PSYKISK DRAMA I RANSERDALEN (1987).

31 juli: Susendalskroken - Tiplingelva.

Vi tok bussen fram til endestasjonen i Susendalskroken. Der fikk vi en av stedets innbyggere til å frakte oss med bil fram til brua over Susna. Den lange marsjen kunne endelig begynne. Været var fint, og vi kunne konstatere at det ville bli god bruk for myggolje på turen. Marsjen mot Tiplingvannet gikk fint selv om svette og myggolje silte etter hvert som vi klatret opp den bratte lia. Vel framme ved hengebrua over Tiplingelva slo vi leir, og vi kunne varme opp de tradisjonsrike kjøttkakene til Selma som kveldsmat. Det ble også tid til å prøve fiskelykken i elva før vi krøp i soveposene. Resultatet ble 4 pene småørreter som skulle bli middag neste dag.

1. august: Tiplingelva - Ranserdalen.

Etter en bedre frokost, kunne vi rigge ned teltet og starte marsjen mot Ranserdalen. Været var utmerket, og det samme var humøret og forventningene. I liene opp fra Tiplingelva kom vi over et revehi, men familien så ut til å ha forlatt sitt hjem. Vi så heller ikke noe til bjørnen, til tross for at det fra pålitelig hold (NRK) ble anslått til å være ca. 70 bjørn i området. Underveis prøvde Odd å fiske i bekken fra Reinhornvannet uten resultat.

Kl. 15.30 var vi fremme ved vår faste teltplass i Ranserdalen. Formen var fin selv om Odd hadde en del smerter i en akillessene. Etter at teltet var oppslått, kunne vi nyte et utmerket måltid med stekt ørret. fra Tiplingelva. Etter dette glimrende måltidet var det endelig tid for det som vi i lengre tid hadde gledet oss til og drømt om. I samlet tropp gikk vi opp til den nærmeste kulpen hvor vi mange ganger tidligere hadde gjort så stor lykke. Ingen skulle ha noen fordel av å komme først dit. Forventningene ble ikke mindre da vi så storørreten vake i vannskorpa. Vi valgte begge å prøve med spinner, men ørreten lot seg ikke lure i første omgang. Odd fant derfor ut at han skulle skifte til mark, mens jeg fortsatte med spinner. Akkurat da fikk Jonny tilslag av grov ørret. Noen minutters kamp fulgte, en kamp som Jonny til slutt gikk seierrik ut av. På land lå det et prakteksemplar av en ørret på godt og vel kiloet.

En noe frustrert og overtent Odd valgte å forlate kulpen og ville prøve lykken litt lengere opp, mens Jonny fortsatte på samme sted. Like etterpå fikk han på nytt fast fisk og snart lå en nesten like stor ørret på land.

Ranserdalen skulle ikke slå feil denne gangen heller. (hverfall ikke for Jonny). Det tok ikke lang tid for disse to var tatt.

Tjue meter lengre opp sto en stadig mer frustrert Odd og var vitne til seansen. Vi fortsatte oppover elva og begge hadde tilslag flere ganger. I en av kulpene hadde Odd flere tilslag av grov ørret, men han mislyktes i å få noen på land. Like overfor denne kulpen fikk Jonny på nytt fisk av anseelig størrelse på kroken . En ny kamp fulgte og atter en gang gikk Jonny seierrik ut av kampen. En praktfull ørret på 1,7 Kg. ble berget på land.

Alt dette skjedde rett foran nesen på Odd, og nå oste frustrasjonen av han så tydelig at den var åpenbar på kilometers avstand. Han hadde et flakkende blikk, antydning til frådeskum i munnvikene og det var komplett umulig å føre en fornuftig dialog med han. Jonny begynte nå å bli alvorlig bekymret for han, vel vitende om at tilgang til krisepsykolog ikke var av de beste i Børgefjell. Odd tok nå strake vegen til kulpen like etter utløpet fra vannet hvor han gjorde så stor lykke sist vi var i Ranserdalen. Også her hadde han tilslag, men uflaksen så ut til å være like så stor som frustrasjonen. Dette så IKKE ut til å skulle bli Odds dag.

Jonny prøvde å fiske i vannet ovenfor og hadde et tilslag av VIRKELIG stor ørret. Store dønninger spredte seg utover vannet etter at sluggeren hadde vært oppe i vannskorpen og nappet i spinneren.

Vi valgte begge å krysse elva for å fiske i selve vannet og endelig fikk Odd lønn for strevet. Fast fisk på kroken og noen nervepirrende minutter fulgte. Et tap av ørreten nå, og behov for psykolog og prest ville vært påtrengende. Men Odd viste gamle kunster og berget på land en ørret på godt og vel kiloet. Gleden til Odd var påtakelig, og livet var igjen verdt å leve.

En lykkelig og stolt fisker etter å ha berget denne praktørreten på land. Fotografen var ikke tilregnelig på dette tidspunktet, men klarte likevel å ta dette bildet.

Vi fortsatte å fiske langs vannet, men fangsten uteble. Heller ikke i elva på tilbaketuren ble det noen fangst, men Odd hadde i det minste en skikkelig grov ørret på kroken i noen sekunder før den slapp taket og forsvant ut i friheten. Status for ettermiddagen ble altså 4 ørreter. Ikke noe imponerende antall, men med en utsøkt kvalitet og gjennomsnittsvekt på godt over kiloet, hadde vi ikke noen grunn til å være misfornøyd.

2. august. Ranserdalen

Denne dagen skulle vi holde oss i området, men det var ikke dermed sagt at vi skulle leve noe slaraffenliv. Etter at frokosten var unnagjort, skulle Reinhornvannet utforskes. Før vi kom så langt, traff vi på noe så sjeldent som folk. To karer fra Mo som lå ved Rotnan, var på veg til Ranserdalen for å prøve fiskelykken der. Det fine været fra dagen før fortsatte enda ei stund, men turen til Reinhornvannet ble ingen suksess reint fangstmessig. Utålmodige som vi var dro vi tilbake til leiren etter å ha fisket en halv time uten antydning til liv.

Etter ti minutters avslapning dro vi på nytt oppover elva for å ta sluggerne vi ikke fikk dagen før. Det lyktes oss ikke på veg oppover elva, selv om vi hadde noen tilslag. Heller ikke i vannet hadde vi lykken med oss. Odd hadde et tilslag i kulpen ved utløpet av vannet. Det var ikke før vi begynte på tilbaketuren at det begynte å skje ting. Først fikk Odd en ørret på Ca. 3-4 hg. på mark. Småfisk! Litt senere tok så Jonny en "småørret" på ca. 6-7 hg. på spinner.

Været ble etterhvert dårligere med en del regn, men vi bestemte oss likevel for å utforske noen vann som ligger på østsiden av platået. Pioner ånden måtte fremdeles holdes i hevd. Vi observerte en del ørret av mindre størrelse, men de var ikke villige til å ta hverken spinner eller mark. Vi dro tilbake til teltet i vissheten om at dagen ikke ble den helt store, men vi hadde ihvertfall utforsket to nye vassdrag med den spenning og nysgjerrighet som dette medfører.

3. august: Ranserdalen - Store Kjukkelvann.

På nytt var det tid for å ta ned teltet og pakke sekkene. Nå var det marsjen over fjellet og Steinlægda som skulle unnagjøres. Kanskje den hardeste etappen på turen. Været var ikke det beste med en del regn og vind. Heldigvis hadde vi vinden i ryggen. Også denne gangen gikk vi rundt Reinhornvatvet. Vi vandret nå i bortimot 1200 meters høyde. Snøskavlene lå tett, noe som vitnet om en snørik vinter og en kald vår og forsommer. Odd hadde bandasjert den vonde foten, men klarte seg bra over Steinlægda, selv om han hadde smerter. Vi kom til Store Kjukkelvann en time tidligere enn beregnet og kunne slå opp teltet på en utmerket leirplass ved utløpet av vannet.

På vei fra Ranserdalen til Stor-kjukkelen og Kvigtind. Her er det tid for vann, antagelig ved Reinhornvannet.

Etter en bedre middag med havregrøt var det tid for å fiske. Vi fisket først i ei elv som gikk mellom to deler av Kjukkelvannet der vi tok noen småørreter. Odd fant ut at han skulle dra lengre ned i selve elva, mens Jonny ville prøve noe mer i vannet. Han dro til vestenden, men selv om forholdene var gode, ble innsatsen uten resultat.

Han hadde imidlertid merket seg noen småvann på kartet like syd for det området han befant seg i og ville prøve dette området. Først kom Jonny til et vann som lå under Kvigtinden. Dette vannet var svært nærdypt og så ut til å kunne skjule noen skikkelige rugger, men de var i såfall ikke villige til å la seg lure av noen spinner. 50 meter lengre ned lå et nytt vann, og på det fjerde utkastet fikk han fast fisk og kunne dra på land en ørret på bortimot halvkiloet. Like etterpå fikk han en til på samme størrelse, og i løpet av ti minutter hadde han flere tilslag. Jonny fant nå ut at dette burde Odd være med på og jogget tilbake til leiren for å meddele oppdagelsen.

Han klarte imidlertid ikke å oppspore Odd. Han befant seg lengre ned i elva der ørreten beit villig. Han fikk da også 12-15 fisk. Størrelsen var ikke noe å skryte av, men det var brukbar steikfisk. Jonny dro nå aleine tilbake til vannet der bittet var så bra. Nå var ikke like bra lenger, men han fikk likevel en ørret på over halvkiloet pluss noen tilslag.

Enda var det flere vann i området som ventet på å bli utforsket, men nattmørket gjorde at de fikk vente til neste dag.

4 august: Store Kjukkelvann - Kompottjønna

Mesteparten av dagen ble tilbrakt i området like sør for Store Kjukkelvann. Vi fisket i to parallelle vassdrag som hadde utløp i Storkjukkelelva. Det viste seg at området var skikkelig interessant med en rekke små vann og kulper fulle av ørret fra 2 hg. oppover til 1 kg. D.v.s det var den størrelsen vi fikk, ikke de vi mistet. I enkelte vann sto fisken i kø for å slå til på spinneren. En desperat kamp ble utkjempet fisk mot fisk om den forlokkende ABU Droppen der den glupskestes rett gjaldt. Av alle overraskelser vi hadde fått i Børgefjellet, var kanskje dette den mest uventede. Vi hadde tidligere vært i området flere ganger uten å prøve disse vannene, men nå vet vi ihvertfall hva som røres der.

Vi fisket til langt ut på kvelden før vi pakket sammen la i veg til Kompotttjønna. På veien dit gjorde vi noen kast i en del små tjern ved Biseggelva, men fisket var så pass uinteressant at vi fortsatte. Dessuten oppdaget vi truende skyer i nord - vest. Med sekkene fulle av smellfeit ørret kom vi til Kompotttjønna akkurat i tide til å få opp teltet før mørket satte inn. En velsmakende ørretmiddag markerte slutten på en flott dag, og vi gledet oss allerede til neste dags storfangster i Kjukkelvannområdet.

5. august: Kompotttjønna - Majavatn

Ca kl. 04.- begynte det. Først noen få dråper, deretter litt yr, så noen få dråper og vi håpet at det var over. Plutselig hørte vi ' plask-plask-plask’ og dett var dett. Fra da av høljet det sammenhengende i 15-16 timer, og avslutningen av turen ble noe helt annet enn vi hadde tenkt. Etter en resultatløs tur nedover Kjukkelelva, fant vi ut at fjellet var blitt for vått og grått, sjøl for oss. Vi pakka sammen satte kursen mot sivilisasjonen.

Vi merket fort at fjellet kunne være vått til gangs. Allerede ved den første bekken som vi vanligvis pleier å gå tørrskodd over fikk vi en forvarsel om hva som ventet oss. Vannet gikk over knærne, og resten av turen ble ikke gått, men vasset. Enten over myrer som var blitt omdannet til sumper eller over små bekker som var flommet opp til det ugjenkjennelige. Likevel var vi opptimististiske nok til å legge kursen mot Storelva i håp om å klare å vasse over den.

Heldigvis for oss var flaksen større enn vettet. På turen fra Orrekvannet møtte vi to karer som kunne fortelle oss at vannet gikk til hodene og vel så det. Det var derfor ingen annen mulighet enn å benytte hengebrua. Denne lå lengere ned i dalen og innebar en omveg på flere kilometer. Vi sleit og vasset over drøye myrstrekninger før vi endelig kunne krysse elva over brua og ta fatt på den siste stigninga. Sekken til Odd var nå skikkelig gjennomblaut og hadde en vekt på nærmere 40 kg. Stigningen fra Storelva opp til skaret ble en skikkelig kraftprøve. Et par tendenser til kollaps ble det, men vi klarte til slutt å komme oss opp!

Sent på kvelden var vi nede ved Tomasvannet. Etter mye om og men fikk vi skiftet klær og installert pikkpakket på Majavann stasjon. Deretter praiet vi en bil til Majastua hotell og kunne innta et herremåltid bestående av smørbrød og Lysholmer.

Til Forsiden