FIRER-BANDEN PÅ TUR (2001).

Torsdag 26. juli

Fjellturen 2001 representerte noe nytt for oss da det var første gangen at vi hadde to gutter med oss. Eirik, Odds eldste sønn, hadde kommet helt fra Frøya i Sør-Trøndelag for å ta storfisken, og forventningene var til å ta og føle på. Han hadde vært i området en gang før og fått fisk på nærmere halvkiloen. For Andreas var også dette den andre turen, og nå skulle han få den virkelig store på kroken.

Vi var optimister som vanlig, men dårlige værmeldinger hadde gjort oss litt skeptiske. Vi tolket imidlertid regnvarselet slik at vi kom til å ligge øst for nedbørsonen. Likevel økte skepsisen etter hvert som regnet plasket mot frontruta på turen opp dalen.

Stor var lettelsen da vi ble møtt med oppholdsvær (og betydelige mengder mygg) mens vi gjorde oss i stand til å gå. Etter tre kvarters gåing var vi fremme ved Sikkerstikktjønna. På vegen observerte vi massevis av moltekart.

Sikkerstikktjønna levde opp til ryktet. I løpet av kvelden fikk begge guttene flere 3-4 hektos ørreter på mark og spinner. Ikke av toppkvalitet, men det var heller ikke simpel vare. Turen hadde fått en bra start.

Fredag 27. juli

Vi våknet og var spente på både vær og helsen til Andreas. Begge elementer ville være viktige i våre bestemmelser for hva vi skulle gjøre videre. Over dalen lå tunge og mørke skyer som av og til fant de det for godt å slippe sine fuktige regndråper over oss, men likevel ikke så store mengder at det skremte oss. Andreas var fremdeles tett men ellers i relativt god form og var selv innstilt på å komme seg videre inn i villmarken. Dermed hadde vi egentlig ikke de helt store betenkeligheter med å komme oss til Rikartjønna.

Etter at frokost var gjort unna, var det bare å pakke sammen og traske de siste kilometerene til vårt opprinnelige mål. Selv om Andreas ikke var i sin beste form gikk marsjen unna i et relativt greit tempo.

En liten rast på vei mot Rikartjønna. I bakgrunnen ser vi mot Bævermyran.

Midt mellom vår leirplass og Rikartjønna ligger et lite vann hvor vi ved flere anledninger hadde fått mye pen ørret. Odd hadde vært der året før og verken sett vak eller fått napp (Ref. Odd alene i villmarken). I slike tilfeller er det en selvfølge for Odd å konkludere med at vannet er uten fisk. Hans teori var at det enten var rensket med garn eller at vannet hadde vært bunnfrosset om vinteren.

Selv om vannet nå var dødt, ville vi likevel ta en pust i bakken ved tjønna. Ikke lenge etter at vi kom frem observerte vi små ringer som brøt vannflaten. Kunne det være luftbobler? Eller kunne det likevel være slik at Odd’s skråsikre dødsdom over vannet var betydelig overdrevet og at det var ørret om brøt vannflaten? Vi ville ikke under noen omstendigheter slå oss til ro med at det var luftbobler og var ikke sene med å dra frem fiskeutstyret.

Og ganske riktig! Ikke lenge etterpå kunne Eirik dra på land en pen ørret på 3-4 Hg. Like etterpå hadde Odd en lang kamp med en betraktelig større fisk som til slutt klarte å kvitte seg med både spinner og Odd.

Et foreløpig høydepunkt på turen. Selv om det ble med den ene ørreten til Eirik kunne vi slå fast det lille vannet fremdeles ”was still alive and well”.

Turen gikk rake veien direkte til Rikartjønna. Da vi nærmet oss vannet kunne vi observere to telt som lå ved nordvest enden av vannet. Som de kyniske ”ørret-egoister” vi er, rynker vi på nesen ved slike oppdagelser. Fiskeplassene vil vi ha for oss selv, men Rikartjønna er så pass stor at en leir i tillegg til vår egen er akseptabel. I tillegg er det så pass mange andre muligheter i nærområdene at det ikke er noe problem å være dønn alene om det skulle være ønskelig.

Vi satte opp våre telt på vår vante plass ved nordøst enden samtidig om regnet og vinden gjorde sin ankomst. Vi fant det derfor komfortabelt å slappe av i teltene med mat og varm drikke. Etter en stund ga regnet seg og det var tid for å finne frem fiskeutstyret. Mens vi gjør slike aktiviteter, har vi lang erfaring med å betrakte livet i vannet med tanke på hvor en skal gjøre sine angrep mot ørreten. Det bekymret oss derfor en god del når vi ikke ser et eneste vak. Ved tidligere anledninger har vi gjort gode fangster her når været har vært varmt og behagelig.

Det var det definitivt ikke nå. Med laber temperatur i både luft og vann, var det med ikke altfor stor optimisme vi gjorde våre første fremstøt. Vi gikk rundt vannet og endte etter hvert ved sørenden. Tiden gikk uten at det skjedde noe. Ikke før det kom noen høylytte brøl fra Eirik. Noen saftige gloser på uforståelig Frøya dialekt ble ramset opp i ca. 105 decibel mens vi andre som sto et godt stykke fra lurte på hva i all verden som foregikk. Det skulle vise seg at han hadde hatt ørret på kroken som måtte ha vært av anselig størrelse. Så pass stor at den rett og slett hadde klart å ryke snøret (0,25) til Eirik. I slike stunder er det ikke vanskelig å ha medfølelse med offer.

I etterhånd ble en liten diskusjon på hva han hadde ropt under seansen. Andreas mente han hadde sagt ”han spis. Nam, nam”, men mest sannsynlig hadde det vært helt andre gloser som gjallet over Virvassdalen.

Resultatløse ruslet vi etterhvert tilbake til teltet. Før vi fikk oss noe mat, satte vi stanva med mark og dupp. Da vi sjekket de litt senere, hadde vi faktisk fått ørret på to av stengene. En pen ørret på 3-4 Hg. mens den andre var en del mindre.

Det er ikke til å unngå at en følger med skyformasjoner og vindretninger når været er heller labert slik vi opplevde det. Bildet er tatt første kvelden ved Rikartjønna. Det ser kanskje ut som om det skal dra seg til uvær, men dagen etter skulle vi våkne til solskinn.

Mens vi står der for å gjøre nye utkast blir vi oppmerksom på 2 karer som i tussmørket nærmer seg. Det er våre teltnaboer som hadde tatt seg en tur for å slå av en prat. Det er aldri vanskelig å finne samtaleemne når villmarkinger møtes i fjellheimen og praten ble raskt pendlet inn på opplevelser i området og andre steder.

De hadde vært noen dager i området, vært svært så aktive og oppsøkt nærmest hver en vannpytt i mils omkrets. De hadde fått velfortjent lønn for innsatsen og kunne berette om gode fangster med flere ørret godt over kiloen. Etter hvert kom det frem at de hadde lest vår hjemmeside og med dårlig skjult stolthet fikk vi antydet at den delvis hadde inspirert dem til å ta den vel 50 mils lange veien fra Trondheim til dette området. Det skulle vise seg at også de var medvirkende på en tilsvarende hjemmeside (www.fjellogfiske.no, ref. siden med linker). Blant mange andre meget interessante artikler, kan du også lese om deres suksessfylte tur til Polarsirkel området.

Lørdag 28. juli

Endelig viste fjellet seg fra sin beste side. Sola skinte, og det rykket i fingrene etter å komme i gang med jakten på storsluggeren. Men for Andreas ble denne dagen en nedtur. En influensalignende lidelse hadde satt han ut av spill slik at både han og Jonny måtte tilbringe mesteparten av dagen ved teltet. Da Eirik også ikke var helt tent på noe fisking i solskinnet, ble Odd den eneste til å jakte på sluggerne i Nunnetjønna.

Oversiktsbilde ved vår teltplass ved Rikartjønna.

Odd fisket oppover kulpene i bekken, men det virket dødt. Ikke et napp! Da han kom til utløpet av tjønna, prøvde han med mark og søkke som tidligere hadde vært en suksess. Et par 3 hektos ble utbyttet. Sommeren 2000 registrerte Odd flere vak av fin fisk, men nå var det stille. Likevel, etter en halvtimes fisking, hogg det til, og en 8- hektos ørret av beste kvalitet lå snart sprellende på land. Denne gang på en gullfarget, 4 grams meps. En time senere gjentok det samme seg, og dagen var reddet for Odd sin del. Men det må bemerkes at vannet virket dødt. Lite vak og generelt lite liv. Kanskje det skyldes kaldværet og mangel på insekter.

En meget fornøyd Odd etter å ha vært en liten tur ved Nunnetjønnan. Ørret av ypperste klasse, men desaverre skulle det ikke bli for mange av de.

Senere samme dag kviknet Andreas til, og ut på kvelden dro vi alle tilbake til Nunnetjønna. Været var fremdeles flott, men fangst ble det ikke. Derimot en blendende vakker naturopplevelse krydret med irriterende mengder med mygg. Det syntes i hvert fall Eirik.

Vakker natur med Rikarden i bakgrunnen.

Etter en rekognosering på svensk side av grensa (vi observerte et kjempevak i ei ikke navngitt tjønn), bar det tilbake til Rikartjønna.

På veien stoppet Andreas og Jonny for å fiske et sted hvor bekken ned til Rikartjønna utvider seg og danner et lite tjern. Her skulle det vise seg at fisken bet villig både på mark og på spinner. Ikke den store størrelsen riktignok, men 2-3 stykker kunne karakteriseres som akseptable og ble med i fiskeveska tilbake til teltleiren.

Her fisket vi utover kvelden, men utbyttet ble lik null. Eirik hadde på en kjempefin fisk på spinner, men mistet den akkurat da han skulle slenge den på land. Kommentaren han kom med da lar seg ikke gjengi på trykk, men å kalle den saftig er et understatement.

Kveldsstemning et sted ved Nunnetjønna.
Gjettekonkuranse: Hvor er Andreas?

Søndag 29. juli

Grytidlig på morgenen kunne vi ikke unngå å få med oss at regnværet hadde intensivisert sine angrep mot området. Regnet plasket friskt mot teltduken og da har det lett for å bli at en ligger våken og gjør seg sine tanker. Særlig har Odd i slike situasjoner tendens til å krisemaksimere eventuelle hendelsforløp som kan oppstå som følge av regnvær. Vanligvis dreier dette seg om oversvømte floder som er umulig å forsere. Denne gangen tenkte han på bilen sin og hvordan han skulle klare å få den i sikkerhet over en provisorisk bru som var bygget litt lengre ned i dalen. Derfor begynte han tidlig å mase om å komme seg av gårde før flommen hadde tatt brua. Jeg var ikke like bekymret og klarte å roe han så pass ned slik at vi fikk et par timers ekstra søvn.

Likevel, været var så pass dårlig at det fristet mest å komme seg tilbake til sivilisasjonen igjen. Dermed var det bare å pakke sekkene og starte den 1 mils lange marsjen mot bilen.

Sekken er pakket og det er tid for å forlate Rikartjønna for denne gang.
Andreas foretar seg her sitt avskjedsrituale.

I fullt regnhyre var vi forberedt på en tung hjemvei gjennom vasstrukne myrer. Heldigvis ga det værste regnet seg og vi hadde vinden i ryggen. Likevel var det 4 våte og temmelig slitne gutter som ankom bilen.

Odds frykt for en flomstor bekk som hadde reist av gårde med brua viste seg å være ubegrunnet. Dermed var det det bare å ta peiling på Krokstrand kafe slik vi hadde gjort så mang en gang før. Her kunne vi innta et herremåltid og vissheten om at årets fjelltur definitivt har tatt slutt kommer snikende i det vi forlater kafeen.

Etterord!

Noe som vi har kunnet observere alle ganger vi har vært i disse traktene på nittitallet er det nesten totale fravær av folk . Stort sett har vi hatt fjellet for oss selv. Når vi en sjelden gang har møtt folk, har det nesten alltid vært personer fra helt andre kanter av landet. Ranværingene har glimret med sitt fravær. Dette, sett ut i fra en sportsfiskers egoistiske synspunkt, er selvfølgelig perfekt . å være alene om de beste fiskeplassene er noe de fleste setter pris på. Men samtidig er naturen noe som flere bør få oppleve. Det er en av grunnene til at vi har lagt ut rapportene våre på nettet. Det har imidlertid kommet sterke innsigelser på dette fra lokale miljøforkjempere. Holdningene deres har ikke vært til å misforstå, men ut fra nevnte arguenter har vi valgt å oppgi vann og stedsnavn selv og det vil være fare for at fjellet blir fylt opp av søringer og samer med garn. Dette har vi gjort under sterk tvil,, da problemet med ressursødelegging neppe ligger her. Samene har alltid hatt inngående kjennskap til disse områdene, og "søringer" med sluk og fluestang representerer vel ikke den helt store trusselen. Da er vi mer bekymret for Storforsheiværinger med garn. Dessuten: Er det ikke en viss likhet mellom slagordet "Norge for nordmenn" og holdningen " Ranafjellene for ranværingene"?