.

Det skulle bli en fin og varm kveld. Vi satt lenge ute med selskap av the Fat Trout og løste verdensproblemer. Virkelig en slik kveld en kan drømme om.

Lørdag 28.07.2018.

I dag var det planlagt at vi skulle ta den store runden i området. Dette innbærer at ville avlegge besøk til både Rundbæveren, Steintjønna og Ardeken. Vannene ligger spredd over ganske store områder og vi må regne med at vi kommer til å bruke store deler av dagen på dette. Sekken blir derfor fylt med det vi trenger at mat, drikke og klær som vi måtte ha behov for i løpet av dagen.

Været var ypperlig, varmt, sol og en heldigvis en god del vind som gjør at det ikke blir for varmt til å vandre i fjellet.
Kursen går først mot Beveren som er det vannet som ligger nærmest fra teltet. Når vi nærmer oss Beveren er det et område som består av ganske tett krattskog som vi ganske mange ganger har slitt med. Oppe fra høyden kunne det se ut som at det kunne være litt lettere å krysse et område litt lenger nord en det vi pleier. Jeg kom derfor med det håpløse forslaget om å følge denne passasjen for å komme oss mer komfortabelt til Beveren. Det skulle vise seg å være særdeles lite vellykket. Krattet var like ugjennomtrengelig som tidligere og i tillegg kom vi inn i et myrområde som gjorde at vi vasset til knes i vann og ble søkk våte. Vi går ikke denne ruten flere ganger!

Fisket i Beveren ble ikke noen suksess. Odd fikk en pinne som han kastet ut igjen, ellers var det ganske dødt. Vi brukte derfor ikke lang tid der og labbet videre til Steintjønna. Forøvrig registrerte vi en familie på fire med to hunder ved vannet. Dette skulle også være eneste gang vi så folk i løpet av de dagene vi var i fjellet.

Selv om Steintjønna er et ganske stort vann finnes det i realiteten bare en god fiskeplass og det var derfor vi med glede kunne konstantere at det ikke var noen andre der da vi fikk plassen øyesyn.
Det begynte ikke så lovende. Det var ganske kraftig vind rett i mot oss og det var av den grunn vanskelig å få lange utkast. Odd fikk likevel ganske snart en pen ørret på ca. 3 hekto, men vi forventet likevel noe mer av dette vannet som hadde gitt oss så mange fine opplevelser tidligere.
Jeg merket at jeg ble litt utålmodig og begynte å bevege meg litt omkring. Jeg kom til et sted som ikke så spesielt lovende ut siden det så ganske langgrunt ut. Men fordelen her var at jeg hadde vinden i ryggen og fikk derfor spesielle lange utkast. På første kast fikk jeg fast fisk og kunne etter hvert lande en pen ørret på 4 hekto. Det skulle vise seg at dette var den perfekte fiskeplassen denne dagen og skulle den neste halvtimen oppleve et bitt som jeg ikke hadde opplevd siden Optimaltjønna i 1991. På de neste kastene hadde jeg tilslag av voksen ørret på hvert eneste utkast. Jeg mistet mange men etter en halvtime hadde jeg likevel berget 6 flotte ørret på land. Steintjønna leverer som alltid!

6 ørret tatt på litt over en halvtime. Vakker fisk!

Jeg var godt fornøyd, samlet sammen fangsten på en trekvist og vandret tilbake mot Odd. I øyekroken hadde jeg registrert at han hadde holdt seg rolig på sin fiskeplass samtidig som jeg opplevde ti-årets bett, regnet derfor med at det hadde blitt mager fangst på han. Jeg prøvde etter beste evne å holde tilbake mitt hoverende glis etter hvert som jeg nærmet meg Odd men lyktes nok bare sånn passelig. Hans tallerkenblikk retning fangsten med måpende munn fortalte derimot mer enn tusen ord.

Jeg innledet samtalen med å spørre om det hadde blitt noe fangst på han. Det skulle da vise seg at Odd nettopp hadde mistet en kjempeørret som han mente hadde vært godt over kiloet. Han hadde hatt den helt oppe på land før den ristet av seg spinneren og klart å sprelle seg tilbake til friheten i vannet. En klønete og barbeint Odd kunne bare hjelpeløst konstantere at den svære ørreten svømte tilbake til dypet. Det er lett å føle med Odd i en slik stund, har selv hatt den samme følelsen flere ganger. Men det dempet uansett ikke mye på den lykkefølelsen jeg følte etter min gode fangst. Villmarken kan noen ganger være et tøft sted å være!

Fornøyd fisker med ørret av ekstrem høy kvalitet.

Odd dro straks til det samme stedet hvor jeg hadde fisket så godt og heldigvis skulle han lykkes på første kast med å få en ørret på 4 hekto. Noe mer skulle vi ikke få men Steintjønna hadde levd opp til forventningen, absolutt et spennende vann som sjelden skuffer.

Vi fikk i oss noe mat, pakket sammen og la i vei mot Ardeken. Her har vi ikke vært siden 1986, rykter har fortalt oss at vannet var fisketomt. Dette etter at vannet hadde vært utsatt for omfattende garnfiske, hvilket har medført at fiskeforeningen ikke har sett noe poeng i å sette ut fisk for å brødfø tyvfiskere. Men nå hadde vi hørt rykter om at det skulle være satt ut fisk igjen og at noen hadde gjort gode fangster her. Vi var derfor spente på hva vannet hadde å by på.
Ardeken skulle vise seg å være et spennende vann. Kort fortalt så fikk jeg og Odd en ørret hver på ca. 4 hekto. Vi kunne nok ha fått mer men kvelden nærmet seg og vi var nok etter hvert utrolig nok blitt litt lei av å fiske.

På vei tilbake til teltet dro vi innom Beveren men vannet viste seg å være like dødt som tidligere på dagen, vi brukte derfor ikke lang tid før vi vandret den siste biten tilbake til teltet.

Det hadde vært en lang og slitsom dag. Fitbit-klokken viste at jeg hadde gått over 40.000 skritt denne dagen, absolutt en bra treningsøkt. Men det hadde også vært en fin og begivenhetsrik dag. Særlig for min del som hadde opplevd det gode fisket i Steintjønna.

Søndag 29.07.2018.

Vi startet dagen med egg og bacon, en bedre start på en dag i villmarka skal man lete lenge etter. Området vi nå skulle sjekke ut var Øvre Nunnetjønn. Været var overskyet, og det blåste tilnærmet storm. Vi hadde vært her før, ofte med gode resultater, og nå opplevde vi et kjempebett. Jonny åpnet ballet mens jeg, etter først å ha fisket uten resultat på min yndlingsplass, snek meg inn på hans plass og fulgte opp. Vi fikk etter hvert fisk på steder i tjønna der vi aldri hadde fisket før. Etter halvannen times fiske ble resultatet 12 ørreter mellom 4 og 6 hekto, og flere under denne størrelsen ble kastet ut. Stillingen 6-6! Tilslutt avsluttet vi fiskingen da vi ble litt redd for å slite oss i hjel med for mye fisk i sekkene!

Øvre Nunnetjønn innfridde alle forventninger. Her er Odd med fangsten tatt i løpet av ganske kort tid.

Utover ettermiddagen kom det litt regn, og vi tilbrakte mye av tiden i teltet med gode samtaler. Vi fisket litt i Rikartjønna, men nå blåste det tilnærmet full storm, og resultatet ble null fisk. Etter å ha saltet, plassert fisken i den tradisjonsrike blå plastdunken (kjøpt av faren min i 1965!) og gravd den ned i myra, avsluttet vi kvelden med de siste restene av Fat Trout, godt fornøyd med dagen.

Mandag 30.07.2018.

Natten hadde vært ganske heftig med regn og sterk vind men da vi våknet hadde regnet stoppet opp og sola hadde tittet frem igjen. Det blåste fortsatt en god del men ikke så kraftig som dagen før.

Vi rigget ned telt og pakket sammen saker for å dra hjemover. Vi hadde med oss mye ørret denne gang og sekkene var nå tyngre enn da vi kom. Fire aktive dager i fjellet hadde gjort oss godt og tilbaketuren gikk lettere enn fryktet. Særlig Odd var blitt mye sprekere i løpet av disse dagene. Etter to timer og femti minutter var vi kommet frem til bilen og vi følte oss ikke en gang spesielt slitne. Ikke verst for to 66-åringer med tunge sekker!

Obligatorisk stopp på Krokstrand kafe etter noen dager i villmarken er et høydepunkt som også markerer et definitivt slutt på turen. Odd er tydeligvis fornøgd med sin karbonade og halvliter øl.

På tur tilbake gjorde vi vår obligatoriske stopp på Krokstrand kafe for mat og drikke. Siden jeg denne gang var sjåfør var det for en gangs skyld Odd som kunne glede seg med en halvliter med øl. Et perfekt punktum på 5 flotte dager i fjellet.

EPILOG.

Årets fjelltur ble bra når det gjelder fangst, men jeg følte at det var noe som manglet. Vi passerte Harald Ingetjønna to ganger uten å fiske, noe vi sjelden har gjort. Vi har jo fisket der siden 90-tallet da vi oppdaget at det var fisk i vannet. Av og til har resultatet blitt bra, av og til dårlig. Jeg var der senest i fjor, og da var det dødt, fikk bare en fisk. Derfor følte jeg at måtte gjøre et forsøk på lure noen av de fine ørretene vi vet går i tjønna. Dessuten hadde Jonny mistet ei av fiskestengene sine i området. Kari og jeg hadde gjort et mislykket forsøk på å finne den da vi tidligere i august var på multetur så nå var det en siste sjanse til å finne stanga.

Fredag 7. september var været perfekt, 17 grader og litt vind fra øst. Selv om jeg sjelden har fisket noe i september, var det en ypperlig dag for å sjekke fiskebettet. Det skulle vise seg at turen ikke var bortkastet. Først gikk jeg rett på Jonnys stang, som lå henslengt i lynget ved Harald Inge tjønna. Så, i løpet av halvannen times tid, dro jeg på land 5 kilo ørret, fra 4 til 6 hekto + noen mindre som var for skadet til å slippes ut. De fleste fikk jeg på en svart og gullforgylt 7 grams Droppen, men også på mark ble det fangst. Et bett som dette hadde jeg ikke opplevd siden drømmebettet i 1991 ved Optimaltjønna i Børgefjell.

Kvaliteten på fisken var utmerket, sterk som kilosørreter, rød og fast i kjøttet. En super avslutning på årets fiskesesong! Det å bo i Rana og kunne oppleve noe sånt får meg til å føle meg svært privilegert. Her er det mange vann som bør friste sportsfiskere. Men noe som vi opp gjennom årene har lagt merke til, er at det er lite folk i områdene vi ferdes. Denne strålende fredagen var jeg så og si helt alene i de øvre delene av Virvassdalen, og det er jo litt rart.

Til Forsiden