Brudgomsferden i Virvassdalen.(2012) .

Tirsdag 24. juli.

Etter bryllup og 60-årsdag med festivitas og ståhei ventet noen rolige dager i fjellet. Som i fjor var det Virvassdalen og områdene mot grensa som var målet. Været hadde ikke vært særlig lovende med regn og lave temperaturer. Sommeren i Rana hadde generelt ikke vært noe å skryte av, men ett lyspunkt var det: Mye snø i fjellet og gode muligheter til å oppbevare fisk. Da vi startet turen fra Krokstrand opp Virvassdalen, oppdaget vi imidlertid av den relativt tørre vegen at det ikke hadde regnet noe særlig, og på turen innover mot Rikartjønna var været akseptabelt. Vi stoppet ved Harald Ingetjønna uten å fiske. Vi så ei ørn henge rett over oss ei stund og deretter en ravn, noe som tydet på at det var et dyrekadaver i nærheten, muligens av rein.

Turen til Rikartjønna ble unnagjort på 2 og en halv time. Jeg merket at Jonny var pigg og rask mens min egen form virket noe rusten. Det kan ha sammenheng med at han har underlagt seg et strengt treningsregime med tanke på neste vinters Birken mens det å være nygift kan ta hardt på en mann.

Da vi kom til den faste teltplassen ved Rikartjønna, begynte det å blåse kraftig, noe som skapte litt trøbbel da vi skulle sette opp teltet. En time på en slik oppgave er lite å skryte av for veteraner som oss. Ellers var været så surt at vi ikke ble fristet til å fiske. Kan det være et tegn på forfall og latskap? Men vi koste oss likevel i regnet og mellom vindkastene mens vi nøt Ronnys likør til fulle og så frem mot tre dager med godt fisk

Tirsdag 24. juli.

Etter en god natts søvn hvor regnet trommet jevnt og trutt på teltduken skulle vi våkne til sol og brukbart vær, selv om temperaturen ikke var mye å skryte av. Tradisjonen tro startet vi dagen med utsøkt frokost bestående av egg og bacon.

Etter flere magre år opplevde vi i fjor vi et overraskende godt fiske i Rikartjønna. Vi var derfor spente på om at denne tendensen skulle vedvare også i år, men denne gangen skulle vi oppleve tjønna som tilnærmet død. Det er vanskelig å tro at det i løpet av et år skulle ha blitt så mye mindre fisk, men lav vanntemperatur har antagelig bidratt til at ørretens aktivitetsnivå var på lavmål.

Utsikt mot Junkerfjella fra teltplassen. Som bildet viser var det mye snø i fjellet denne sommeren.
Men sola skulle gjøre ett av sine sjeldne besøk denne morgenen!

Manglende action ved Rikartjønna gjorde oss rastløse og etter hvert fant vi det fristende å dra til Nunnetjønnene som ikke ligger langt i fra teltplassen. Ved utløpet i det første vannet pleier vi normalt å være garantert fisk og her fikk jeg ganske raskt 2 mindre ørret mens Odd fikk 1. Etter dette roet det seg ned og vannet virket i det hele tatt ganske så dødt.

Jeg merket meg at Odd bevegde seg i retning til den andre siden av vannet. Jeg hadde ikke den store troen på at det ville være gode muligheter for fangst der og følte meg fristet til å dra til nabotjønna som ligger like ovenfor. De siste gangene vi har vært i dette området har vi gjort de desidert beste fangstene der. Problemet med dette vannet er at det er kun en plass som er vesentlig bedre fiskeplass enn noe annet sted i vannet.

Gjennom alle år har det vært en evig kamp for å komme seg først til de beste fiskeplassene, og i så godt som alle år har det vært Odd som har vært den store kongen av de gode fiskeplasser. Nå så jeg min store sjanse til å ta hevn. Mitt egoistiske sjakktrekk var derfor å snike meg til denne fiskeplassen før Odd rakk å reagere. Han befant seg nå på den andre siden av vannet og hadde ikke en noen sjanse til å komme til fiskeplassen før meg, tenkte jeg! Under veis til den gode fiskeplassen falt jeg for fristelsen til å ta et par kast på motsatt side av vannet, det regnet jeg med at jeg hadde god tid til. Jeg kaster ut spinneren og skal til å sveive inn da jeg i øyekroken plutselig ser Odd i en voldsom fart retning den gode fiskeplassen. Han hadde skjønt mine hensikter og som den gode og kyniske strateg hadde han reagert umiddelbart.

Det gikk slik som det måtte gå! Odd plasserte seg på den gode plassen, markerte område og opplevde et glimrende bitt. I løpet av ganske kort tid hadde han landet 7 flotte ørret på bortimot halv-kiloet. En på spinner, de andre på mark og søkke. Jeg bevegde meg i området rundt Odd men opplevde ikke et eneste napp. Etter hvert begynte det å regne, det ble ganske så surt og kaldt og humøret bevegde seg mot et historisk lavmål. Ikke akkurat min dag, men Odd var i et strålende humør tross ufyselig vær.

Odd i full gang med å rense fisken han fikk på den gode fiskeplassen.

Vi dro tilbake til teltet hvor det ble avslapping resten av dagen. Ikke så mye annet å finne på i det dårlige været. Vi holdt oss derfor for det meste i soveposen med nipping til en ekstrem god hjemmelaget likør (laget av Ronny Forslund) og tok en tidlig kveld.

Torsdag 26. juli.

Torsdagen startet med frokost ute selv om været var dårlig. Å våkne til regn og 4 grader er lite inspirerende, men å sitte inne i teltet og spise er heller ikke noe særlig. Trangt og ubekvemt som det er prøver vi alltid å tilberede og spise måltidene ute når vi er i fjellet.

Frokosten ble imidlertid en mer behagelig opplevelse enn vi fryktet. For akkurat over området vi hadde plassert teltet skinte sola mens det regnet over det tåkefylte landskapet bare noen få hundre meter fra oss. Man kan jo lure på om en eller annen høyere makt hadde en finger med i spillet.

Sola skinte på oss mens tåke og lavt skydekke lå tett rundt oss.

Etter den tradisjonelle egg og baconfrokosten, bar det avgårde til Nunnetjønnene. Denne gangen gikk vi direkte til Øvre Nunnetjønn som viste seg fra sin bedre side dagen før. Jonny inntok godplassen der jeg på onsdagen fikk så mange. Nå var det hans tur til å dra fordelen av den beste fiskeplassen. Det tok litt tid før han fikk napp, men han kunne etter hvert dra på land 4 ørreter, de to største på halvkiloet. Jeg plasserte meg på stedet der Jonny ikke hadde napp dagen før, nå med mark og søkke istedenfor spinner. Det ble en suksess. Jeg fikk 8 fisker derav flere på 4 hekto. Lite ble sagt mens vi fisket, men vi gjorde oss vel noen tanker om ørret, flaks, tilfeldigheter, + makter som driver sitt spill med ørret og folk.

Resten av dagen tilbrakte vi ved teltet med mimring og et lettere inntak av Balantines. Værforholdene innbød ikke til fisking, det var iskaldt, og bittet i Rikartjønna var totalt fraværende. Vi fant ut at det kunne ha noe med vanntemperaturen å gjøre. Derfor så vi fram til fredagen da vi skulle gå til Rundbæveren som ligger lavere og som kanskje hadde høyere vanntemperatur. Dessuten var det meldt væromslag på fredag så vi så lyst på resten av turen.

Fredag 27. juli.

Denne dagen skulle vi våkne til sol og generelt lettere og varmere vær. Med egg og bacon til frokost skulle vi få en god start på dagen og et utmerket bidrag til den gode stemningen. Vi hadde vurdert å dra til Steintjønna, men siden vi måtte dra hjem denne dagen ville det bli for kort tid til å dra så pass langt. Men Rundbæveren ligger ikke langt fra Rikartjønna og er dessuten et utmerket ørretvann.

Det startet lovende og allerede på første utkast skulle Odd få fast fisk. Det vaket tett ved Nødfiskebukta, ørreten bet godt og vi skulle få flere på 2-3 hekto. Odd fikk den største på 3,5 hekto.

Odd ved foten av regnbuen.
Er det her han ønsker og skaffer seg fiskelykke.

Vi synes likevel gjennomsnittstørrelsen var vel lav og tenkte det vil være god sjanse for større fisk i bukta som ligger i vest enden av vannet. Det skulle vise seg at våre antagelser var riktige. Odd fikk en på halvkiloet, mens jeg fikk turens så langt største på 5,5 hekto. I tillegg fikk vi en god del på størrelse 2-3 hekto.

Odd klarte på en klønete måte å lage kvalme ved å rote det skikkelig til i snøret mitt. Resultatet ble en gigantisk floke som jeg brukte lang tid på å rydde opp. Atskillig meter med Fireline snøre måtte kuttes for å få klargjort utstyret igjen.

Siden vi skulle hjem denne dagen begynte vi nå å få dårlig tid og startet derfor tilbaketrekning mot teltplassen. Mens vi går langs vannkanten blir vi oppmerksom på at det er mye vak på grunna langs land rett foran oss. Først tenkte vi at dette sikkert var småfisk, men da vi kom nærmere ser vi at det er store mengder med skikkelig storørret som beitet på grunt vann.

Dette hadde vi aldri sett før. Et stort antall svær ørret svømmer langsomt på grunna like ved vannkanten og slurper i seg innsekt som flyter i vannskorpa. Dette var en så pass stor overraskelse at jeg umiddelbart merket at frekvensen på blodpumpa økte betraktelig. Med skjelvende knær snek jeg meg så forsiktig som jeg kunne for å komme i posisjon til å gjøre utkast i et av vakene. Akkurat da jeg skal gjøre det avgjørende utkastet klarte jeg på en klønete måte å hekte kroken fast i noe vierkratt. En utrolig amatørmessig manøver i en situasjon hvor det var helt avgjørende å være skjerpet klar til hugg. Mens jeg fortvilet prøver å få løsnet kroken fra krattet kommer Odd i posisjon bakfra og gjør et perfekt kast midt i et av vakene. Han får umiddelbart tilslag og et par minutter senere hadde han landet en ørret på 8 hekto.

På denne turen skulle vi ha problemer med fotokamera og det ble tatt lite med fiskebilder. Dette ørretbildet ble fanget med mobilen min.

Det fulgte noen ulidelig spennende og uvirkelige minutter. Et stort antall svær ørret befant seg på alle kanter, mange godt over kiloet. Noen av disse gjorde tilslag, men det skulle vise seg vanskelig å få flere på land. Det var ikke så lenge dette sto på. Etter hvert hadde nok ørreten blitt mistenksom på faren og dratt ut på dypere vann. Uansett så hadde dette vært en stor opplevelse vi ikke ville komme til å glemme med det første.

Ut på ettermiddagen var vi tilbake ved teltet. Vi hadde ikke god tid på oss og nå gjaldt det bare å få i seg noe mat, pakke ned og begi seg på hjemveien.

Farvel til Rikartjønna i denne omgang. Været på denne turen hadde vært dårlig, men stadig skiftende endringer i været hadde gitt trolske stemninger.

Marsjen tilbake til bilen ved Virvassdammen gikk i et upåklagelig tempo. 2 timer og 35 minutter etter at vi hadde forlatt teltplassen sto vi ved Odds Subaro på parkeringsplassen ved demningen, ikke dårlig av 2 gamle gubber i 60 årene! Ved Harald Ingetjønna kom vi over en ”fersk” fot av en rein. Resten av kroppen så vi ikke noe til. Dette var på omtrent samme sted hvor vi så ørn og ravn da vi gikk oppover, så det var åpenbart at her var det noen som hadde kost seg med reinkjøtt.

Det var nå blitt kveld og spørsmålet var om vi rakk Krokstrand kafé før stengetid. Det gjorde vi ikke, men en hyggelig dame var fortsatt igjen i kafeen og vi fikk lov til å kjøpe hver vår baguette og ikke minst en halvliter øl til meg. Det smakte som vanlig, helt himmelsk.

Til Forsiden