Tunge vak og saftige bitt i Rundbæveren (2014) .

Lørdag 09.08.2014.

Vi startet fra dammen kl.12.45 og kunne registrere mange biler på parkeringsplassen. Ja, vi hadde faktisk aldri opplevd slike parkeringsforhold og fryktet at det skulle være mye folk i fjellet, noe vi ikke setter pris på. Vi vil helst være alene på de gode fiskeplassene.

Odd og Henry - To unge menn i sin beste alder ser ut til å være fornøyde og har kommet godt i gang med årets tur.

Været var fint, og vi kunne gå i shorts. Terrenget var tørt, og dette tydet på at det hadde vært lite nedbør i området På turen over Bevermyrene observerte vi mye molter, og vi traff en molteplukker som hadde plukket mye.
Vi passerte Sikkerstikktjønnene uten å fiske. Det var lite insekt i området, og vi observerte knapt vak i disse tjønnene der de til vanlig koker av småfisk. Tempoet var akseptabelt, men jeg registrerte igjen at herr Arntsen virket uforskammet pigg.
Vi gikk til Harald-Inge tjønna der jeg fisket 2 ørret av brukbar størrelse. Vak kunne vi ikke registrere, og det bekreftet igjen inntrykket av en tørr sommer med lite insekt.

Turens første ørret er i "boks".

Etter en kvil og litt fiske (her må det bemerkes at Jonny unnlot å fiske uten noen plausibel forklaring), gikk vi videre til Rikartjønna. Været var varmt, vi svettet og i hvert fall undertegnede var godt fornøyd da vi endelig kom til vår faste leirplass. Vi kunne snart overraskende slå fast at vi var de eneste menneskene ved vannet, noe vi ikke hadde ventet da vi så mengden av biler på parkeringsplassen.

Vi begynte umiddelbart å fiske etter at vi hadde lempet av sekker og annet utstyr. Henry gjorde klar fotoutstyret, og forventningene var som vanlig høye. Vi konstaterte ganske fort at det vokste mye gress/siv i vannet som ofte satte seg fast i spinner og sluk. Så gjengrodd hadde vi aldri opplevd Rikartjønna. Kunne det ha noe med klimaendringene å gjøre? Vi Fisket rundt tjønna, Jonny en vei, jeg og Henry den andre veien. Jeg fikk 2, en på stanva og den andre på spinner. Den Største veide 6 hg. Ellers fant vi et digert ørrethode i vannkanten, som noen bare hadde slengt fra seg. Dette er noe vi ikke liker å se og tyder på dårlig fjellvett. Det positive er at det viser at det tydeligvis finnes storfisk i vannet.

Odd kjører ørret i solnedgang ved Rikarden.

Men noe som slett ikke er oppløftende er alt søppelet som lå slengt rundt teltplassen. Flere meter med dopapir omslynget «latrineområdet» kloss opp til teltene våre! Vi har sjelden sett så mye griseri på våre turer. Selv om søppel ikke får oss i godt humør ble kvelden avsluttet på standsmessig vis. Kokt ørret og konjakk i Henrys snapsglass. Nydelig! Og selv om det blåste en del, satt vi oppe utover kvelden og storkoste oss med fiskehistorier og annet seriøst prat.

Søndag 10.08.2014.

Etter en god natts søvn og utmerket frokost med egg og bacon var det tid for å dra opp til Nunne-tjønnene. Disse ligger ikke langt fra Rikartjønna og er en passelig slapp tur dagen etter en ganske strevsom marsj med oppakning fra parkeringsplssen opp til basecamp. Været var helt Ok, truende skyer hang over Virvassdalen, men vi skulle heldigvis slippe regn før det ble kveld.

Vi fisket først i det nedre vannet, men her var det ganske dødt. Ingen vak, ingen napp. Dro så til øvre Nunne-tjønn. Henry dro på motsatt side. Jeg dro direkte til «godplassen» til Odd, men denne gangen skulle jeg ikke oppleve tilslag.

Odd fikk en på mark (med dupp), 6 hg. på motsatt side mens jeg fikk 3 på spinner på andre siden av neset, to av de innerst i bukta.

Dro så tilbake til den store steinen ved nedre vann for å spise. Mens jeg laget havregrøt dro Odd dro opp 10 ørret på 10 kast i «sikkerstikkulpen». Størrelse var mellom 2 og 3 hekto bortsett fra en som var litt større. Etter at Odd hadde gjort seg ferdig overtok Henry kulpen og fikk 6 stykk på samme størrelse. «Sikkerstikkulpen» sviktet heller ikke denne gang, utrolig hvor mye ørret som bodde i den lille kulpen.

Etter maten fortsatte vi å fiske litt i det nedre vannet. På motsatt side skulle jeg få en pen og velproporsjonert ørret på 6 hg. Ganske fornøyd gikk jeg bort til Odd og viste frem fangsten. Odd var ikke synlig imponert og kommenterte i en småarrogant tone at ørreten ikke var mer en 4 hekto. I samme øyeblikk som han kommenterte dette var jeg så uheldig å tråkke på et jordvepsebol med det resultat at flere ti-tals illsinte veps svermet opp fra jorden. Jeg rakk å trekke meg tilbake, mens Odd som satt på bakken ikke klarte å komme seg vekk og fikk et smertefullt stikk rett i panna. Jeg kunne ikke unngå å tenke på at slik går det når en snakker nedsettende om min ørret!

Den vakre ørreten i Nunne-tjønna som Odd omtalte i så nedsettende ordelag!

Odd skulle senere få et kraftig napp og var ellers preget av problemer som han hadde med sitt nye snøre til 600 kroner!

Vi dro tilbake til teltet hvor det skulle bli en tidlig kveld. Ved halv ti-tiden begynte det å regne og turmaten som vi var i ferd med å tilberede skulle bli fortært inne i teltet.

Mandag 11.08.2014.

Vi våknet til strålende sol og inntok etter hvert en glimrende frokost med egg og bacon. Denne dagen hadde vi tenkt oss til Steintjønna via Rundbæveren, og igjen var forventningene på topp. Vi husker ennå fjorårets sterke opplevelse ved Bæveren der storørreten gikk og beitet helt opp i fjæresteinene.

Da vi kom til Rundbæveren oppdaget vi fort at det vaket i stor stil langs sør-bukta. Det svermet store mengder med svarte fluer (Russeflue!) som ørreten forsynte seg av. Vakingen foregikk helt inn til land, men de aller største stod langt ut i vannet og det var ikke mulig å nå dem med sluk. I starten var det vanskelig å få napp, noe som frustrerte oss svært. Men etter hvert begynte det å skje ting. Jeg fikk først en på mark av pen størrelse. Jonny var på dette tidspunktet gått over på andre siden av bukta. Her hadde vi før sett mengder av storfisk vake.

Odd har full kontroll på innkjøring av ørret, mens Henry passer på å forevige øyeblikket.

Etter den første fisken startet bettet for fullt. Jeg fikk 9 ørreter, den største på 9 hg. Fisken tok i på både spinner og mark, og denne dagen ved Rundbæveren er noe av den fineste fiskeopplevelsen jeg noen gang har hatt. Det eneste frustrerende var at de virkelig store gikk for langt ut. Jonny fikk 4 og Henry 6, så den samlede fangsten vår var upåklagelig.

Vi hadde tenkt å gå til Steintjønna, men da både bitt og vaking fortsatte på Bæveren, så vi ingen grunn til å forlate vannet, og vi kom oss derfor ikke til Steintjønna denne gangen. Henry hadde på hele turen tatt sin oppgave med å dokumentere turen seriøst, og resultatet av dette kan vi nå nyte til fulle. Å få han med var litt av et scoop. En meget kompetent filmer og en flott fyr!

En pen samling av ørret tatt ved Rundbæveren.

Etter en flott dag ved Rundbæveren dro vi tilbake til teltet. Kvelden ble avsluttet med stekt ørret til middag og en nubbe i dramglasset etter middag og flere sanne historier svære fisker og andre besynderlige ting. Det må forresten bemerkes at vi ennå ikke hadde sett tegn til andre mennesker i fjellet så hvor var alle de som hadde parkert ved dammen?

Tirsdag 12.08.2014.

Odd og Henry hadde sivile forpliktelser og måtte denne dagen dra tilbake til sivilisasjonen. Dette hadde vært planlagt i lang tid og det var også planlagt at jeg skulle være igjen og tilbringe 2-3 dager alene i fjellheimen.

Kveldsstemning ved Rikarden.

Ut på natten skulle det begynne å regne ganske kraftig. Odds reaksjon på dette var ikke overraskende. I stedet for å vente på at regnet skal gi seg får han det plutselig travelt med å komme seg av gårde. Klokken halv seks kom han seg ut av soveposen, fikk med seg Henry, de pakket sammen og dro sin vei i all hast.

Tilbake var jeg nå helt alene, for meg en helt ny opplevelse. Planen denne dagen var at jeg ikke hadde noen plan. Jeg skulle gjøre minst mulig, ikke stresse med å få den beste kulpen, få den største ørreten eller noe lignende. Store deler av dagen tilbragte jeg i soveposen, enten sovende eller lesende. For første gang i historien på en villmarkstur hadde jeg tatt med meg en bok. I flere timer denne dagen skulle Harry Hole holde meg med selskap. Av og til tok jeg meg en liten «sup» med whiskey, slett ikke så gærnt å være alene til fjells heller.

Ut over dagen ble været langsomt bedre og på ettermiddagen fant jeg ut at det kunne være greit å røre litt på seg og bestemte meg for å dra en kveldstur til Nunne tjønna. Bittet var ikke det helt store men fikk en 3-4 hektos i vannet pluss en rekke mindre i «Sikkerstikkkulpen».

Onsdag 13.08.2014.

Våknet til strålende vær, så og si skyfritt og en behagelig temperatur. Frokost besto av ørret fra dagen før, samt egg og bacon. Uærlig, jeg følte meg privilegert der jeg lå i lyngen og koste meg med overflod av god mat.

Denne dagen hadde jeg planlagt å gjøre større bevegelser i området. Hovedmålet var å komme seg til Steintjønnas. Godt bitt i Rundbæveren forhindret oss å komme dit slik vi hadde planlagt to dager før, men nå tenkte jeg at jeg skulle få den gode fiskeplassen for meg selv. Så langt hadde vi ikke sett andre folk i fjellet og jeg så heller ingen andre da jeg fra utkikkspunktet over Rikarden speidet med kikkerten over både Rundbæveren og Steintjønna.

Jeg var fortsatt ved godt mot da jeg presset meg gjennom det to metter høye krattet som ligger ned mot Rundbæveren. I det jeg stuper ut av krattet og sjangler ned mot stranda blir jeg oppmerksom på en ung kvinne som sitter på en stein og leser en bok like ved vannkanten. Etter flere dager uten å ha sett noe av det annet kjønn føltes det nærmest som en utenomjordisk opplevelse. Ikke godt å si hvem av oss som ble mest overrasket, men etter hvert fikk jeg summet meg og kom i snakk med henne. Hun var der sammen med mann og et annet par og hadde kommet kvelden før. De hadde fått bra med ørret og plukket bra med bær.

Merket meg at det sto 2 personer som fisket med flue på det samme sted hvor vi hadde fisket så godt 2 dager før. Bestemte meg derfor at jeg skulle hoppe over Rundbæveren og gå direkte til Steintjønna. Tok derfor litt høyde da jeg gikk langs vannet og med god oversikt kunne jeg ikke unngå å merke meg at det vaket tungt av grov ørret. Jeg hadde ikke helse til å passere dette og fant ut at jeg skulle gå ned til vannet og prøve noen kast. Jeg kom ganske fort i prat med de to mennene og de kunne fortelle at de kvelden før hadde tenkt seg til Steintjønna, men at det var et helt gjeng som hadde slått leir ved den ene gode fiskeplassen. De fisket forøvrig godt der og hadde fått flere store ørret mens de to mennene var der. For meg var dette en nedslående melding og betydde etter all sannsynlighet at jeg bare kunne se langt etter gode fangster ved Steintjønna. For øvrig sto ikke bittet i Rundbæveren i stil med vakingen. Ingen napp, ingen fangst!

Det ble en fin tur inn til det lille vannet på svensk side av grensen, men ikke noe sted en drar til hvis målet er ørretfangst.

Tross nedslående meldinger om et overbefolket Steintjønna ville jeg dra dit selv for å se med egne øyne og for å få bekreftet at det var folk der. Jeg hadde et håp om at folkene hadde dratt, men da jeg nærmet meg kunne jeg konstantere gjennom kikkerten at det krydde av folk ved den gode fiskeplassen som vi tidligere hadde hatt så mange minneverdige opplevelser ved.

Det er ikke til å underslå at dette mildt sagt var en ikke helt ubetydelig nedtur. Jeg hadde i lang tid sett frem til tidenes mulighet til å ha Steintjønna helt for meg selv og å dra opp kilosørret i fred og ro. Jeg innså nå at jeg burde ha tenkt tanken at det kunne være folk der, men dette kom som en fullstendig overraskelse og jeg hadde ikke noen umiddelbar plan B.

Et stykke inne på svensk side av grensen ligger det et lite vann som har et utløp som renner ned i Steintjønna. Odd har flere ganger hevdet at at det er satt ut ørret der og vi har noen ganger snakket om at vi burde sjekke forholdene der. Dette skulle etterhvert bli plan B og jeg bestemte meg for å legge i vei i den retningen.

Været var utmerket, naturen flott og jeg klarte etter hvert bokstavelig talt å legge Steintjønna bak meg. Jeg storkoste meg i den flotte naturen og ganske snart skulle jeg krysse grensen til Sverige og vandret inn i det «forbudte» land. Et sted ved en stor tue oppdaget jeg flere utgravde kanaler og tuneller. Alt tyder på at det var den sjedne fjellreven som hadde vært på ferde her.

Etter hvert kom jeg frem til vannet. Det var mindre enn det jeg hadde forventet, men det så ganske dypt ut og så ut til å være et vann som kunne huse ørret og jeg merket et snev av den pirrende pionerspenningen som jeg så ofte hadde opplevd sammen med Odd. Mens jeg klargjorde utstyret ventet jeg med spenning på at krusningene skulle brytes av spinnerkåte ørretvak, men det var ikke antydning til brytninger i overflaten. Forventningene var langsomt synkende i det jeg gjør mine første utkast med spinner og det ble ikke noe bedre av at det ikke var antydning til interesse for hugg. Prøvde også med mark og dupp med det samme nedslående resultat. Vannet ble der og da erklært som fisketomt.

Rein i solnedgang.

Plan C ble nå å gå fra "svensketjønna" til Langbæveren. Underveis merket jeg at både selvtillit og forventninger var på lavmål. Dette så ikke ut til å bli min dag, i hvert fall ikke med tanke på ørretfangster!

Resultatet skulle vise seg å stå i stil med både selvtillit og forventninger. Bortsett fra noen småørret som jeg fikk ved enden av vannet var det lite å skrive hjem om. Her var det bare å komme seg tilbake til teltplassen med halen mellom beina.

Vel tilbake ved Rikartjønna følte jeg behov for å ta en liten Whiskeytår, filosofere over tingenes tilstand og å gjøre en oppsummering av dagen. Burde jeg være nedbrutt og deprimert over en ørretfangst som mildt sagt lå langt under skyhøye forventninger jeg hadde tidligere på dagen? Jeg hadde sett frem til å berette eventyrlige historier til en misunnelig Odd om feite kilos-ørreter i fleng som kjempet en desperat kamp om spinneren!
Hadde dette skjedd i mine yngre år hadde jeg ganske sikkert vært på randen av dyp depresjon og hatt store problemer med å se meningen med livet!

Nå smattet jeg litt på den litt bitre pillen mens jeg iakttok et pludrende andepar som koste seg på den speilblanke Rikarden. I horisonten på andre siden av vannet observerte jeg en liten reinflokk som gresset uforstyrret i fred og ro.
Ved nærmere ettertanke innså jeg at jeg hadde hatt en utrolig flott dag i vakker natur. "Fuck the trout".
Til min egen overaskelse observerte jeg nå at jeg lå storfornøyd i lyngen og følte meg privilegert som får anledning til å oppleve slike stunder. Kan dette være et tegn på at jeg begynner å bli voksen?

Torsdag 14.08.2013.

Motivasjonen, troen og interessen for fiske var på lavmål. I dag ville jeg heller plukke bær og lese bok! Det var usedvanlig mye blåbær og molter i området. Molter hadde jeg og familien plukket tidligere på sommeren, men blåbær var mangelvare og jeg bestemte meg derfor for å prøve fylle de to kasserollene fra stormkjøkkenet med denne flott fjellbæra. Noe slikt hadde jeg ikke gjort siden en gang tidlig på 80-tallet ved Ola-tjønna. Også den gang hadde jeg opplevd et nedslående fiske (og en fiskestang som var knekt) og fant det mer motiverende å plukke bær.

Et historisk bilde på våre hjemmesider. Dette er bare blåbær!

Jeg hadde avtalt med Odd at han skulle komme å hente meg ved demningen på kvelden.
Ut på ettermiddagen var det derfor tid for å pakket sammen og halv fem tiden kunne jeg dra fra teltplassen. Sekken var usedvanlig tung og jeg skulle nå få testet formen skikkelig. Greit det med tanke på at jeg senere denne høsten skulle dra til Afrika for å prøve å komme meg opp toppen av Kilinanjaro.

Avtalen mellom Odd og meg fungerte perfekt. Ved Sikkerstikktjønna ble det et gledelig gjensyn med Odd som allerede hadde plukket en bøtte nesten full av molter. Det gjorde heller ikke noe at han avlastet noe av vekten på sekken resten av marsjen frem til bilen.

Det er på tide å se tilbake på en super villmarkstur. Første halvdel sammen med to flotte karer. Andre halvdel lykkelig alene i ensomhet.

Villmarksturen 2014 var dermed historie men den må dog nevnes at på vei hjem ble det tid til en stopp på Krokstrand kafe hvor det på ganske kort tid gikk ned to duggfriske halvlitere med øl og to karbonader, mens sjåføren måtte nøye seg med brus. Et perfekt punktum for turen.

Til Forsiden