COMEBACK I BØRGEFJELL (2003).

LØRDAG 26. JULI.

Lørdag 26. juli 2003 skulle bli en svært lang dag. Etter en overspent og søvnløs natt med tusen tanker i hodet, bar det av sted kl. 06.00 til Gardermoen for å rekke fly til Trondheim og Mo i Rana. På Værnes var det å vente en time på neste fly. Med nervene fremdeles i ulage, overtrøtt og full av forventninger, gjorde det ubeskrivelig godt å kunne roe seg ned med en halv liter pils. (Jeg liker vanligvis ikke øl på denne tiden av døgnet.). Klokken 11.20 var det landing på Røsvoll flyplass og som avtalt sto Odd klar for å hente meg. Etter en snartur innom Odd for å pakke og fordele pikk-pakk, kunne vi så endelig kjøre retning syd med Simskaret i blikket.

Endelig fremme ved parkeringsplassen var det bare noen små justeringer av sekkene før vi kunne legge av gårde på den lange marsjen. Før vi rakk å komme oss i vei, fikk vi besøk av 2 menn som akkurat var kommet ned fra fjellet. Det skulle vise seg at de kom fra Statsskog og var fast tilsyn i Børgefjell. De var naturlig nok lommekjent i Børgefjell og gode råd og tips er alltid nyttig. Et morsomt poeng var også at vi for første gang i historien etter tallrike turer i Børgefjell endelig fikk vist frem våre fiskekort.

Kl 18.00 kunne årets Børgefjell endelig starte til fots. Vi viste at vi ikke hadde noe mulighet til å rekke frem til det endelige målet i løpet av dagen. Den eneste planen var at vi skulle gå så langt som vi orket. Solen skinte og varmen gjorde at naturlig antrekk var shorts og t-skjorte. Min nyinnkjøpte sekk på 130 l. fungerte utmerket og vi var begge preget av en behersket optimisme.

Etter en knapp time kom vi frem til Simskar hytta hvor vi benyttet anledningen til å ta en vil. Inntak av veske og mat, litt skriving i gjesteboka og marsjen mot større høyder kunne fortsette.

Det er alltid hyggelig å komme til Simskarhytta. Her er det Odd som på sin sedvanlige væremåte holder en dør åpen for den som måtte ha behov for det.

Forrige gang vi gjorde denne turen hadde vi problemer med å finne en fornuftig trase opp Simskaret. Denne gangen valgte vi en sti som gikk litt i høyden og dette syntes å være et fornuftig valg. Til tross for tunge sekker og ganske intens varme, gikk marsjen releativt greit unna. Underveis feide vi forbi 3 ungdommer fra Trøndelag, noe som styrket selvfølelsen. Gammelt kjøtt er fredeles seigest.

Etter ca. 5 timers gange hadde vi kommet til det punkt som under hele marsjen hadde plaget tankene mine som et lite mareritt. Punktet hvor vi starter stigningen fra Simskaret opp mot Biseggskaret. Den er ikke så veldig lang, men plagsomt bratt og i stor grad preget av steinur. Jeg var nå blitt temmelig sliten og hadde innerst inne mest lyst til å slå leir og ta stigningen neste dag. Odd er imidlertid av en annen legning og i motsetning til meg foretrekker han å gjøre seg ferdig med ubehageligheter fremfor å utsette de. Jeg våget derfor aldri å fremme et slikt deffensivt forslag. Etter en kort pause med mat og skifte av klær, kunne vi starte stigningen mot Biseggskaret.

På dette tidspunktet hadde vi kommet godt i gang på marsjen opp Simskaret. Øverst til høyre skimter vi nå pasasjen inn mot Bisegg vannene.

Vi hadde ikke kommet veldig langt før jeg merket at det hadde vært på sin plass med noe styrketrening i forkant av årets tur. Beina var mildt sagt møre og hvert steg opp lia ble gjennomført med sammenbitte tenner og utvetydige grimaser som talte sitt tydelige språk. Konsentrasjonen måtte være på tå hev for ikke å miste balansen opp gjennom steinura. Ett feilsteg her kunne få alvorlige konsekvenser. Etter ca. 50 pauser var vi endelig kommet opp på det høyeste punktet. Dødsslitne, men uendelig glade for å ha gjort oss ferdige med denne traseen.

Fremdeles hadde jeg mest lyst til å avslutte dagens marsj, men stedet egnet seg usedvanlig lite for camping. Vi fortsatte derfor i retning Øvre Biseggvann og da vi etter hvert fikk øye på vannet, så jeg meg ut en passende leirplass og endelig synes jeg tidspunktet var passende for å rope ut; ”her slår vi leir!”.

Været var fremdeles fint med en behagelig temperatur og vi vurderte derfor å overnatte under åpen himmel uten å slå opp teltet. Dette gjorde vi ikke og i etterhånd skulle det vise seg å være en klok avgjørelse etter som det i løpet av natten skulle komme en regnskur som varte en times tid.

Etter å ha satt opp teltet, kunne vi slappe av med en liten velfortjent Chivas i gresset og endelig la villmarksfølelsen i ro og fred senke inn over oss i den lyse sommernatten. En ubeskrivelig god og merkelig følelse som er vanskelig å forklare eller forstå for utenforstående. Vi lå der dødsslitne med verkende kropper i noe av det mest golde og minst gjestfrie områder som Børgefjell har å by på. Likevel var vi nå langsomt blitt klar over at vi nå var en del av villmarken.

SØNDAG 27. JULI.

Natta forløp greit selv om vinden etter hvert frisknet til. Etter en god frokost, pakket vi sammen og gjorde oss klar til å gå videre. Under nedriggingen av teltet blåste liggeunderlaget til Jonny bort uten at vi oppdaget hva som skjedde. Grundig rekognosering i terrenget rundt Biseggskaret førte ikke til noe resultat, slik at Jonny måtte ligge direkte på teltbunnen resten av turen, noe han taklet utmerket da han la et fløyelsmjukt lag av bregner under bunnen.

Vi fant en grønn lunge ved Øvre Biseggvann hvor vi slo leir. Legg merke til liggeunderlaget til høyre på bildet. Sekunder senere var det sporløst forsvunnet og vi skulle aldri mer se det igjen.

Terrenget langs Biseggvannene er til dels karrig og preget av stein. Men rypa synes å trives utmerket i dette området. Vi gikk på flere enkeltryper, og ei av dem oppførte seg noe besynderlig. Den trippet rundt om i steinura like ved føttene våre uten tegn til å ville fly. Tilslutt, da vi kom på ei armlengdes avstand, lettet den omsider. Kanskje var det hele en avledningsmanøver for å få oss bort fra resten av kullet.

Da vi kom til området der elva renner ut fra det nedre Biseggvatnet, stoppet vi og fisket litt med spinner og sluk. Det var mye fisk, men bare småtasser som vi stort sett kastet ut.

Fra Biseggvatnet er det bare tre kvarters gange til Optimaltjønna, og med minnene fra kanonturen i 1991 trasket vi optimistisk over myrene og opp den siste kneika. Overalt der vi krysset en bekk eller passerte en liten dam, observerte vi fisk. Det var jo hyggelig, men kunne det være et forvarsel med negativt fortegn?

Vi var skikkelig spente da vi kom frem til supertjønna. Det vaket i ett sett, men var ikke vaka noe puslete? Og hvor var de skikkelig store plaskene? Etter en times fiske begynte vi etter hvert å danne oss et bilde av forholdene. Det bet på hvert utkast, men fiskene var små. Sist fikk vi ikke fisk under 4 hg, nå fikk vi ingen over. Vatnet var overbefolket, noe som helt sikkert skyldes for liten beskatning.

Vi fikk fisk på omtrent hvert utkast, men som bildet viser; størrelsen var ikke all verden å skryte av.

Senere fisket vi i vannene sør for Optimaltjønna. Bettet var utmerket, men også her var fisken små. Likevel hadde vi en flott ettermiddag og kveld fordi været var utmerket og myggen fraværende. Med en del ørret i 3-4 hektosklassen og en liten knert Chivas rundet vi av denne dagen på en fortreffelig måte.

MANDAG 28. JULI.

I løpet av natten hadde det satt inn med vedvarende regn. At en skal velge sine teltplasser med omhu, fikk vi etter hvert en kraftig påminnelse om. Hele området hvor vi hadde satt opp teltet var i løpet av natten forvandlet til et våtmarksområde. I forteltet lå sekker og utstyr badet i en stor vanndam og delvis var det kommet inn vann i selve teltet. Et av de første gjøremål om morgenen ble derfor å grave grøfter for å drenere vekk de værste vannmengdene.

Regnet skulle fortsette utover dagen og det ble til at vi holdt oss i nærområdene den første halvdelen av dagen. Fisket var slik som dagen før. Mye fisk, men størrelsen var ikke all verden. Etter hvert fant vi ut at ørreten var en tanke større på andre siden og en og annen 3-4 hektos ble dratt på land.

Ut på dagen ga regnet seg og det var tid for å ta en av våre sedvanlige utflukter. Denne gangen ville vi prøve bittet i Biseggelva. Vi kunne ganske fort fastslå at elva ikke hadde noen stor bestand av ørret. Det var langt mellom hvert napp og de få vi fikk opp fikk en rask retur til i elva igjen.

Vi ville ikke gi oss med dette. Vi hadde merket oss et navnløst vann oppe på fjellet midt mellom teltplassen og Stor Kjukkelelva. På vei opp ble vi oppmerksom på en stor ørn som kretset over en rein flokk. Da den fikk øye på oss satte den kursen mot oss og fløy rett over hodene på oss. Det er mulig at den så på oss som en potensiell matbit, men den slo i så fall raskt tanken i fra seg når den fikk tatt oss i nærmere øyesyn og fløy rolig videre. Uansett en fasinerende og majestetisk naturopplevelse som ble høydepunktet på denne avstikkeren. Fisk ble det nemlig dårlig med.

TIRSDAG 29. JULI.

Dagen opprant med sol og Børgefjell på sitt beste. Bare det å få oppleve dette fantastiske fjellområdet på en slik måte er et privilegium som flere burde være forunt. Det er nærmest påfallende hvor lite folk vi traff på denne turen. Dette gjelder for så vidt de aller fleste turene vi har vært på de siste 10-15 årene, særlig når vi har beveget oss litt bort fra de mest kjente fiskeplassene.

På vei mot området hvor Storkjukkelelva renner ned fra Storkjukkelen tok vi en rast i finværet. I tillegg hovedelva er det to mindre vassdrag som løper parallelt samt en rekke mindre vann. Her har vi fisket en rekke ganger og noen ganger gjort gode fangster, men både bestand og størrelse på fisken har variert bemerkelsesverdig mye fra gang til gang. Denne gangen skulle opplevelsen bli sånn midt på treet. I vannet som vi ser til venstre gjorde vi den beste fangsten.

Etter en herlig frokost med egg og bacon, bar det av gårde til de to vassdragene som løper parallelt med Storkjukkelelva. Sist vi fisket der, merket vi at fisken var liten. Derfor var vi spente på både størrelsen og mengden av ørret. Vi startet fisket i det vestre vassdraget, og her ble fangsten ganske bra. Odd fikk en 6 hektos på spinner og en 8 hektos på mark. Dessuten fikk vi begge flere rundt 3-4 hekto. Det nest øverste vannet var best, og der kunne vi sikkert ha tatt flere hvis hadde vært der ei stund til.

På denne Børgefjell turen skulle vi ikke lykkes med å få noen ørret i sluggerklassen, men det ble likevel noen i akseptabel størrelse. Odd synes i hvertfall å være svært så fornøyd med denne som han nettopp har berget på land.

På turen traff vi 3 sunnmøringer (fra Sykkylven) som ikke hadde fått noe særlig. De hadde gått fra Ranserdalen, men der var det mer telt enn fisk. Disse karene kunne opplyse at de bare var ute etter storfisk, så de passerte området vi fisket i uten å prøve lykken. Senere traff vi et ungt par som koste seg med hver si bok i solsteiken. For disse måtte mottoet være ”kultur og natur hand i hand”. Hyggelige folk forresten.

Etter flere timer med intens fiske er det godt å kunne roe med et måltid mat. Her er det Odd som har slått til og lagd en av hans spesialiteter, havregrøt av Bjørn's lettkokte havregryn. Det smaker utrolig godt, og med den settingen vi har rundt oss, flott vær, vakker natur, mye ørret: Det er vanskelig å forestille seg noe som overgår dette.

Siste delen av dagen fisket vi i det østlige vassdraget, men her var det bare småfisk. Unntaket var det nederste vannet der Odd fikk en ørret som veide 6 hekto. Felles for all fisk over 4 hekto var imidlertid at den var noe mager. Sannsynligvis skyldes dette for lite beskatning. Men uansett hadde denne dagen vært en innertier som naturopplevelse, og vi avsluttet kvelden med nok en knert Chivas. Kan man ha det bedre?

ONSDAG 30. JULI.

Dagen for hjemreise var kommet og det var det ingen av oss som var noe glade for. For det første hadde det vært så utrolig fint å være i fjellet at et par dager ekstra ikke ikke hadde gjort noe. For det andre husket vi med gru tolv år tilbake da vi gjorde nøyaktig den samme marsjen tilbake til sivilisasjonen. Den gang var vi så slitne at det var med nød og neppe vi klarte å gjennomføre de siste kilometerene til bilen. Men familiære plikter kallet så da var det ikke noen vei tilbake.

Etter at frokosten var unnagjort og sekkene pakket, kunne vi kl. 11.00 starte den lange ferden mot sivilisasjonen. Været var akkurat passe og sekkene ikke så altfor tunge. Dette i motsetning til hvordan det var tolv år tilbake. Den gang var det vanvittig varmt og vi hadde vannvittig tunge sekker fylt opp av ørret etter århundrets bitt i Optimaltjønna.

Derfor var det med relativt friskt mot vi la i vei på den slake stigningen opp mot Biseggskaret. Ved Øvre Biseggvann traff vi en ensom ung jente med piercing og uten ryggsekk på vandring i steinura. Et noe malplasert syn, men det skulle vise seg at hun hadde base camp sammen med noen andre et sted i nærheten. Hun kunne også berette at det var en som hadde tatt to ørret på mellom 1,5 og 2 kilo i vannet. Og dette vannet hadde vi altså bare gått rett forbi uten å ofre en tanke på fisking. Et tegn på at vår "ørret intuisjon" var i ferd med å forlate oss?

Litt senere kunne vi innta et skikkelig gourmet måltid av stekt ørret, før vi så satte kursen videre mot nedstigningen fra Biseggskaret. Den bratte steinura ned mot Simskaret gikk ganske greit selv om Odd ikke er spesielt glade i bratte nedoverbakker. I motsetning til meg liker han mye bedre bratte oppoverbakker.

Atter en gang ser vi Odd ved matfatet. Denne gangen langer han innpå med stekt ørret ved Øvre Biseggvann

Marsjen nedover Simskaret gikk ganske uproblematisk selv om vi sleit en del med å finne stien da vi nærmet oss Simskarhytta. Etter en rask pause på hytta, kunne vi ta fatt på de siste 3 kilometerene ned mot parkeringsplassen. Nå var det ikke langt igjen, men etter en lang dags marsj hadde vi begynt å merke slitasjen på alvor. Konsentrasjonen var ikke lenger på topp, og det kunne ha gått riktig ille da jeg gikk skikkelig på tryne like før vi kom frem til bilen.

Det gikk nå ganske bra da og kl. 21.30, etter en marsj på 10-11 timer, fikk vi endelig Odd’s Mondeo i syne. Etter skifting til tørre klær, plastring og taping av ømme og sårete bein, kunne vi endelig legge kursen tilbake mot sivilisasjonen, slitne, men også tilfredse etter å ha gjennomført en ny Børgefjell tur med stil.

Vi var på forhånd en smule skeptiske til denne turen til Børgefjell. Vi hadde for dårlig tid; det er for langt å gå, det kommer til å bli et slit; vi begynner å bli for gamle var tanker og (noen ganger) ord som ble luftet når Børgefjell ble foreslått som årets villmarkstur. I ettertid må det kunne slås fast at all denne skepsis ble gjort til skamme. Børgefjell er et område som vi alltid vil lengte etter til og etter ni års fravær gjorde det utrolig godt å være tilbake. Vi kommer garantert tilbake igjen, men denne gangen skal det ikke ta ni år, og neste gang skal vi ta oss bedre tid.

Til Forsiden