LYKKELIG SLUTT I SALTFJELL (1986).

Aldri før har vi gått så langt og fått så lite fisk. Ikke før vi kom til Tespelva. Hadde det ikke vært for bettet vi opplevde turens siste dag ville årets tur rent fiskemessig blitt karakterisert som en katastrofe. Etter en slik tur er det kanskje lett å si at Saltfjellet ikke er stedet for fjellentusiaster som har sportsfiske som hovedmål, men ut fra et så pass spinkelt grunnlag skal en være forsiktig med å fastslå at dette er riktig. Vi hadde muligens hatt uflaks med tid, sted, vær, vind og temperatur. Alle som har drevet med sportsfiske vet av erfaring at tilfeldigheter kan avgjøre størrelsen av fangsten.

Det skal dog ikke glemmes at vi har hatt flotte dager i fjellet i fin-fin natur, pent vær og lettgått terreng. Konklusjonen etter turen må likevel bli at 10 mil i løpet av 6 dager ble for mye. Det ble for lite fisking og for mye gåing, men en fin tur var det uansett. Ruten vi fulgte var som følger:
  Dag 1: Storvollen - Nordre Stormdalen gård(nedl.)
  Dag 2: Nordre Stormdalen gård - nedre del av Stormdalen.
  Dag 3: Øvre del av Stormdalen - Riebbevaggi
  Dag 4: Ribbevaggi - Søndre Bjøllåvann
  Dag 5: Søndre Bjøllåvann - Langtjønna
  Dag 6: Langtjønna - Bjøllånes

26. juli. Storvollen - Nordre Stormdalen gård(nedl.)

Vi måtte gå på nordre side av Stormdalselva via Bredekgården (nedl.) p.g.a. at brua over Ranelva til Stormdalselva var ødelagt. Stien var av variabel kvalitet og klart dårligere enn sørsida. Teltet ble slått opp like ved Nordre Stormdalen gård. P.g.a. regn og våt skog var vi søkk våte ved framkomsten og det var helt nødvendig med et klesskifte.

Første leirplass på denne turen valgte vi like ved Nordre Stormdals gård. Her nyter Odd frokosten foran den nedlagte, men restaurerte gården hvor det bosatte seg folk på 1800-tallet.



Full av glød og optimisme og med tørre klær ville vi prøve ørreten i elva. Først måtte vi imidlertid krysse elva i en liten balje av en båt som måtte trekkes over ved hjelp av et taljesystem. Det var da at turens desidert mest komiske hendelse skulle skje. Opplevelsen lar seg vanskelig beskrive med ord. Den burde oppleves:

Overivrige etter å ta storørreten hoppet vi begge i balja som ikke var beregnet for mer enn en person. Båten hadde knapt forlatt land før den begynte å få slagside. Jonny falt på rygg i elva og forsvant under båten mens Odd stupte ut i vannet på motsatt side. Vi kom oss velberget på land, men var selvfølgelig søkk våte. Odd gjorde en heltemodig innsats da han stupte ut i elva igjen for å hente fiskeutstyret som hadde havnet på bunnen.

Jonny dro tilbake til teltet for å skifte for andre gang på en halvtime, mens Odd ikke lot våte klær stoppe jakten på storørreten . Denne gang klarte han til og med å komme seg over elva uten å velte balja.

Det ble ingen storørret denne kvelden, men Odd hadde flere tilslag på spinner av grov ørret. Det var forresten i samme kulp der vi gjorde slik suksess i 1979. Senere på kvelden fyrte vi opp i ovnen på gården og fikk tørket opp store mengder av våte klær.

27. juli. Nordre Stormdalen gård - nedre del av Stormdalen.

Første del av dagsmarsjen gikk gjennom skogkledd og kupert terreng. Adskillig liter med svette ble lagt igjen dalen. Været var godt og varmt.



Ved Jervåga passerte vi tregrensa og terenget ble betraktelig lettere å gå i.





Like etter at vi hadde passert Jervåga, gjorde Odd et sjebnesvangert feilsteg på kanten av ei skråning. Dette kunne ha fått katastrofale følger. Han raste ned fjellsida med stor fart og det oppstod et kolossalt trykk på venstre fot da han kolliderte med bunnen av juvet. Smertene var enorme, men med eder, forbannelse og stahet klarte han seg relativt bra. Odd bandasjerte foten og vi kunne fortsette turen selv om foten var både hoven og vond. Dette var en skade han skulle plages med langt utover høsten men den skulle heldigvis ikke ødelegge for denne turen.

Den øvre del av Stormdalen er fisketom, og vi fant ingen hensikt i å prøve fiskelykken.


28. juli: øvre del av Stormdalen - Riebbevaggi

Siste del av Stormdalen ble gjort unna i godt og varmt vær. Terrenget var ypperlig, Odd hadde ikke nevnverdig problemer med foten. Kort sagt, humøret var upåklagelig. Vi la over skaret til Tållådalen og passerte på veien ei hytte som antagelig tilhørte reineiere. Vi gikk til vi kom til elva som kommer fra Simlevann. Der stoppet vi for ei stund for å få oss en matbit og prøve fiskelykken. Det siste var ikke vellykket. Til tross for fine kulper virket elva fisketom. Vi fortsatte langs elva til vi kom til Riebbevagge. Etter en knallhard dagsmarsj kunne vi endelig slå leir.

Etter en bedre middag var det obligatorisk at elva skulle prøves. Odd påstod hardnakket at han hadde et napp, men bortsett fra dette virket elva ganske tom. Jonny bestemte meg for å gå til Belnovannet. Odd hengte seg på men hans skepsis til opplegget var utvetydig. Strekningen til Delnovannet var ikke så lang i luftlinje, men p.g.a. hindringer i form av myrer og sumper, var det som å gå i en labyrint. Det ble derfor etterhvert ganske slitsomt. Til slutt fikk Odd snev av hallusinasjoner og så plutselig duggfriske halvlitere foran seg.



Været på turen var upåklagelig. Her er det Odd som ordner middag i idylliske omgivelser ved Riebbevagge





Fiskeutbyttet var i tråd med hva som hadde vært tidligere på turen. Ingen antydning til liv, og vi måtte atter en gang gå den tunge veien tilbake uten fangst. Frustrasjonen var til å ta og føle på, men vi var om ikke annet enige om at det var en særegen natur med et oppsiktsvekkende mangfold av fugleliv. Riebbevagge er utvilsomt et drømmeområde for ornitologer, men ikke for kanonfiskere som Odd Kolstad og Jonny Arntsen.




29. juli: Ribbevaggi - Søndre Bjøllåvann.

Etter forrige dags ganske strabasiøse og smertefulle marsj med dårlig ankel og vannblemmer som ballonger, så vi virkelig fram til denne "Søndagsturen". Og strekningen var da heller ikke lenger enn at turen artet seg som det reine slaraffenliv i forhold til det vi hadde vært gjennom tidligere på denne turen. Været var varmt og shorts egnet seg ypperlig som turantrekk. Vi passerte Stallogropen og Stallogrophelleren der mang en fjellvandrer har funnet et krypinn. Vi krøp inn i helleren og hvor vi tydelig kunne høre bråket av kjempen Stallo og hans samiske fiender. Vi krysset Bjøllåga over hengebrua et stykke nedenfor Bjøllåvannet. En skog av knott og mygg skapte lettere panikk, men vi berget oss ved å oppholde oss helt nede ved vannet.

Vi fisket hele kvelden til noe over midnatt og turens første fisk ble tatt av Jonny, ei røye på ca. 8 cm. Røya gikk i stim helt inne ved land uten å i det hele tatt (unntatt den ene sardinen) å ta i. Dette virket fullstendig demoraliserende og flere lite flatterende utsagn om denne lunefulle fisken kunne høres fra de blaserte storfiskerne denne kvelden.


30. juli: Søndre Bjøllåvann - Langtjønna

Etter en regnfull natt tok vi fatt på heimturen. Vi var innom Bodø & Omegn Turistforenings hytte ved Bjøllåga og opplevde noe så uvant og hyggelig som to single damer i fjellet. De virket forresten litt blyge og vi ble nok noe skuffet da vi ikke en gang ble bedt inn på kaffe. Vi noterte oss at Rana Turistforening, som den servicevennlige institusjon den er, kunne tilby ei stengt hytte til stor glede for slitne fjellvandrere. Dette ble forresten kommentert i mindre hyggelige vendinger av en lettere opphisset Romsdaling ved Bjøllåvannet.

Vi passerte Telegrafverkets Steinhytte, et arkitektonisk klenodium som nå er under oppussing, og stoppet deretter ved Krukkistua. Men vi fant ut at å spise innendørs ikke passet slike hardbarkede fjellvandrere som oss og gikk noen hundre meter unna. Der spiste vi middag ute i høljeregn som tiltok mer og mer. En lite intelligent beslutning ifølge fjellets helter.

Vi prøvde ørreten i Bjøllåga, men den gjorde akkurat som sine stammefrender og brødre tidligere: Holdt seg klokelig unna både spinner og mark. Da var det at Odd fant tiden moden for å lyse eder og forbannelse over Saltfjellet. En høy og bitter røst kunne høres over store deler av fjellheimen: "Dæm kain berre ta å demm ned heile Saltfjellet. Det gjær meg ingen teng".

Etter å ha frisket opp humøret med verdens klareste og kaldeste kildevann, bar det oppover den bratte lia til Langtjønna. Tungt var det og svette ble vi, men alt slit var glemt da vi omsider kunne kampere ved den idylliske Langtjønna. En litt komisk episode utspant seg da vi skulle sette opp teltet. Helt uten forvarsel kom det et stormkast som skapte fullstendig kaos. Helan og Halvan ville aldri klart å skape tilsvarende rot, uansett hvor hardt de hadde prøvd. Telt, plugger, barduner og diverse løse gjenstander virvlet rundt de to spørsmålstegnene, og Odd kavet seg opp i kjent stil.

Om kvelden prøvde vi å fiske men uten hell. Men Jonny hadde om ikke annet en del kraftige napp på spinneren og fikk senere en fisk nesten på land. Vi kunne i hvertfall slå fast at det var fin fisk i Langtjønna.



31. juli: Langtjønna - Bjøllånes.

Dagen fikk en bra start, da vi kunne dra inn en fin ørret på stanva. Samme fine tendensen fulgte da Odd tok 5 småørret på mark i noen dammer lengre ned. Dette var nok et forvarsel om at fiskelykken var i ferd med å snu seg til vår fordel.

Da vi stoppet ved Tesphytta for å gjøre noen kast, opplevde vi endelig det vi hittil hadde vært foruten: Skikkelig bett. Odd tok 10 ørreter fra 2 til 5 hg. i en og samme kulp, og Jonny fulgte opp i stor stil. I løpet av de neste 2 timene skulle vi oppleve den udefinerbare lykkerusen som vi tidligere hadde savnet så sårt. Da hadde vi landet ca. 30 ørret av fin-fin kvalitet, og fisketuren var reddet.

Resten av turen huskes som en kvalifiseringskonkurranse til VM i kappgang(med urent trav), der Jonny førte an i et morderisk tempo. 1 time og 45 minutter fra elvemøtet Vestergila-Tespa til Bjøllåneset kan jo ikke akkurat kalles for sneglefart.



Hjem