Drømmebettet (1991).

Søndag 28. juli

Planen var at vi skulle kjøre til en av innfallsportene til Børgefjell tidlig søndagsmorgen hvis været var brukbart. Det var det imidlertid, langt ifra. Regnet høljet ned og tåka lå tett nedover fjellsida. Hele fjellturen så ut til å gå i vasken. Odd tok et par telefoner til Majavann og Fiplingdalen for å sjekke hvordan været var der. Etter å ha innhentet noen tvetydige opplysninger, bestemte vi oss for å kjøre nedover i håp om at været skulle bedre seg. Men vindusviskerne jobbet jevnt og trutt hele veien uten at vi så noen tegn til lysning.

I år hadde vi bestemt oss for å ta i bruk en for oss helt ny innfallsport til Børgefjell. Vi skulle kjøre til Simskaret i nærheten av Fiplingvannet. I og med at vi var noe usikker på denne ruten, stoppet vi ved Børgefjellskolen for å innhente noen gode råd og tips. Vi var heldige og kom i kontakt med en kar som var godt kjent i området. Han opplyste blant annet at det var en åpen fjellstue en times gang oppi dalen. Vi bestemte oss for å gå dit i første omgang. Hvis været var for dårlig, kunne vi overnatte der og heller se an videre marsj neste dag.

Været ble litt bedre. d.v.s. det regnet ikke fullt så mye lenger, og det gikk greit å komme seg til fjellstua. Her stoppet vi, kokte oss kaffe og laget mat. Etterhvert sluttet det helt å regne, graderstokken viste 18-19 grader og selv om tåka lå tett opp i fjellsida, bestemte vi oss for å fortsette turen som planlagt.

Terrenget var gjennombløtt etter det kraftige regnværet. Området var for en stor del preget av fuktig myr, stien som skulle være der var vanskelig å finne og vi måtte til dels bryte oss gjennom tett og vått kratt, og sekkene var tunge. Det er i slike stunder man undrer seg på hvorfor man velger seg en slik form for ferie år etter år. Det hadde liksom vært mye mer behagelig å ligge på en badestrand i syden.

Etterhvert som vi kom oss opp i høyden ble det langt lettere å gå. Grunnen var fast, og de forvridde og plagsomme dvergbjørkene lå nå bak oss. Etter noen timers gange langs dalen, begynte vi å klatre opp fjellsiden for å komme oss over Biseggskaret. Her oppe møtte vi tåka som en tett og ugjennomtrengelig vegg. Denne skulle følge oss resten av dagen. Området var usedvanlig lite gjestmildt med mye stein og snø. og med en sikt på mellom 20 og 50 meter skapte dette en stemning av uhygge.

Etterhvert kom vi til Øvre Biseggvann som for en stor del var isbelagt til tross for at det var sensommer. Vi var nå etterhvert blitt temmelig slitne, men vi var lite lystne på å slå leir i dette golde området. Vi trasket videre og kom til Nedre Biseggvann. Vi fulgte vannet og nedenfor utløpet fant vi endelig en akseptabel plass vi kunne slå leir. Klokka var nå blitt 21.30 og vi var både slitne og sultne. Middag ble kokt og teltene satt opp.

Selv for Ørretkåte storfiskere som Odd og Jonny var det overhodet ikke snakk om prøve fiskelykken Her gjaldt det å komme seg i soveposen og hvile ut etter en temmelig slitsom dag.

Mandag 29. juli

Tåka hadde lettet og livet virket langt lysere etter en god natts søvn. Nå var det tid for å prøve ørreten. Vi fisket både i vannet og i elva nedenfor, men det syntes ikke å være noen stor bestand av ørret i dette vassdraget. Jonny hadde en pen ørret nesten på land i elva med markstang. Ved utløpet fikk han omsider fast fisk og kunne ta i land en ørret på ca. 6 hg. Det var imidlertid ikke noe pent eksemplar av arten. Den var lang og tynn med stort hode og burde normalt ha veid over ett kilo.

Årets første ørret ble tatt i Bisegg vannet. Pen størrelse, men noe slank og stort hode til å være Børgefjell-ørret.

Det var ingen grunn til å oppholde seg for lenge i dette området, så vi pakket sammen og vandret videre sørover. Av og til stoppet vi langs elva for å fiske og fikk da en og annen småørret. Langs elva lå det en del småvann, og også her ble en del små ørret lurt på land. Vi hadde merket oss et vann på kartet som lå et stykke ovenfor elva. Under tvil bestemte vi oss for å sette fra oss sekkene og dra inn dit. Dette skulle vi ikke angre på.

Allerede på første kastet hogg det i en ørret av anseelig størrelse. Det samme skjedde på andre kastet, og slik skulle det fortsette. I over en time var det helt umulig å kaste ut spinneren i vannet uten at man fikk napp. En god del pen fisk havnet på land, og nesten ingen veide under halvkiloet. Men det var også usedvanlig mange vi mistet.

Ørreten i dette vannet var unormalt sprek og kampvillig. I et tilfelle ble snøret til Odd rett og slett slitt tvers av etter en lang kamp med en sværing, andre ganger måtte vi bøye krokene tilbake til normal form.

Resultatet etter et par timers fiske. Ganske imponerende.

Tilstanden til Odd og Jonny var på dette tidspunkt det nærmeste man kunne komme Nirvana. Vi fant fort ut at dette var et godt sted å være, så her var det bare å hente sekkene og slå leir.

Det glimrende fisket fortsatte ei kort stund utover ettermiddagen. Den ene sluggeren etter den andre havnet på land. Selvfølgelig var det noen skikkelige sværinger som vi aldri fikk. Vi mistet både spinnere og kroker, og vi måtte stadig vekk rette ut krokene på de små 4-grams spinnerne.

Det hele fortonte seg etterhvert noe uvirkelig. Vi hadde aldri opplevd noe lignende tør. Etter å ha dratt på land mellom 15 og 20 ørret i størrelsesorden 5 til 9 hg, fikk man en følelse av tomhet. Vi ble helt matte. Først spenningen før det første tilslaget. Deretter den enorme opphisselsen og gleden av å oppleve århundrets bett. Det var akkurat som vi ikke kunne fordøye det der og da.

Utover kvelden roet det hele seg ned. Vi hadde ikke spist på lang tid og merket etterhvert at også kroppen trengte stimuli og ny energi. Våre sportsfisker-sjeler hadde i hvertfall blitt skikkelig tilfredsstilt. Vi fikk opp teltet, spiste en bedre middag og syntes at livet var herlig.

Tirsdag 30. juli

Vi fikk en skikkelig fin ørret på stanva, men det virket nå som om det enorme bettet fra dagen før var over. Vi prøvde både med mark og spinner, men opplevde ikke et eneste napp. Det var imidlertid flere små tjern i området som virket forlokkende. Det viste seg at det var nok fisk, men størrelsen var ikke av samme klasse som vi hadde opplevd i tjønna ved teltet. I ei av tjønnene fikk vi en del brukbare fisker i 4 hektos klassen, men området virket faktisk en smule overbefolket.

Odd tar seg en pust i bakken mellom slagene. Her ved et idyllisk vann inne i hjertet av Børgefjell.

Været på denne dagen må for all del ikke glemmes. Etter den noe ufyselige starten, slo det om til varme og sol. Det eksepsjonelle bettet kan muligens forklares i de optimale forhold som oppstår i overgangsfasen mellom vestlig og forholdsvis kjølig vær til varme med østavind.

Senere samme dag satte vi kursen mot de små vassdragene som løper parallelt med Storkjukkel-elva. Vi hadde vært der før, og fisket godt. Nå viste det seg at området var delvis overbefolket. Det var mer fisk enn før, og den var mindre. Dessuten virket det som blankstille og sol virket negativt på bettet. Likevel fikk vi pene fisker i et par av tjønnene. Jonny sto for den største fangsten med en smellfeit Ørret på ca. 6 hg. i den nederste tjønna.

Onsdag 31. juli

Vi tilbrakte størstedelen av dagen med å utforske mellom Biseggelva og det steinfylte landskapet nordvest for Store Kjukkelvann. Vi fulgte et vassdrag med avløp til Biseggelva og konstaterte at det var fisk i området, men ingen overflod. Odd observerte en pen ørret og Jonny kom over et tjern med småfisk. Da vi nærmet oss Store Kjukkelvann, så Jonny en kvallignende skapning som gled fram fra en snøskavl som dekket halvparten av et lite tjern. Jonny ble lettere rystet av synet, men etterhvert begynte han å tvile på om det virkelig var fisk han hadde sett. Vi prøvde med spinneren, men fikk hverken bekreftet eller avkreftet synet.

Vi fortsatte langs et vassdrag med avløp i nordenden av Store Kjukkelvann. Utbyttet ble en liten ørret. Det virket svært dødt i området, men vi sjekket ikke de øverste vannene i vassdraget, så det er ikke mulig å fastslå med sikkerhet at det er bortkastet å gå dit. Elva var ihvertfall bortimot fisketom.

På turen nordover stoppet vi ved Store Kjukkelvann og spiste middag. Det var tydelige spor etter folk i området, så man må anta at det til tider har vært drevet fiske i vannet. Vi opplevde imidlertid ikke noe i nærheten av fangst i denne store innsjøen.

For å få det store overblikket, klatret vi opp på en liten topp. Området på nord-vest sida av Store Kjukkelvann er noe goldt og ikke utpreget frodig, men oppe på denne toppen var det stor moltekart og frodig gressvekst. Vi fant ut at dette skyldtes at toppen hadde vært tilholdssted for rovfugl, muligens Ørn, som hadde gjødslet og skapt unike vekstforhold.

Dette eksotiske bildet kunne like gjerne vært midtside bilde i Playgirl. Odd poserer halvnaken på en snøflekk sammen med årets fangst.

Vi var trøtte og slappe da vi omsider kom frem til teltet, men som de ustoppelige storfiskere, fortsatte vi jakten på de smellfeite sluggerne utover kvelden. Optimaltjønna, som vi umiddelbart døpte tjernet etter storfangsten, var og ble fullstendig død etter det enorme bettet på mandag. Hadde vi fisket opp alt eller hadde varmen jaget fisken ned på dypet. Dette fikk vi ikke svar på, men det blir neppe siste turen dit så vi får kanskje svar en gang i fremtiden.

Torsdag 1. august

Så var dagen kommet for tilbaketuren. Vi hadde en lang dagsmarsj foran oss, så vi begynte tidlig om morgenen å pakke sammen. Bortimot 25 kg. med sløyd ørret hadde vi fått i løpet av denne turen. Nå skulle dette bæres på ryggen i tillegg til alt annet pikk-pakk. Været viste seg fra sin beste side med skyfri himmel og det var usedvanlig varmt til å være så høyt til fjells. Til tross for tunge sekker, gikk det ganske greit i stigningen opp mot Bisseggskaret. På turen dit traff vi de første og eneste menneskene på årets tur. Et ungt par hadde vært noen dager i fjellet og skulle vandre en uke til. Selvfølgelig falt vi for fristelsen til å vise fram en av dunkene som var stappfull av ørret. Måpende av beundring viste de oss at de var tydelig imponert over fangsten.

Hjemturen med knalltunge sekker og tropevarme ble en skikkelig kraftprøve. Her tar Odd seg en pust i bakken i idylliske omgivelser ved Bisegg vannet.

Etterhvert som vi kom nedover til det myrlendte området i Simsskardalen. begynte vi for alvor å merke at kreftene begynte å ta slutt. Det var to dødsslitne karer som ankom fjellstua ut på ettermiddagen. Her hvilte vi ut i over en time. Selv om det bare var få kilometer igjen til bilen, fortonte det seg som et ork å starte på siste biten av turen. Men etter ca. 20 pauser klarte vi å komme oss ned til bilen. Med adskillig ørret i bagasjen kunne vi kjøre mot Rana i trygg forvissning om at dette hadde vært en meget vellykket tur.

Til Forsiden