PIONERÅND GA LØNN (1993).

Lørdag 24. juli.

Vi kjørte bilen så langt som vi kunne komme og parkerte bilen. Været var ikke det beste, men ikke verre enn at vi labbet av gårde med godt mot. Vi stoppet ved ei av tjønnene på Bævermyran, der vi visste at fisken var bitevillig. Og riktig nok, i løpet av kort tid landet vi 8 - 9 pene steikfisker som sikret oss middag for to dager.

Dette var en god start, og optimismen steg. Vi hadde god tid og la kursen mot Sluggertjønna. På turen dit skremte vi opp et meget stort rypekull, forsåvidt det eneste av det slaget på denne turen.

Ved Sluggertjønna var det folksomt, mye vind og lite fisk, og ikke noe endelig mål for oss. Vi fortsatte derfor til Rikartjønna. Vi hadde aldri brukt mye tid i dette området, så det var med en viss spenning vi etablerte oss her. Det skulle vise seg å være et heldig valg.

Rikartjønna skulle vise seg å være en positiv overaskelse. Vannet har bra med fisk av god kvalitet. Her har Jonny sikret seg en halv-kilos i hoven.

Vi oppdaget snart at Rikartjønna hadde en fin bestand av fisk, stort sett i størrelsen 2 - 5 Hg., men også enkelte eksemplarer i sluggerklassen. Vi fisket i sørbukta, utenfor sivkanten og opplevde et bra bitt. Mark var mest effektivt, og flere pene ørreter møtte sin skjebne her. Jeg fikk største fisk på nærmere halvkiloen, mens Odd opplevde at større fisk slet av kroken på nattstanva.

Søndag 25. juli.

Det gode bittet i Rikartjønna fortsatte og vi dro opp pene ørreter både på nattstanva og aktivt fiske utover formiddagen. Men pionerdriften til Odd og meg slo seg ikke til ro med dette. På kartet hadde vi merket oss noen småvann som virket spennende. Vi bestemte oss for å undersøke dette nærmere, noe som vi ikke skulle angre på.

Rikartjønna er et idyllisk vann med gode leirplasser. Her er det Odd som styrer med et eller annet.

Været var ikke det aller beste med både regnbyger og vind, men vi trasket optimistisk i vei langs en bekk. Etter å ha gått et lite stykke kom vi til et område hvor bekken flyter stille i noen dype loner.

Allerede her skulle vi få bevis for at det var fisk i vassdraget. Odd kunne snart dra på land en fin ørret på 3 - 4 hg. Jeg dro videre oppover mot vannet, mens Odd fortsatte å fiske kulpene. Også i vannet skulle det vise seg å være liv. Fin ørret på omkring halvkiloen møtte snart sin skjebne. Ikke langt fra lå det et annet vann. Fristelsen til å prøve dette var ikke til å motstå og jeg fikk snart en ørret på halvkiloet.

En fornøyd Odd renser fisk ved grensen til Sverige.

Hele området skulle vise seg å inneholde en fin bestand av ørret. Resultatet ble til sammen 7 ørret. Kvaliteten var utmerket, feit og rød i kjøttet. Jeg fikk mine på spinner, mens Odd sverget til mark. Heretter vil dette området bli kalt Nunne-tjønnan.

Etter å ha kommet tilbake, fortsatte vi fisket i Rikartjønna, men vi merket allerede nå at bittet langsomt var begynt å avta. Noe av grunnen til dette var at det etter hvert var begynt å bli folksomt ved vannet. Blant annet en mystisk person som vi aldri klarte å komme i kontakt med. Hele tiden unngikk han oss og vi kalte han senere for svensk-lappen!!

Mandag 26. juli.

Etter Søndagens hyggelige oppdagelser, var tiden for en tur til kjente trakter, nærmere bestemt Rundbæveren og Steintjønna. Været så bra ut og vi så virkelig lyst på livet. Disse vannene hadde jo tidligere gitt oss uforglemmelige opplevelser, særlig sommeren 89 da vi fikk bemerkelsesverdig mye fisk.

Denne gangen var det imidlertid lite å hente i Rundbæveren. Til og med Nødfiskebukta var dau, bare småfisk som definitivt ikke var i bettet. Men vannet er ikke tomt. Vi både så og hørte skikkelige vak. I Sørvestbukta gikk store mengder med fisk i kiloklassen og beitet nært land uten å ville ta på noe som helst. Vi prøvde både med flue, mark, spinner og sluk uten resultat. Dette kan muligens forklares med de enorme beiteforholdene, der marflua ligger i tjukke lag på bunnen.

Det skal dog ikke underslås at vi ble ikke helt uten fisk. Turens peneste ørret ble tatt av Odd på en 7 grams Sølvkroken. En blank og smellfeit ørret av beste Rundbæverklasse, blodrød i kjøttet ga Odd et vist plaster på såret.

Neste stopp var 5-minutttertjønna. Odd hadde et par skikkelige tilslag uten noe mer, mens jeg fikk et par småfisk. Tjønna har en betydelig bestand av fisk, størrelsen tatt i betraktning, men i år var den så absolutt ikke i bettet.

Etterhvert forverret været seg. Tette regnbyger og kraftige vindkast gjorde det en smule ufyselig for ei stund. Vi fortsatte imidlertid til Steintjønna, dette spennende vannet som hadde gitt oss så mange flotte opplevelser. Det første målet var et sted der stor fisk pleier å stå tett i tett ved sivkanten. Dette er imidlertid i ganske stor grad avhengig av vannstanden. I år var den usedvanlig høy, og dette var så absolutt ingen fordel. Det var fullstendig tomt for fisk, og skuffelsen var til å ta å føle på. En nedtur!

Mat er imidlertid alltid på sin plass og vi startet å lage ertersuppe mens stanva ble satt. Odd er kokk, men en smule ukonsentrert da det er noe med den bukta som gjør han urolig. Et blikk på Odds stang bekreftet at noe var på gang. Snøret ligger i en helt annen posisjon enn opprinnelig. Odd glemmer ertersuppa, rykker i snøret og kjenner at det er fast fisk. To minutter senere ligger en smellfeit ørret på 8 hg. på land - gul i buken. Dagen er reddet.

En god følelse. Ørret på 8 hg. er berget på land.

Det skjedde ikke så mye resten av dagen. Skyene forsvant, det ble igjen behagelig å være i fjellet og vi gikk tilbake til teltet. Før vi gikk til Rundbæveren og Steintjønna, hadde Jonny satt stanva med markstanga i Rikartjønna. Da vi kom tilbake og skulle sjekke den, så vi straks at noe merkelig hadde skjedd. Nesten hele snøret på snella (over hundre meter) var dratt ut. Jonny begynte å sveive inn uten at det skjedde noe til å begynne med. Vi ventet spent på at noe skulle skje og etterhvert ble det liv i vannet. Fast fisk og snart lå en halvkilos ørret på land. På den andre siden av bukta sto den mystiske svensklappen og var vitne til seansen.

Tirsdag 27. juli.

Vi hadde bestemt oss for å dra til de spennende Nunne-tjønnan hvor vi gjorde så stor suksess i på søndag. Solen skinte fra en nesten skyfri himmel og det var virkelig godt å være i fjellheimen nå. Vi gikk strake veien til det første vannet og satte i gang umiddelbart med å fiske. Ved utløpet av vannet er det en kulp hvor vi hadde opplevd en del napp, men p.g.a. strøm og en del siv hadde det vært vanskelig å berge fisken på land. Da var det at Odd gjorde en av sine geniale scoop. Han satte på søkke og mark og kastet rett ut i kulpen. Et enkelt, men voldsomt effektivt trekk. Kulpen skulle vise seg å være full av fisk. I løpet av kort tid hadde 8 pene ørreter møtt sin skjebne i denne kulpen. En av "naboene" våre ved Rikartjønna hadde etterhvert kommet på den andre siden av vassdraget og var storøyd vitne til seansen. Han virket en smule ukonsentrert om sin egen fisking og var nok både imponert og misunnelig etter hvert som Odd dro opp den ene fisken etter den andre.

Vi opplevde noen herlige timer ved dette vannet med flott vær og godt bitt. Det ble også tid til et bedre måltid med mat. Kunne man ha det bedre? Etter noen timer hadde vi til sammen fått 16 ørret med et gjennomsnitt på 4 - 5 hg. Største veide 6 hg.

Noe lenger nord ligger det et vann som vi ikke hadde kjennskap til. Dette følte vi oss tiltrukket av og vi bestemte oss for å dra dit. Vannet var forholdsvis stort og dypt og kunne se ut som et sted hvor det skulle være levelige forhold for fisk. Men dette skulle vi ikke få noe bevis for. Vi hadde ikke napp og det var heller ikke noe vak å se. Dermed var det bare å dra tilbake med uforrettet sak.

Etterhvert som vi nærmet oss Rikartjønna, ble himmelen dominert av noen mørke skyer som så temmelig fuktige ut. Og ganske riktig. Akkurat i det øyeblikk vi nådde teltet, kom det første av mange tordenskrall og de første store, tunge dråper slo mot bakken. Dermed ble det en times kartlesing i teltet.

Regnet opphørte temmelig fort, skyene forsvant og dermed kunne nye oppdrag utføres. Lykkelig over at uværet hadde gått så fort over, trasket jeg ut av teltet med blikket fanget opp mot den blå himmelen. Lyden av et eller annet som knekker under støvelen gjør meg urolig og når jeg slår blikket ned kan jeg konstantere at det ikke var en kvist. Min nyinnkjøpte karbonstang var uskadeliggjort for alltid.

Like bak Rikartjønna ligger et lite vann. Vi kunne ikke dra herfra uten å prøve lykken der. Konklusjon etter en times fisking: Mange vak, men lite bitevillig. Hvis man skulle dømme ut fra vakene, inneholdt vannet mye små fisk.

Et flott syn. Mye god ørret skal nytes utover høsten og vinteren.

Dermed ble det en noe tam avslutning på dagen, men det vi hadde opplevd gjennom dagens første del, gjorde at det var to svært tilfredse gutter som la seg i soveposen for natten.

Onsdag 28. juli.

Været var dårlig og vi så ingen spesielle grunner til å være igjen i fjellet. Vi hadde opplevd det optimale dagen før og var godt fornøyde. Men igjen hadde en ørret gått på nattstanva på markstanga og dratt ut metervis med snøre. Dette skulle bli den siste fisk som vi skulle få ved Rikartjønna som i løpet av disse dagene hadde avgitt et positivt inntrykk. Vi hadde fått mye ørret av fin kvalitet. Vannet ligger i naturskjønne omgivelser og det blir nok ikke siste gang vi kommer hit. Turen til bilen gikk greit. Vi stoppet igjen ved Bævermyrtjønna, og fikk enda en bekreftelse på at her biter fisken. Odd fikk to fine fisker, den ene bortimot halvkiloet, mens jeg reppet en. Vi trasket ned til bilen, litt slitne, men svært fornøyde. Vi stoppet på Krokstrand, stappet i oss en varmrett, og satte kursen hjem .

Til Forsiden