Børgefjell fra Store Namsvatn (2017) .

Søndag 30.07.2017.

Rute: Storelva - Djupvassflya - vann 712.

Etter en passelig kjøretur fra Ytteren forbi Røyrvik og med båtskyss over Namsvatnet, var det bare å lesse på de ikke helt unge kroppene vår sekker som føltes tunge som bly. Den første økta langs elva og forbi den mektige Storfossen gikk i ganske bratt terreng. Jeg slet tungt selv om vi gikk på sti deler av veien mens Jonny var i bra slag.

Denne båten hadde fraktet oss over Store Namsvatn i ca. 40 knop.

Da vi nærmet oss Storelvas utløp ble vi møtt av et imponerende syn. Mye snø i fjellet kombinert med varme hadde ført til stor vannføring og heftig fossefall.

Etter at en har forlatt båten ved Storelva og skal fortsette turen til fots er det i hovedsak to valg som kan gjøres, enten går du til høyre eller så går du til venstre.

Like ved brygga er det satt opp skilt hvor det er godt merket hvor en kan gå for å komme til de mest aktuelle målene i nærheten. Vi hadde tenkt oss til Gaukaren og her er det skiltet til høyre. Vi hadde likevel bestemt oss for å følge stien til venstre. Årsaken var at vi hadde hørt at stien til høyre passerte en del myrområder og det er vi ikke så veldig glade i. Da får vil heller akseptere at det blir en kilometer eller to lengre å gå.

Terrenget var brattere enn vi trodde, og den varme kveldssola pluss myriader av mygg gjorde turen fram til vann 712 til en (for min del) slitsom affære. Dette og antydninger til krampe i beina og urovekkende høy puls gjorde sitt til at vi brukte 3 timer på en ikke altfor lang distanse. Jonny, derimot, virket sprek og opplagt og kunne dra nytte av all langrenntreningen han hadde gjennomført før Birken tidligere år.

Etter å ha fulgt stien langs Storelva til ca. midtveis ved Djupvatnet tok vi av til høyre og fortsatte stigningen opp mot snaufjellet. På dette tidspunktet var det produsert mye svette og det skulle ikke bli mindre!

Vi hadde i utgangspunktet tenkt å gå til Oddvatnet for å slå opp teltet men etterhvert som melkesyra hadde steget til ørene fant vi det behagelig å campe ved et lite vann som ligger et stykke før. Vannet har ikke noe navn på kartet men ligger 712 moh, derav ble det heretter kalt «vann 712».

Da vi kom frem til teltplassen ved den lille tjønna, så vi fisk som vaket, men noe av den gamle pionerånden så ut til å ha blitt borte så noe fisking ble det ikke denne kvelden.

Mandag 31.07.2017.

Rute: Vann 712 - Gaukaren.

Vi våknet til strålende sol og varmt vær. Etter den tradisjonelle frokosten med egg og bacon brukte vi ikke lang tid på å ta ned teltet og pakke sammen. I følge værmeldingen skulle det fine været ikke vedvare og hvis vi skulle komme tørrskodd frem til Gaukaren så kunne vi ikke bruke for lang tid.

Solen skinner, kaffen er klar og snart er det egg og bacon. Kan en ha det bedre?

Marsjen fra teltplassen til Gaukaren innebar på langt nær så mange høydemeter med stigning som det vi hadde dagen før. Vi passerte Oddvannet i god stil og holdt oss deretter retning øst slik at vi hadde Viermadalen under oss. Mye skråland gjorde marsjen noe slitsom og valg av trase var neppe den mest optimale. Dette skulle vi også få bekreftet noen dager senere da vi returnerte via en trase som lå lengre øst og høyere opp.

Etterhvert som vi nærmet oss Gaukaren ble vi mer og mer oppmerksom på truende skyer og anså det som høyst sannsynlig at det kunne bryte løst med regnvær når som helst. Det var derfor et poeng å komme oss frem til Gaukaren og å få opp teltet så fort som mulig. Men nå begynte Odd å slite! Han ble mer og mer sliten, ble slapp og fikk krampe i de fleste muskler. Til tross for at vi nå gikk nedover trengte han ofte pauser. Jeg gikk fra han med tanke på å få opp teltet før regnværet satte inn og fant en ypperlig leirplass ved strandkanten til Gaukaren. Odd var et stykke bak og traff andre folk, både tsjekkere og sørlendinger!

Endelig har vi kommet så pass langt at vi har Gaukaren i sikte. Odd var fortsatt oppegående men fra nå av skulle det sette inn med krampetrekninger og det som verre var.

Det regnet nå ganske kraftig men heldigvis rakk vi å få opp teltet før regnet satte inn for alvor. De første timene ved Gaukaren ble derfor tilbrakt i teltet i påvente av bedre vær.

Ut på ettermiddagen opphørte regnet og vi kunne bevege oss utendørs. Det som overrasket oss var at det ikke var tegn til andre folk ved det relativt store vannet. Denne tilstanden skulle imidlertid ikke vare lenge, etter hvert skulle det komme opp flere telt rundt om kring i området.
Vi fisket selvfølgelig, men resultatet må sies å være noe skuffende. Jeg fikk en liten ørret som vi syntes kunne få friheten tilbake.

Ellers kunne vi glede oss over naturskjønne omgivelser. Gaukaren ligger i de mer frodige deler av Børgefjell med gresskledde åser og rikt innslag av forskjellige blomsterarter. I bakgrunnen ruvet Kvigtind-massivet og dannet en storslagen ramme for naturopplevelsen. Ingen tvil, her skulle det være mulig å trives.

Tirsdag 01.08.2017.

Vi våknet til bra vær som fortsatte utover formiddagen. Denne dagen hadde vi peilet oss inn på Klemetvatnet som vi hadde hørt om, men som vi ikke visste noe særlig om. Jeg tror at faren min var der i 1970 mens vi lå ved Lille Kjukkelvann, men tror ikke han fisket i vannet.

På turen passerte vi et lite tjern der jeg mistet en fin ørret på nærmere 800 gram (på spinner). Slike små navnløse tjern som byr på overraskelser er typisk for Børgefjell!
Da vi kom til Klemetvatnet, oppdaget vi at andre også hadde funnet veien dit. Rett på den andre siden av vannet var det en kar som fisket med flue, og vi kunne observere at han fikk 3 flotte ørret mens vi var der.

Pen ørret tatt i Klemetvannet, men vi håpte på noe større.

For vår del var bettet bra. Jonny fikk en pen ørret på halvkiloet og en på 400 gram på spinner. Jeg mistet en dupp da en ganske stor ørret slet av snøret. Vi bestemte oss for å gå til teltet flere ganger fordi det begynte å regne, men da bet også fisken så det tok sin tid før vi kom oss av gårde. Bra bett!

Tilbake ved Gaukaren fisket vi utover ettermiddagen og kvelden og fikk en del, men snittet lå på ca. 300 gram, noe vi syntes var i minste laget. Jonny gikk over til å fiske med flue og dupp, med det resultat at en gigantisk ørret slo etter flua. Det som var litt rart var at jeg ikke hørte plasket selv om jeg satt 3 meter bak han. Jonny avsluttet forresten flueseansen med å kaste bort både flue og oppheng.

Kveldsmåltid av ypperste klasse. Først stekt ørret, så Whisky med det klingende navnet The Fat Trout. Kan anbefales!

Vi rundet av kvelden med et ypperlig ørretmåltid der vi fråtset i godsakene og spedde på med litt Fat Trout whisky. Dette må vel kalles for kvalitetstid!

Onsdag 02.08.2017.

Dagen skulle bli preget av dårlig vær og av den grunn holdt vi oss i nærområdet. Det gjorde vi nok lurt i. Utpå dagen skulle vi oppleve skikkelig uvær med både torden og lyn i tillegg til kraftig regnvær. Et par dager senere traff vi på noen som hadde vært på langtur denne dagen og de hadde hatt det skikkelig utrivelig uten mulighet til å søke ly.

På formiddagen var det opphold og jeg ble fristet til å gå et stykke fra teltet til en vik som så innbydende ut for fiske. Mens jeg sto der og gjorde mine kast merket jeg noen små drypp fra oven. Odd hadde skjønt hva som var på vei og hadde gjort det kloke valg å søke ly i teltet. Jeg derimot tok en ungdommelig risiko og hadde håp om at de innledende dråpene var av forbigående art. Der skulle jeg ta grundig feil. Intensiteten bare økte og økte og før jeg rakk frem til teltet hadde himmelens sluser åpnet seg for alvor. Etter å ha skiftet til tørt var det som om intensiteten av regnværet økte enda et par knepp. I tillegg satte det inn med kraftig lyn og torden og vi lå nå under soveposen og telte sekunder fra lysglimt til tordenskrall. Det nærmeste lynet var ca. 1 km. fra oss. Det som er sikkert er at teltet ble satt på en skikkelig prøve, og den ble bestått med glans. Vi holdt oss tørrskodd inne i teltet og følte oss ganske trygge selv om tordenskrallene kom ganske tett.

Odd hadde en bra dag og fikk bl.a. denne pene ørreten på 600 g.

Ut på kvelden ble været bedre og vi kunne utføre utendørs aktiviteter igjen. Fisket var bra, i hvert fall for Odd. Han fikk 2 på 6 hekto og 1 på halvkiloet. I tillegg mistet han en som var enda større.

Jeg hadde ikke like stort hell. Jeg hadde riktignok fått noen mindre ørret, men var likevel ikke helt fornøyd og stemningen ble ikke særlig bedre når jeg i et utkast klarte å slite snøret slik at duppen forsvant ut på sjøen. At Odd var i flytsonen fikk han for alvor demonstrert da han i sin hjelpsomhet skulle redde duppen ved å kaste sluk etter den. I stedet for å fange duppen fikk han en voksen ørret på kroken på første kast! Men til slutt klarte han å treffe det egentlige målet og duppen var reddet.

Kveldsstemning ved Gaukaren. Kvigtind i bakgrunnen.

Konklusjon, Odd hadde hatt en bra dag, min dag var ikke like bra. Uansett, kvelden ble avsluttet fortreffelig med noen stive Fat Trout drinker.

Torsdag 03.08.2017.

Vi våknet til et aldeles utmerket vær: sol fra skyfri himmel. Dagens program var å gå til Storkjukkelelva og så fiske i områdene mellom Gaukaren og Store Kjukkelvann. Vi hadde visse forhåpninger til disse områdene.

Morgenstund har gull i munn. Vi var spente og forventningsfulle til hva vi skulle oppleve denne dagen.

Jeg fikk en 3 hektos på stanva i elva, men det var det det hele. Vi så stor fisk som vaket i en fin kulp, men den tok ikke på mark og spinner. Flue hadde vel gjort susen! Ved elva traff vi to finner - far og sønn - og en stor hund. Faren var en svært blid kar som hadde vært mye i Norge og fisket.

Elva fra Storkjukkelen var en skuffelse. Vi har i tidligere tider gjort gode fangster her men ingenting er vist som i gamle dager lenger!

Parallelt med Lille Kjukkelvann ligger det et navnløst vann som vi stoppet ved. Her var det mange vak, men lite bett. Jonny fikk en ørret på ca. 350 gram på mark, men det var det hele. Mens vi var der dukket, finnene opp på nytt, men ikke de heller kunne berette om noe særlig bett. Vi fikk en anelse om at flue hadde vært tingen, noe den videre fiskingen i Klemetvatn forsterket. Sola varmet, det var temmelig blankstille på vannet og temmelig dødt (bortsett fra en del vak).

På turen til teltet traff vi på et par fra Valdres som hadde gått langt. Svært hyggelige folk som alle vi har møtt på i fjellet. Enten er det bare sympatiske folk som trasker ute i villmarka eller så blir folk sympatisk av å være i slik områder eller: begge deler. Om kvelden fisket vi i Gaukaren, men fikk ingenting. Jeg hadde et kraftig napp på spinneren, men sluggeren slo seg av. Dagsfangst: 2 ørret!!! Bortsett fra mager fangst, hadde det vært en flott dag med utmerket vær og en naturopplevelse som bare Børgefjell kan gi.

Noen stemningsbilder fra en strålende dag ved Gaukaren.

Her er det Kvigtind som speiler seg i vannflaten.

Fredag 04.08.2016.

Så var dagen kommet hvor vi skulle returnere til sivilisasjonen. Vi ville bli hentet med båt kl. 14:30 ved utløpet av Storelva så vi kunne ikke somle for mye. Været var upåklagelig og etter flere aktive dager i felten føltes formen akseptabel. Særlig hadde Odd all grunn til å være fornøyd. Etter en nærmest katastrofal start på turen la han nå i vei i et morderisk tempo og jeg hadde fulle problemer med å holde tempoet.

Etter vel en times marsj i slak stigning får vi Store Namsvatn i sikte.

Som tidligere antydet var vi ikke helt fornøyd med ruten vi fulgte da vi gikk motsatt vei til Gaukaren og valgte nå en annen trase som lå lengre vest over Tunnurfjellet. Ulempen ved denne ruten er at den innebærer noe større stigning enn alternativet, fordelen var at vi sparte en del distanse siden vi nå hadde en mer direkte retning mot målet. Når det i tillegg var et usedvanlig lettgått terreng så var vi ikke mye i tvil om at dette var en smartere trase for denne ruten.

Vi fant ikke Pensjonistvannet, men en bra erstatning ble Oddvannet. Her er det pensjonisten som tar seg en hvil ved Oddvannet.

Som sagt følte vi at formen var bra, men det er ikke til å stikke under en stol at frekvensen med pauser økte noe mot slutten av turen. Det spilte egentlig ikke så veldig stor rolle. Vi hadde beregnet oss god tid var fremme ved brygga ca. 1 time før avtalt tid.

Tilbake til Storelva så var det bare å følge stien videre til utløpet.

Vi var ikke alene med å skulle ha båtskyss og vi ble litt bekymret. Her var det mange flere enn det det var plass til i båten, men det skulle vise seg at det var flere som ikke hadde bestilt, de hadde tatt sjansen på «drop-in».
Den timen vi hadde til rådighet gjorde at vi kom i kontakt med flere andre som hadde vært inne i fjellheimen. Det er alltid interessant å høre hvilke erfaringer andre hadde gjort, hvor de hadde vært og hvor mye fisk de hadde fått. Inntrykket var noe variabelt men vi fikk det inntrykk at det i hovedsak var fisket godt, ikke minst hadde folk fått større fisk enn det vi hadde. To fra Hamar-området hadde oppholdt seg ved Blyvatnet og hadde fått flere ørret som lå rett under 2 Kilos grensen på flue.

Vi kom oss med båten til avtalt tid og kunne starte den den siste etappen til Ytteren. Fra Store Namsvatn er det ikke langt til Røyrvik og her stoppet vi på Limingen gjestegård hvor det smakte utrolig godt med et varmt måltid og for min del (Odd var sjåfør!) en kald halvliter med øl.

Endelig hjemme på Ytteren ble det nok en servering med Karis utmerkete Lasagne + kald øl igjen + fantastisk service. En perfekt avslutning på en fantastisk tur.

Til Forsiden