HARDANGERVIDDA (2002).
|
Årets fjelltur skulle gå til Hardangervidda og for en gangs skyld skulle turen gjennomføres uten Odd. Denne gangen skulle turen utføres sammen med
tidligere arbeidskollega Per Olav Ossawy og hans sønn Lars på 21 år.
|
Dag 1
Etter mange timers kjøring gjennom Hallingdalen, forbi Geilo og Haugastøl kunne vi kjøre av en stikkvei mot sør fra Europaveien. Etter noen kilometer
på grusvei kom vi til Trondsbu like ved Tinnhølen. Solen skinte og gradestokken viste 22 grader i skyggen. Slik hadde været vært i flere uker og av erfaring
var dette langt fra ideelt med tanke på ørretfiske. Men for meg var dette et helt nytt sted og vi befant oss høyt oppe til fjells (12-1300 m.o.h.) så håpet var
at ørreten her ikke lot seg påvirke av den varme sommeren.
Etter tre svette timer i forholdsvis lettgått terreng kom vi frem til rasteplassen. Området lå ved et idyllisk vassdrag med navnet Eitro som ligger et lite
stykke ovenfor Langavatn. Terenget var forholdsvis åpent og flatt med høyere fjelltopper i synsranden.
Etter tre svette timer i forholdsvis lettgått terreng kom vi frem til rasteplassen. Området lå ved et idyllisk vassdrag med navnet Eitro som ligger et lite stykke ovenfor Langavatn. Terenget var forholdsvis åpent og flatt med høyere fjelltopper i synsranden.
Den sterke varmen tok hardt på og det ble ikke få pauser som ble tatt i løpet av den knapt tre timers ange marsjen. I bakgrunnen til høyre skimter vi Eitro som var målet for dagen. Det store vannet er Langavatn.
Elven rant bedagelig i sakte tempo hvor den stedvis dannet forlokkende kulper. Per Olav og Lars bemerket med en gang den lave vannstanden i elven. Mange uker uten nedbør og minimalt med snø som kunne ha gitt smeltevann hadde resultert i at den ellers så store elva enkelte steder krympet til en sildrebekk. En god del vak kunne oppleves i kulpen rett nedenfor teltplassen, men det virket ikke som om størrelsen var i den klassen vi jaktet på.
Leirplassen lå idyllisk til like ved Eitro. Bildet gir et inntrykk av den lave vannstanden i elva.
Etter å ha satt opp telt og fått i seg noe føde fisket vi en del i nærområdet av leirplassen. Mistanken som vi fikk etter å ha sett de første vakene skulle vise seg å stemme. Vassdraget var full av småørret som villig bet på det en måtte bruke av agn. Likevel steg optimismen ett hakk da Per Olav dro opp en pen ørret på halvkiloen. Litt senere kunne jeg dra opp en brukbar fisk på 3-4 hg., men ellers var det ikke mange som passerte minstemålet denne kvelden.
Dag 2
Neste dag skulle vi dra lengere opp i vassdraget. Flere steder dannet den sakte flytende elva dype kulper hvor en kunne forestille seg at det kunne stå
en og annen kilos ørret, men de holdt seg i så fall godt skjult. Derimot var kulpene smekk fulle av små ørret som kjempet en desperat kamp for å få tak
spinner, mark eller hva en måtte finne på å kaste ut i vannet.
Lars kjemper en hard kamp mot en av elvens giganter.
Vi fikk etter hvert solid trening i å dra opp fisk, hekte den av kroken for så å kaste den ut igjen. Aldri har jeg så til de grader praktisert ”catch & release” metoden. Ca. 1 av 20 ørret som ble tatt opp passerte grensen for minstemålet, så vi kom ikke helt tomhendt tilbake til teltet. På vei tilbake til teltet opplevde jeg en ørret på kanskje over halvkiloen som fulgte spinneren på vei inn mot land. Det fantes tydeligvis større ørret i vassdraget. Kunsten var å få lokket den frem fra sine skjulesteder og så få den til å bite på.På ettermiddagen og kvelden ville vi prøve lykken i vassdraget nedenfor teltet, like ovenfor der hvor elva renner inn i Langavatn. Resultatet var ikke bedre. Noen pinner ble dratt opp, men de store glimret fremdeles med sitt fravær.
Mye fisk skulle det ikke bli denne ettermiddagen, men stemningsfulle naturopplevelser var det ikke mangelvare på. Bildet viser nedre del av
Eitro like før den danner et deltaområde mot Langavatn.
Hele opplevelsen syntes merkelig. På denne årstiden skulle de store ørretene ha trukket seg opp i elva fra det store vannet for å finne seg gyteplasser. Forklaringen ligger sannsynligvis i det eksepsjonelle været som hadde vært i området i den senere tiden. Mange uker med vedvarende varme og minimalt med nedbør hadde ført til unormalt høye temperaturer i den lite vannrike elven. Dette hadde antagelig resultert til at ørreten hadde utsatt sin reise opp elva i påvente av ”bedre” vær.
Dag 3
Neste dag ble det noe diskusjon om hva vi skulle foreta oss videre. Vi hadde allerede nå brukt opp de alternativer som fantes i nærområdet og det var
svært lite sannsynlig at ”bittet” skulle endre seg så lenge solen skinte fra en nærmest skyfri himmel. Vi ble derfor enige om å forflytte oss til
et område som lå ved den andre enden av Langavatn.
Like før vi kom til leirplassen stoppet vi ved et lite vann for å prøve lykken. Allerede på første kast fikk Per Olav en flott ørret på 4-5 hg.
Dette ga grobunn for en ny etterlengtet optimisme. Vi prøvde i vel en halvtime uten noe mere fangst, men dette var likevel så pass oppløftende at vi satset
på å komme tilbake.
Vi pakket sammen sakene og trasket i vei de tre timene som det tok å forflytte oss til det nye området.
Den nye leirplassen lå like ved en av rutene til turistforeningen. Med unntak av et par reinjegere, hadde vi ikke sett et eneste menneske ved forrige leirplass.
Her var det straks mere trafikk av folk på vandring til en eller annen hytte. I tillegg var det også en del andre som hadde slått leir og satt opp telt i området.
Vi skulle nå prøve fisket i vassdraget som rant ut av Langavatn. Kort oppsummert:
Vannføringen var ekstremt lav, temperaturen i vannet var tilsvarende høy. Altså ble det med noen pinner som fikk sin frihet tilbake.
Den andre leirplassen lå ved den nedre delen av Langavatn.
Vi dro så tilbake til vannet hvor Per Olav hadde fått en ørret tidligere på dagen. Igjen var det Per Olav som skulle få den ene. Denne gangen lyktes det han å få en pen ørret på flue. Jeg hadde faktisk en ganske fin en på sluk, men like før jeg skulle gjøre nådestøtet og dra den på land fant den for godt å stikke av.