Hete dager ved polarsirkelen (2008) .
|
Årets tur ble lagt til et område i Ranafjellene hvor vi har vært mang en gang tidligere og som vi etter hvert har fått et meget sterkt og nært forhold til.
Denne gangen skulle varmen sette sitt preg på oppholdet, både på godt og vondt. Det er ikke til å legge skjul på at kose-faktoren er betraktelig høyere i sol
og varme enn hva den er i nord-vest kuling og regn.
|
Mandag 28. juli.
Jonny forteller.
Vi kjørte så langt som det var mulig langs den gruslagte anleggsveien. Det var svært varmt, men da vi startet marsjen skulle vi heldigvis oppleve at det
kom skyer sigende over himmelen og forhindret at vi ble utsatt for den verste solsteken. Ved starten av en slik tur er vi alltid spente på hvor plagsom
myggen skal være. Dette kan variere ganske sterkt fra år til år. Denne gangen var det mye insekt i luften, men det var det ikke mygg som var verst.
Kleggen kunne være vel så innpåsliten, i tillegg var det store svermer med en liten flue som kunne være ganske ubehagelig. En ubestemmelig art, litt mindre
enn mygg men større enn knort!
Nå er det ikke mulig å kjøre bil lengere og da er det bare å ta beina fatt. Optimismen er på topp og Andreas og Odd synes å være klar til dyst.
Etter 43 minutter var vi kommet frem til Sikkerstikkstjønna. Som vanlig for dette lille vannet vaket det i stor stil, men vi valgte denne gang å ikke gjøre noe forsøk på fiske. Til det var innsektstplagen for stor og dessuten tok vi det for gitt at det var mest småfisk å få.
Vi trasket videre og etter 3 nye kvarter var vi kommet frem til Harald-IngeTjønna.
Nå var tiden moden for å finne frem fiskestangen. Dette vannet kom vi over for en del år siden og var den gang et spennende vann med mye fin fisk rundt halv-kiloet. I de senere år har vi merket en tendens at antallet har blitt større mens størrelsen på ørreten blitt tilsvarende mindre. Vi var derfor spent på om vi ville oppleve den samme tendensen i år. Det gjorde vi! Det ble dratt opp mange små-pinner som fikk tilbake sin frihet, men noen 2-hektos ble beholdt og ble tilberedt og stekt av Odd som ypperlig pålegg på brødskive.
Etter dette utmerkede måltidet labbet vi videre til det endelige målet for dagen, Rikartjønna. Etter nye 3 kvarter kunne vi fornøyde konstantere at det ikke var andre folk ved vannet (egoismen er fremdeles i hevd) og valgte å sette opp telt på samme sted som vi ha gjort så mange gang tidligere, i nord-enden ved utløpet av en bekk.
Teltene ble slått opp og resten av kvelden ble valgt til avslapning. Andreas fisket noe, men forholdene virket ikke ideell, blankstille og dødt og det ble da heller ikke noe resultat på Andreas.
TIRSDAG 29. juli.
Odd forteller.
Allerede i femtida om morgenen var det så varmt at Andreas og Jonny krøp ut av teltet og la seg utenfor i soveposene. Teltene var plassert like ved et
skikkelig mygghøl, og særlig Andreas ble utsatt for disse ubarmhjertige blodsugerne. Men i og med at sola skapte temperaturer nær kokepunktet inne i teltene,
var det bedre å legge seg ut som frokost til myggjævlene enn å kokes inne teltet.
Vi sjekket stanva etter at vi våknet, men det var bare småfisk som hadde gått på i løpet av natta. Etterpå spiste vi en fortreffelig frokost bestående
av blant annet egg og bacon. Dette har blitt en tradisjon som vi stadig setter pris på.
Frokost i det fri er ikke noe problem under slike værforhold.
Etter å ha nytt måltidet med en god kopp kaffe, var det tid for dagens fisketur. Vi hadde valgt Nunnetjønnene da vi tidligere hadde fisket godt der. Men før vi kom oss avgårde fikk jeg to 4 hektos i Rikartjønna mens jeg ventet på Andreas og Jonny. Disse ble tatt på en 5 grams Panterspinner. Jeg følte at standarden var satt og så svært lyst på dagens tur.
Vi fisket først i dammene i bekken som kommer fra Nunnetjønnene, men vi fikk ingenting. Vi så fisk som vaket, men bettet var dårlig. Vi stoppet ved Nedre Nunnetjønn der vi tidligere hadde fisktet så bra. Men nå virket tjønna dau. Vi fikk endel småfisk og observerte noen vak av større fisk. Jeg snakket med et par fra Mo som mente at kvaliteten på fisken hadde blitt dårligere. Elers var sikkert den høye vanntemperaturen en viktig grunn til at bettet var så dårlig. Den store ørreten sto nok på dypere vann.
Etter ei stund dro vi til Øvre Nunnetjønn. Her var bettet bedre. Både Jonny og jeg fikk flere rundt halvkiloet, mens Andreas ennå ikke hadde fått noe særlig. Sola fortsatte å steike mens vi jaktet på storørreten. Varmen la nok en demper på bettet, for sammenliknet med det Tor og jeg opplevde i 2007 var dette ikke det helt store.Dessuten hadde paret fra Mo nettopp vært der og fisket så dette var nok en medvirkende årsak til det litt skuffende resultatet. Men fri ble vi ikke.
Senere på kvelden fisket vi litt i Rikardtjønna, men det store bettet fikk vi ikke oppleve. Vi observerte mange fine vak, men det var få tilslag på sluk og spinner, og resultatet ble magert.
Det er idyllisk og vakkert ved Nunnetjønn, men noen stor fangst skulle det ikke bli denne gang.
Vi avsluttet kvelden med en tynn en og et håp om den store fangsten neste dag. Da skulle vi nemlig innom tre av områdets beste fiskevann!
Onsdag 30. juli.
Jonny forteller.
Igjen våknet vi grytidlig av solsteken som varmet opp teltet til den rene bakerovn. I slike tilfeller er det bare en ting som gjelder; ta med seg soveposen
(og myggnetting) ut og prøve å få seg noen ekstra timers søvn i guds frie natur. En konstant summing av mygg og klegg som surrer rundt hodet kan være
forstyrrende, men min løsning på dette er en MP-3 spiller og ørepropper med sove-vennlig musikk. Som regel fungerer dette utmerket!
Frokosten skulle også denne dagen bestå av egg og bacon. Været var fortsatt upåklagelig og maten ble fortært omtrent netto i lyngen. Kan en ha det bedre?
Lettelse i antrekk er fullt lovlig i villmarken.
Her er det Odd som er i full gang med å tilberede frokost.
Planen for dagen var å dra til Steintjønna og dermed var det også naturlig å dra innom både Rundbæveren og Langbæveren. Vi følte denne gang at vi trengte en oppkvikker før avmarsjen og en måte å gjøre dette på kan være å ta seg et bad. For første i gang historien skulle vi få oppleve badelivet i Langbæveren. Temperaturen i vannet kunne være på 17-18 grader og det føltes virkelig som om fikk en ny giv etter seansen.
Badeliv er ikke noe vanlig tema på våre villmarksider. Her er det Andreas som avkjøler seg.
Odd var ivrig på å komme først til Rundbæveren og før Andreas og jeg rakk å komme frem hadde han allerede fått en ørret på 3 hg. Som vanlig i Rundbæveren var kvaliteten upåklagelig, lite hode, trillrund kropp og knallrød i kjøttet . Vi fisket i en times tid og fikk noen småørret. Det var lite som tydet på at vi ville gjøre noen storfangst i dette vannet. Det var da heller ikke ventet under de værforhold som rådet nå. Rundbæveren er et forholdsvis grunt vann som blir fort oppvarmet og tidligere erfaringer tilsa at det vil være laber aktivitet på ørreten slik som temperaturen hadde vært de siste dager.
Andreas ved en av de fineste badestrendene i området, Costa del Rundbæveren.
Da hadde vi større forventninger til Steintjønna hvor vi i de senere år hadde gjort flere gode fangster.
Vi ventet derfor ikke lenge med å foreta en rask gange til fiskeplassen ved vannet hvor vi hadde gjort størst suksess.
Det er alltid med en viss spenning en gjør de første kastene. Det utstedes som kjent aldri noen garantier i ørretfiske og de første kastene vitnet ikke om at våre høye forventninger skulle bli innfridd. I starten virket det dødt, ingen napp, ingen vak. Hadde varmet også i dette vannet sendt ørreten til bunns uten interesse for spinner og mark? Andreas kastet ufortrødent med sin spinner og endelig skulle han få fast fisk. Fisken gjorde god motstand og det ble tidlig klart at dette var en ørret av god Steintjønna-standard.
Endelig skulle ørreten våkne til liv. Da våknet Andreas også.
Etter en kort kamp lå den på land, vår medbrakte vekt stoppet på 7,5 hg. Nå kunne det se ut som om ørreten plutselig hadde fått interesse for både spinner, sluk og mark. Like etterpå skulle Andreas få en ny ørret, denne gang skulle vekta vise 8,5 hg. I løpet av kort tid skulle vi til sammen få 8 ørret omkring halvkiloen og vel så det. Lenger ut i vannet vaket det i stor stil. Det kunne virke som om dette var ørret i en høyere vektklasse enn det vi hadde fått, men de var for langt ut til at vi kunne rekke ut med sluk eller spinner. Vi klarte å nå ut med tung dupp med mark og da fikk vi tilslag, men dessverre klarte den å slite snøret. Vi hadde ellers mange napp og Andreas mistet flere etter tilslag i vannskorpen.
Andreas fikk disse to i løpet av ganske kort tid. Pen størrelse, men de skikkelige sluggerne skulle vi ikke klare å lure.
Bittet forsvant like fort som det hadde kommet, men vi koste oss likevel i varmen og spiste en bedre havregrøt-middag laget av Odd. Etter mat ønsket Vi å komme oss videre til Langbæveren, men før vi dro avkjølte Andreas seg på nytt med et forfriskende bad i Steintjønna.
Jonny med noe av fangsten vi fikk ved Steintjønna.
Turen til Langbæveren er ikke lang. Etter litt over en halv time med rask marsj var vi fremme ved vannet hvor vi har gjort en rekke fine fangster de siste årene. Vi merket nå at en lang dag i solen hadde satt sitt preg på oss. Vi følte oss ganske daffe og hadde ikke den riktige ”gutsen” som er nødvendig for å lure ørreten. Vi dro oss likevel over til svensk side og Odd og jeg fikk to hver på ca. 3-4 hg. Andreas var mest opptatt av å finne skygge.
Vi ble likevel ikke så lenge ved Langbæveren og satte snart kursen mot basen vår ved Rikardtjønna og var snart fremme etter en sugende motbakke marsj.
Her avrundet vi kvelden i solnedgangen med hver vår Whisky. Vi kunne med rette føle oss privilegert som får oppleve slike stunder.
Etter en lang dag i felten har kroppen et stort
behov for å få tilført næring.
Her er det Odd som glefser i seg tomatsuppe.