FRA STEKENJOKK TIL RANSERDALEN (2009) .

Tirsdag 04.08.2009

Innledningen til årets fjelltur var noe hektiske i og med at jeg hadde vært sammen med Egil på fotballturnering i Luleå uka før. Jeg rakk knapt å dusje, skifte klær og pakke ryggsekken og fiskeutstyret før det igjen bar av gårde til broderlandet. Jeg skulle møte Jonny i Stekenjokk i Sverige tirsdag ettermiddag. Derifra skulle vi gå inn i Børgefjell.

Jeg kjørte fra Ytteren ca. kl 12 og hadde en pause i Tärna. Været var varmt, men det regnet kraftig i perioder. Jeg tok av ved Slussfors og stoppet i Dikanes for å orientere meg. I ca. tre mil var veien elendig, men fra Dikanes var det ypperlig kjøreforhold. Jeg stoppet i Stallos for å fylle bensin og passerte vintersportsstedet Klimpfjell. Nå kjente jeg at villmarksfølelsen begynte å komme. Så bar det videre til Stekenjokk der jeg ankom ca. kl. 18.00. Etter å ha ventet i 10 min, kom Jonny som hadde kjørt helt fra Lørenskog. Det kaller jeg for bra timing.

Vi begynte å gå i retning Saksinvatn kl 19.00. Det var relativt flatt terreng, men Jonnys dagsform var dårlig på grunn av forkjølelse. Vi gikk ikke veldig fort i det kuperte terrenget, men kom omsider til Saksinåen der vi slo leir. Vi avsluttet kvelden med whisky og konjakk og kunne konstatere at vi igjen var på tur inn i paradiset Børgefjell.

Onsdag 05.08.2009

Det hadde regnet litt om natten, men da vi stakk hodet ut av teltåpningen om morgenen kunne vi se en himmel med lett skydekke og temperaturen var ganske behagelig. Selv om jeg fortsatt merket forkjølelsen og selv om dagen før hadde hadde vært strabasiøs, følte vi oss begge uthvilte og etter en god frokost var vi klare til nye dyster.

Men først ville Odd prøve fisket i elva. For første gang på mange år hadde han tatt med seg markstang og med de innbydende kulpene i elven rett nedenfor teltplassen, kunne vi ikke dra derfra uten at han fikk testet fiskelykken og markstanga. Og fisk skulle han få. Den største var kanskje på ca. 20 gram!

Det er kanskje ikke så lett å se, men her i elven som renner ut av Saksinvannet drar Odd opp turens første ørret!

I bakgrunnen skimter vi fjellene som omkranser Saksinvannet.

Marsjen opp mot Saksinvannet gikk greit, men ikke mer enn det. Forkjølelsen ville ikke slippe taket så lett og sekken var fortsatt like tung. Det var ikke fritt for at det ble ganske hyppige pauser selv om terrenget var lett å gå i og det var minimalt med stigning.

Ikke lenge etter at vi hadde startet fra teltplassen traff vi to ungdommer fra Namsos. De hadde vært i Ranserdalen og hadde teltet siste natt ved Saksinvannet. Derfra kunne berette om godt fiske i vannet. Dette gjaldt både dem selv og andre som de traff.

Vi likte det vi hørte. Snart skulle vi forlate EU og samtidig passere grensen til Nasjonalparken. Saksinvannet åpenbarte seg og vi kunne merke vibrasjoner av villlmarkfølelse som sakte seg innpå. Siste rest av skyer forsvant fra himmelen og solen spredte raust sine solstråler over oss. Til og med forkjølelsen var i ferd med å forsvinne. Da var det ikke lenger noen tvil. Dette kom til å bli vår tur!

Konge på haugen!
Odd troner stolt på varden som markerer at han nå er på vei inn i Børgefjell Nasjonalpark.
Varden markerer også grensen mellom Norge og Sverige.

Vel fremme ved Saksinvannet merket vi oss en leir med to telt. Beboerne så ut til ta livet med ro og slappe av i det gode været.

Vi gjorde et valg om å vandre videre på sørsiden av vannet og det var nok et fornuftig valg. Nordsiden så ut til å være preget av steinur og selv om vi opplevde noe av det samme lenger vest, var sørsiden i hovedsak et lett terreng å gå i.

Vi hadde ikke noe egentlig mål med dagens marsj. Vi hadde opprinnelig Ranserdalen i tankene, men vi hadde god tid og ingen grunn til å stresse. Når vi så i tillegg fikk høre om godt ørretfiske i Saksinvannet, ville det være meningløst å bare spasere rett forbi det lange vannet.

Ca. 1 km. fra Vestenden av vannet fant vi et passende sted å slå leir. Teltet ble satt opp og vi merket nå at kroppen hadde behov for inntak av næring. Dagens middag ble lapskaus fra forsvaret som Andreas hadde skaffet til veie fra Garden hvor han tjenestegjorde. En god del av maten vi hadde tatt med kom fra forsvaret. Det var middagspakker og i tillegg lunsjpakker som besto av flere enheter. Felles for all denne maten var at det vår næringsrikt samtidig som det faktisk smakte veldig godt. Varmmaten ligner på det som en får kjøpt som turproviant i sportsbutikker. Både enkelt og raskt å lage. Kok opp vann, hell i posen, rør ut og vent i 5 minutter. Det har tydeligvis skjedd en stor utvikling i forsvaret fra min tid hvor stridsproviant besto av det vi kalte ”dau mann på boks”.

Etter middagen var det tid for å dra frem fiskeutstyret. Vi var spente og hadde store forventninger. Det begynte bra. Både Odd og jeg fikk to ørreter hver. Den største fikk jeg og var på 8 hg. Kvaliteten var utmerket og rødfargen i kjøttet var ekstrem. Jeg kan aldri huske å ha sett en ørret med en slik rødfarge som de vi fikk i dette vannet.

Jonny er godt fornøyd etter å ha dratt i land denne ørreten på 8 hg.
Kvaliteten på fisken i Saksinvannet er det ingen ting å si på og fargen på kjøttet var tilnærmet signalrød.

Etter en lovende innledning ble det heller dødt. Kanskje ikke så rart når solen skinte og det ikke var en krusning på vannet. Vanligvis er dette ikke optimale fiskeforhold. Vi valgte derfor å ta oss en pause i solskinnet og bestemte oss for å vandre mot vestenden etter hvert som det nærmet seg solnedgang.

Ikke langt fra oss hadde 3 unge menn valgt å slå leir med sin lavvo. De hadde ligger der noen netter og selv om de ikke var veldig ivrige på å la oss tatt del i detaljer forsto vi de at de hadde fisket godt.

I vestenden av vannet var det svært langgrunt og ikke ideelt for fiske. Det kan nok godt hende at det i skumringen går inn en og annen grum ørret på kveldstid, men så lenge hadde vi ikke tenkt å vente.

På tilbake turen ble vi oppmerksom på at den ene av de 3 mennene hadde en godt voksen fisk på kroken. I det vi nærmer oss ser vi at han lander en ørret på over kiloen. Vi går bort til han for å ta praktfisken nærmere i øyesyn, men hva er det vi ser? Han holder forsiktig ørreten i begge hendene, går ned til vannkanten og ut i vannet slipper han ut fisken som lykkelig har fått friheten tilbake! For oss ”trout-killers” var dette en heller uvirkelig handling og må kunne beskrives som et gigantisk kultursjokk! Haken til Odd var falt ned til knærne og han hadde neppe vært mer sjokkert om han hadde truffet et menneske fra Mars. ”Vi har allerede tatt mer enn vi klarer å spise” var forklaringen til den barmhjertige fiskeren. Så da så! De hadde nok ikke tenkt å ta med seg fisk hjem og da er det jo egentlig mer fornuftig å slippe ut fisk enn å la den råtne på land.

Om kvelden ble det tatt frem konjakk og whisky og en lang dag kunne avsluttes med noen skarpe drammer og gode samtaler.

Torsdag 06.08.2009

Frokosten denne morgenen skulle utelukkende bestå av stekt ørret fisken dagen før. Ikke noe tilbehør, men det smakte fortreffelig. Og så ble vi utrolig mette!

Vi pakket sammen telt og annet utstyr og la av gårde mot Ranserdalen, eller rettere sagt Ransermiehke.

Været var utmerket, sol med en liten bris. Vi stoppet og fisket i et lite vann mellom Saksinvatn og Navnløstjønnene, men ingen kontakt med fisk. Vannet er muligens fisketomt, men i Børgefjell skal man ikke ta noe for gitt når det gjelder fisk. Det hadde vi erfart før, og vi kom også til å oppleve det på denne turen.

Saksinvannet i bakgrunnen er passert, og vi er nå på vei til Ransemiehki.

Vi gikk videre til et av Navnløsvannene. Vi hadde vært der i 1987, men hadde da bare sett fisk uten å få noe. Turen dit gikk greit. Jonny hadde kommet seg etter forkjølelsen og var tilbake i sitt gamle jeg. Han langet av gårde i velkjent, kraftig driv, og jeg måtte virkelig anstrenge meg for å holde følge med han. Vi kom til det sør-østre Navnløsvannet der vi etter noe famling og prøving fant en av Børgefjells fineste teltplasser. Vi var også så heldige at vi hadde hele området for oss selv. Vi er ikke direkte sosiale når vi går i fjellet, og villmark dandert med telt sitter vi sjelden pris på. Vi slo opp teltet, monterte stengene og satte i gang med å utforske vannet. Spenningen var til å ta og føle på.

Vannet var imidlertid noe skuffende. Vi så mye fisk, men fikk lite. Hadde flere tilslag på spinner, så en del vak og skjønte at det var mye fisk i vannet. Men de store plaskene glimret med sitt fravær, og de litt mindre ørretene som bet, virket noe nølende og ubestemte. Vi fikk en følelse av at det varme været kanskje hadde gjort fisken dau og jaget de største ut på dypt vann. Likevel kunne vi ikke klage på forholdene. Det var et fantastisk vær, varmt og minimalt med insekter. Vi kunne ligge ute og slappe av uten å være bekymret for myggstikk eller andre plager fra flygende udyr. Stemningen var svært avslappet, og kanskje var vi noe mindre fokusert på resultatet og mer på selve naturopplevelsen.

Fredag 07.08.2009

Tidligere turer i Ranserdalen hadde gitt oss uforglemmelige opplevelser. Både i 1976, 77, 84, 87 og 88 hadde vi tatt ørret av utmerket kvalitet i størrelsen 4 hg. til 1,7 kg. Å få fisk under halvkiloet var uvanlig, og snittet lå nok nærmere kiloet. Derfor var vi fulle av forventninger selv om vi hadde fått illevarslende signaler om små fisk fra andre som nylig hadde vært i traktene.

Været på denne turen var upåklagelig.
Her er det Odd som soler seg med karakteristiske Rainesklumpen over skallen hans.

Vi strenet av gårde til vannet som ligger øverst på platået, og forventningene så ut til å bli oppfylt da en blank halvkilos ørret hogg til på første utkast. Dessverre røk snøret da jeg skulle ta inn fisken, men jeg regnet med snart ville flere av samme og enda større kaliber huke seg fast på den effektive panterspinneren. Derfor fortsatte jeg å kaste med stor optimisme. Men for å gjøre en noe begredelig historie kort: Resten av fisket i de innbydende kulpene i elva ble preget av svært små fisk og et snøre som stadig ble slitt av. Signalene som vi hadde fått stemte. Ranserdalselva var fra å være Børgefjells hovedattraksjon, forvandlet til ei småfiskelv. Så kan man jo lure på årsakene. Er det overbeskatning eller var det varmen som gjorde de store fiskene trege og lite bitevillige?

Etter hvert oppdaget vi at vi ikke var alene. Det var telt både her og der, og vi skjønte at området som før var lite besøkt nå hadde blitt et svært populært turområde. Det kan igjen ha sammenheng med veien som svenskene har bygd kloss inntil nasjonalparken. Dessuten har nok Lars Monsen og Trond Strømdals utmerkete Børgefjellbøker gjort området mer kjent.

Odd med en ørret som han fikk i et av vannene som ligger ved Ranserelva.
Pen fisk, men området skuffet nok en god del i forhold til de første turer vi hadde her på 70- og 80-tallet.

Vi møtte en kar fra Trofors/Grane som heller ikke var særlig imponert over fangsten. Han virket ikke videre blid der han vandret tilbake til Saksin med ei stor plastbøtte med fisk i handa. Der var fisken i følge han selv minst tre ganger så stor!

Etter denne skuffelsen stoppet vi ved et lite vann som lå like ved elva. Der var det mye fisk, og jeg fikk flere mellom 2 og 5 hekto. Likevel var størrelsen noe skuffende, men kvaliteten var upåklagelig. Også her klarte jeg å slite av flere spinnere. Det viste seg at det nyinnkjøpte snøret var defekt, noe jeg senere ikke unnlot å kommentere til ekspeditøren i på Coop Sport i Mo i Rana. Resultat: Nytt snøre av beste kvalitet.

Der hadde vi fått naboer, en kvinne og en mann fra Trøndelag. Hyggelige folk som alle andre man møter i fjellet, men de likte neppe at vi hadde sikret oss den utmerkete teltplassen ved utløpet av bekken der jeg gjorde et lite varp dagen etter. Hva våre naboer fra Trøndelag tenkte i mørket da de hørte Jonny imitere en gjøk, vet bare de. Men en mer autentisk fuggelelyd er vanskelig å tenke seg.

Vi avsluttet kvelden med en liten konjakk og whisky. Stemninga var på topp, vi hadde det aldeles fortreffelig og var så skjønt enige at dette var den perfekte ferie.

Lørdag 08.08.2009

Vi våknet nok en gang til en ny dag med sol og fint vær. Når vi så i tillegg startet dagen med egg og bacon til utendørs frokost i praktfull natur er det vanskelig å tenke seg en mer perfekt start på dagen.

Dagene på våre villmarksturer er i stor grad preget av jakten etter ørret, men denne dagen skulle vi for en gangs skyld gjøre noe annet. En fottur i fjellet uten fiskestang sto på planen. Vi gikk i retning av en fjelltopp ikke langt fra Jetnamsklumpen. Ikke noe lang og imponerende tur egentlig, men langt nok til å få en imponerende utsikt. I øst hadde vi Saksinvannet hvor vi hadde vært dagen før. I nord hadde vi flott utsikt til Ranserdal platået og det mylder av småvann som omkranset vassdraget og til høyre skimtet vi Rotnan.

Utsikt mot nord retning Ranserdalen (Ransermiehke). Til venstre ligger vannet og til høyre renner elven fra vannet.

Bildet gi ett godt inntrykk av det store antallet småvann som omkranser vassdraget.

I vest kunne vi se skaret som kunne vært innfallsporten hvis vi skulle ha gått til Vierma og Viermadalen. Før vi startet denne ekspedisjonen hadde vi en litt hårete plan som gikk ut på at vi kunne vandre videre til Vierma og derfor videre til Sipmek-sjøene. Derfor hadde vi parkert den ene bilen på den parkeringsplassen som var naturlig hvis hjemturen skulle gå via Sipmek-sjøene. På dette tidspunktet da vi sto på denne fjelltoppen var det blitt ganske klart at denne planen ikke ville bli realisert. Det ville bli for langt å gå og vi hadde det for bra i Ransermiehke. I sør så vi dalføret som kunne ha ledet oss til Jetnamen. Det kunne også vært en aktuell rute å bruke på tilbakeveien, men det får heller bli en annen gang.

På tilbakeveien fulgte vi en bekk som kom fra en stor snøskavl i fjellsiden og til vår store overraskelse observerte vi fisk i bekken. Litt lengre ned dannet bekken en liten kulp og med våre følsomme ørret-antenner var det ikke vanskelig å skjønne at denne dammen kunne huse en og annen ørret. Vi gjorde en deal om at jeg skulle lage middag, mens Odd skulle prøve fisket i dammen. Dette skulle bli den desidert dårligste avtalen jeg gjorde i løpet av villmarksturen 2009. Etter en stund kom Odd tilbake fra vannet til ferdig middag med 5 ørret på 3 -5 hg i fiskevesken. Middagen skulle for øvrig bestå kokt ørret noe som skulle bli en ny gourmet-opplevelse.

Etter en avslappende middagslur i solskinnet var det tid for å intensivisere fisket igjen. Vi gikk ikke langt og holdt oss i området rundt det navnløse 958-meters vannet. Bittet var variabelt, aller mest liv var det i sørenden av vannet. Odd fikk 1 ørret mens jeg dro 6 stykk i land, størrelse 3 – 5 hg.

Odd renser fisk etter en vellykket tur til en liten dam like ved teltplassen vår.

Kvelden ble på nytt avsluttet med Whisky og konjakk. Stemningen skulle få en ekstra dimensjon da en vakker fullmåne langsomt steg opp bak fjellet i øst etterfulgt av stor stjerne/planet (Venus?).

Søndag 09.08.2009

Denne dagen skulle vi starte returen til sivilisasjonen. Vi hadde hatt noen uforglemmelige dager i Ransermiehke området, men kallet av familiære forpliktelser var ubønnhørlige og selv om vi begge kunne tenke oss å tilbringe noen dager ekstra i fjellheimen var det ikke noen vei utenom.

Planen var å gå til Saksinvannet hvor vi hadde et godt håp om å gjøre gode fangster før vi gjorde siste etappe til bilene.

Odd slapper av med frokost ved teltplassen vi hadde ved Saksinvannet.

For min del var det nå blitt betraktelig lettere å gå. Forkjølelsen hadde sluppet taket, sekken var blitt lettere og den fysiske formen hadde gjennom 5 aktive dager blitt merkbart bedre. Vi brukte ca. 1 time og 20 minutter fra Ransermiehke til Saksinvannet hvilket var betraktelig raskere enn da vi gikk motsatt vei. En passende teltplass ble valgt ca. 800 meter fra vestenden av Saksinvannet. Vi betraktet området som strategisk for å gjøre et godt fiske og i tillegg var det en snøskavl like ved noe som er svært gunstig med tanke på oppbevaring av fangsten. Like ved snøskavelen fant vi rester av store mengder fiskeavfall etter folk som hadde vært her tidligere og renset fisk. Det var ikke noe pent syn og ikke den rette måten å kvitte seg med avfall på. Fiskeavfall bør graves ned i bakken.

Fisket startet bra. Jeg fikk ganske snart en ørret på 4 hg. og like etter fikk Odd en på halvkiloet. Deretter ble det heller dødt. Vi håpet på det ville bli større aktivitet på kvelden etter solnedgang. Det ble det ikke og etter hvert måtte vi innse at vi ikke ville komme hjem med noen rekordfangst. Den langvarige varmen hadde bidratt til at temperaturen i vannet hadde steget en del og dette er som kjent lite gunstig med tanke på ørretens aktivitetsnivå. Vi dro litt lenger øst i vannet hvor vi hadde merket oss en del aktivitet når vi var på vei andre veien. Jeg fikk en ørret på 4 hg. og en på 6 hg. All ørret i dette vannet var av god kvalitet og hadde en delikat rødfarge i kjøttet. Ut på kvelden fikk vi en regnbyge og for første gang i løpet av turen var det greit å holde seg innendørs i teltet til for en liten periode. Konjakken var nå tatt slutt og vi tømte siste rest av Whiskyen før vi tok kvelden.

Mandag 10.08.2009

Så var det tid for å gå hjem. Det var blitt litt dårligere vær med lavere temperatur og litt regn, men kanskje bedre forhold for fiske. Vi fisket i vannet, og Jonny hadde kraftige tilslag på spinner. Det var nok derfor ikke enkelt for han å rive seg løs fra det spennende Saksinvannet med de store sluggerne. Jeg, derimot, hadde verken napp eller entusiasme nok til å trosse regnet som var i anmarsj. Vi pakket sammen og satte kursen for Sverige og Stekenjokk. Tempoet var vel det dobbelte av det vi hadde da vi startet turen. Ved utløpet av Saksinvannet traff vi noen trøndere, en av dem bodde faktisk på Lørenskog.

Vi ankom parkeringsplassen noe stiv og støl etter å ha gått de siste kilometerne på hard grusveg. Begge leggmusklene mine fikk kraftig juling, og det var kanskje en påminnelse om at man ikke var 20 år lenger. Det var godt å komme fram til bilen, men svært vemodig å forlate dette fantastiske fjellet som igjen hadde gitt oss en opplevelse vi kan tenke tilbake på med glede.

Jonny hadde parkert ved parkeringsplassen til stien som går til Sipmeksjøene, og etter å ha kjørt han dit, satte jeg kursen for Klimpfjell høyfjellshotell der jeg inntok en billig lunsj som eneste gjest. Så bar det direkte hjem til Ytteren akkompagnert av Jefferson Airplane, the Kinks, The Lovin Spoonful og the Band.

Til Forsiden