FAR OG SØNN I VILLMARKEN (1997).

For første gang skulle Jonnys sønn, Andreas Øyvik Arntsen, få smaken av villmarken sammen med Odd og Jonny. Han er også medforfatter til denne fortellingen. Vi hadde denne gangen valgt oss et område ved polarsirkelen som turområde. En passelig tur når en 7-åring skal få være med på å bestemme tempo og lengde.

I tillegg må det nevnes at vi for første gang hadde med oss hund. En vilter Kleiner Munsterlender på ett år som noen ganger lyder navnet Chera skulle få være med på denne turen.

Mandag: 28/7

Vi kjørte denne gangen i hver vår bil og kjørte så langt det lot seg gjøre på den humpete grusveien. Like ved parkeringsplassen er det et lite vann og vi merket oss med en gang at det vaket i stor stil. I slike tilfeller er Odd lynkjapp og før noen hadde fått sagt kake, hadde han rigget opp utstyret, satt på spinner og gjort utkast. På første forsøk fikk han fast fisk og kunne dra på land en fin røye. Flere forsøk ble gjort, etter hvert også av Andreas og Jonny, men selv om fisken fortsatte å vake, var det ingen flere som brydde seg om en skarve spinner.

Men nå skulle vi inn inn i villmarken og kom oss etterhvert avgårde. Første mål var vannene på Bævermyra hvor vi hadde planlagt leir for natten. Turen gikk greit unna på en times tid og junior var i storform. Vel fremme ville Odd og Jonny sette opp teltene mens Andreas heller ville fiske. Etter en stund hører vi Andreas rope og vi ser at han vinke kraftig med armene. "Han har sikkert satt fast", kommenterer Odd. Jonny går mot han for å hjelpe, men når han så kommer nærmere kan han slå fast at det ikke er noen problemer med fast snøre. En stolt og fornøyd Andreas står og holder i snøret med sin første sprellende ørret hengende i den andre enden.

En stolt og fornøyd Andreas har debutert med to fine ørreter tatt på mark med dupp.

Det er tydelig at ørreten er i bittet nå. Andreas gjør et nytt kast med duppen og ikke lenge etter får han nok en gang fast fisk. Denne er større og med nervene på høykant både hos far og sønn kan han med noe besvær dra på land en flott ørret på 4 hg. Nå er Andreas på hugget og enser knapt at store svermer av mygg prøver å få en bit av han. Ikke lenge etter kan han på nytt dra en fin ørret på land før det er på tide å ta kveld.

Tirsdag: 29/7

Etter en god natt søvn, er det på tide å komme seg lenere inn i villmarken. Men først skal det spises frokost og fiskes litt. Bittet var ikke like godt som kvelden før, men vi fikk likevel noen små ørret. Planen var nå å gå mot Rikartjønna. Vi var ikke sikker på om vi ville komme så langt, men hvis ikke, viste vi om et lite vann langs ruta hvor vi tidligere hadde observert fisk. Andreas hadde mye som skulle utforskes på veien, men Odd var nå blitt utålmodig og begynte å kjenne suget av ørret. Han gikk (sprintet) derfor i forveien mens far og sønn ruslet i et bedagelig tempo lengre bak. Avtalen var at Odd skulle vente på oss ved det omtalte vannet. Omsider kom Andreas og Jonny frem til vannet. Der står Odd og fisker med 4 halvkilos ørret liggende i gresset ved siden.

En hoven blei viser stolt frem sin fangst etter noen timers fiske.

Jonny brukte ikke lang tid til å finne frem fiskeutstyret. Først klargjorde han fiskestang med mark og dupp til Andreas. Det var tydelig at Odd hadde valgt en ideell fiskeplass, for mens han stadig vekk hadde fisk på, var det lengre mellom hver gang Andreas og Jonny fikk napp. Likevel skulle særlig Andreas få en del ørret. Men han skulle også få erfare det som enhver sportsfisker noen ganger til sin store fortvilelses opplever, nemlig det å miste stor ørreten. Den første hadde han nesten helt inne ved land. En usedvanlig sprek ørreten raste fra side til side og Jonny ville hjelpe å berge den på land ved å fange den i hoven.

Akkurat da han skal gjøre det avgjørende støtet, slapp den kroken og sværingen forsvant i dypet. Den andre skulle han dra på land uten Jonnys hjelp. I det øyeblikk ørreten kommer på land, ryker snøret og igjen må Andreas innse at ørret på godt over halv-kiloet forsvinner uten at noe kan gjøres. Da er det ikke så rart at underleppa henger en smule. At Odd samtidig drar opp den ene etter den andre, gjør ikke akkurat saken bedre.

Men uflaks varer heldigvis ikke evig. Ikke lenger etter får Andreas igjen fast fisk på kroken. Noen nervepirrende minutter følger, men tilslutt er en flott ørret på 6 hg. berget på land. Livet er igjen verdt å leve.

Humøret på Andreas er kommet tilbake. Først mistet han to store ørret, men på tredje forsøk berget han denne. Hunden vår, Chera, virker også fornøyd.

Dette lille vannet skulle altså vise seg å inneholde mye ørret av utmerket kvalitet. Odd hadde størst grunn til å være fornøyd med sine 16 ørret. Andreas og Jonny var heller ikke misfornøyd med våre 11 øret. All fisk var av utmerket kvalitet og vekten var fra 2 til 6 hg.

Andreas viser stolt frem noe av fangsten ved det lille vannet.

Det siste vi gjorde før vi krøp inn i soveposen var å tenne et bål og steke pølse på spidd. En utmerket avslutning på en flott dag.

Onsdag: 30/7

Jonny var ikke helt fornøyd med sin personlige fangst fra dagen før, så han hadde bestemt meg for å stå tidlig opp for å ta morrabettet før de andre sto opp. Med stor spenning gikk han mot vannet hvor vi hadde stanva på tre stenger. Med stor forundring og skuffelse kunne jeg konstantere at snørene fra alle tre stengene hadde viklet seg inn i hverandre i en eneste stor floke. Sansynligvis hadde en hevngjerrig ørret gått berserk og sørget for elendigheten. Slik ble det til at han brukte morgenstunden til å rydde opp i floken istedenfor å ta stor ørreten.

Etter en bedre frokost med egg og bacon ville vi fortsette fisket i vannet. Nå var bittet på langt nær så godt om dagen før. Det var tydelig at fisken i det lille vannet var blitt oppmerksom på farene og ville holde seg i skjul. Odd hadde lyst til å dra videre til Rikartjønna, mens Andreas syntes han hadde gått langt nok. Slik ble det til at Odd dro videre mens Andreas og Jonny holdt seg i ro.

En fornøyd far med en pen ørret tatt andre dagen ved det lille vannet.

Bittet i vannet var like labert, men Jonny skulle etter hvert få lønn for strevet da han kunne dra på land en halv-kilos ørret på spinner.

For en syv-åring som er vant til mer eller mindre konstant action, ble det etterhvert noe kjedelig. Vi fant derfor ut at vi skulle gå i området på jakt etter reinhorn. Det var det ikke vanskelig å finne og vi fant da et par som vi tok med hjem som souvinir.

Ut på dagen var det tid for å pakke telt og utstyr og starte på hjemveien. Underveis begynte det å regne og far med sin store oppakning ble etterhvert sliten i motsetning til junior som plystret fornøyd i regnet. Omsider kom vi oss til bilen og kunne slå konstantere at det hadde vært en flott tur.

NB! Dagen etter at Andreas og Jonny hadde kommet hjem, troppet Odd opp på døra med sitt fårete glis. Han hadde opplevd århundrets bitt da han kom til Rikartjønna. Han hadde fått så mye fisk at han rett å slett måtte stoppe for å ha sjangs til å få den med seg hjem. Derfor måtte han dra hjem en dag tidligere enn det han hadde planlagt.

Til Forsiden