Udyret i Gåstjønna (Virvassdalen 1986).

2. August: Start - Sluggertjønna.

Planen for årets tur var at vi skulle starte marsjen fra veiens endepunkt og gå østover. Deretter gå innover mot Blerikan for så komme ned fra fjellet lengre ned i dalen. Dette lot seg løse rent praktisk ved at Jonny satte bilen i fra seg nede i dalen i påvente av tilbakekomst, mens vi kjørte samlet i Per's bil til veiens endepunkt. Vi kjørte bilen så langt som veien gikk og kunne begynne marsjen. Det hadde regnet tidligere på dagen, men etterhvert blitt oppholdsvær. Første del av turen gikk langs sti inntil vi nesten hadde kommet til Storvannet. Terrenget var lett å gå i, selv om regnet hadde gjort det ganske bløtt enkelte steder. Vi tok så av til høyre og begynte stigningen mot Sluggertjønna. Både kondisjonen og beinstyrken ble nå satt på kraftig prøve, men den ble så noenlunde bestått.

Vi kom til slutt fram og slo opp teltene ved et vann som vi tidligere hadde døpt for Sluggertjønna. Dette etter en uforglemmelig fiskeopplevelse noen år tidligere da vi var på vei til RundBæveren. Vi passerte dette lille vannet og slengte ut spinneren på slump uvitende om det i det hele tatt var fisk i vannet. Det fikk vi til gangs bekreftet at det var. På kort tid dro vi opp flere pene ørret hvor den største var på 1,5 Kg.

Sin vane tro var vi ikke sene om å ta opp fiskeutstyret etter at teltene var oppslått. Odd og Jonny prøvde med spinner i Sluggertjønna, mens Per ville prøve med flue i et vann som lå ligger like syd for Sluggertjønna. Ingen av oss opplevde noe tilslag den første timen. Det var ikke før Per prøvde med flue i Sluggertjønna, at det begynte å skje saker og ting. På kort tid tok han 3 pene små ørret og det skulle nå vise seg at flue var det rette utstyret i Sluggertjønna. Stangfiske med mark, sluk eller spinner virket nytteløst, men flue gjorde vei i vellinga. Høydepunktet ble nådd da Per fikk et kraftig tilslag som førte til at snøret raste som en torpedo bortover vannet. Noen spennende minutter fulgte. Jonny vasset ut i vannet for å ta fisken med en hov som egentlig var altfor liten i forhold til fiskens størrelse. Men fisken ble berget og på land lå snart et prakteksemplar av en ørret på 2 Kg.

Status for kvelden ble 11 ørret. Foruten kjempen til Per, fikk Jonny 1 ørret på ca. 1 Kg. De andre var noe mindre, men alle var av utmerket kvalitet og røde i kjøttet.

3. August: Sluggertjønna - Steintjønna.

Været var utmerket for å gå i fjellet. Delvis skyet med en behagelig temperatur. Terrenget var ypperlig så vi fikk en ganske behagelig marsj mot Steintjønna. Vi passerte Rudolftjønna, uten at vi prøvde fiskelykken. Det gjorde vi derimot i Rundbæveren hvor vi stoppet et par timer. Store mengder av små ørret vaket langs land, og vi fikk da også et par stykker. Lengre utpå vannet så vi vak av fisk av en helt annen størrelse, men vi nådde ikke ut med det utstyret vi hadde.
Vi vandret videre til Steintjønna, hvor vi slo leir like ved et reingjerde. Like etter at vi kom fram, fikk vi en kraftig haglskur, og det var bare å søke ly under teltduken.

Vi prøvde fiskelykken i vannet, men den store suksessen uteble. Teltplassen lå bare noen hundre meter fra svenskegrensen, og Odd og Jonny bestemte seg for å gå inn på Svensk område. Dette området eies forøvrig av den svenske kongen, og det er strengt forbudt å fiske der for andre enn den svenske kongefamilien. Vi mente imidlertid at man ikke skal ha overdreven respekt for svensker, enten de er av rødt eller blått blod, så vi trasket inn i området uten nevneverdige skrupler. Vi fisket først langs en dyp, stillegående elv uten resultat. Området hadde en særegen natur og vegetasjon med et mangfoldig fugleliv. Det minnet en del på Riebbevagge i Saltfjellet. Vi kom så til et vann, hvor Jonny fikk en pen ørret på markstang. Den hadde ikke blått blod. Tilbake til Steintjønna fortsatte vi å fiske, og endelig fikk Odd velfortjent resultat for sin utrettelige innsats. På spinner dro han i land et prakteksemplar av en røye På 7-8 hg. Senere på ettermiddagen dro vi til Ardeken som ligger nord for Steintjønna. Ryktene fortalte at det skulle være stor røy i vannet, men til tross for stor innsats, ble det ikke flere fisk den dagen.

4. August: Steintjønna - Gåstjønna.

Været var upåklagelig da vi la ut på turen til Gåstjønna. Odd stoppet ved en liten kulp der han etter sigende hadde et bra napp kvelden før, men nå var fisken forduftet. Vi trasket forbi Ardeken, som etter gårsdagens fremstøt virket temmelig fisketom. Men det er den imidlertid ikke da røya som ble tatt i Steintjønna dagen før etter all sannsynlighet hadde kommet derfra. Ved Gåstjønna så det ut til at forholdene var ideelle. Vi slo leir på et område som egnet seg ypperlig til teltplass, fikk opp teltet og regnet med at snart lå det blodrøde ørreter på steikepanna. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Odd så ryggen av et hvallignende vesen, og Per måtte ta seg pause i fiskinga da han hørte et plask som skremte vannet av han. Det var tydelig at et eller annet stort noe bevegde seg i vannet, men hva det var, kunne bare den livligste fantasi finne ut av.

Odd og Jonny fant ut at de ville prøve Kvefsendaltjønna som ikke ligger så mange kilometer øst for Gåstjønna. Per ville slappe av ved Gåstjønna, til tross for vissheten om at ett eller flere udyr svømte i dets dyp.
Været var fremdeles upåklagelig og Kvefsendaltjønna lå blankstille og innbydende da vi kom fram. Noen få vak brøt stillheten, men ingen ørret lot seg friste av hverken mark eller spinner. Vi gikk videre et stykke ned elva som førte til Kaldvannet. I en kulp fikk jeg en pen ørret på markstang, dette skulle bli den eneste beholdning av denne avstikkeren.

Omtrent samtidig hadde Per tatt mot til seg til å prøve flue i Gåstjønna. Pulsen galopperte opp til faretruende høyder da han oppdaget dønninger etter et digert vesen som svømte etter flua. Den nøyde imidlertid med det og forsvant ned i dypet igjen. Det er ikke lett å si om Per ble lettet eller skuffet over dette.

5. August: Gåstjønna - Abc-tjønna.

Per hadde forpliktelser i jobben som gjorde at han måtte si takk for seg og starte vandringen mot sivilisasjonen igjen. Dette ble ikke så enkelt som han hadde trodd. En feil beregning av terrenget førte til at turen ble adskillig lengre og mer slitsom enn beregnet, men han kom da ned til bebyggelsen sånn noenlunde med helsa i behold.

Vi fortsatte imidlertid vår målbevisste vandring mot storørreten. Forventningene var på topp, nå skulle vi gjøre det. Sist vi gjorde denne ruta i 1980, hadde Jonny gjort det store varpet i kulpene i elva fra Alfabet-tjønnene til Blerikan. Nå ventet vi på reprise. Etter noen få innledende kast uten noe annet resultat enn noen små pinner, gjør Jonny seg klar til et drepende utfall med markstanga. Akkurat da jeg skal slenge marken i kjeften på storørreten høres en aldeles forferdelig lyd. Vi har hørt det før, vi vet hva det innebærer. Stanga knekker! Kroken hadde satt seg fast i noe kvist akkurat da han skulle gjøre et skikkelig langt utkast, og dermed knakk stanga som en fyrstikk. Noen stygge gloser kom fra Jonny, Odd holdt klokelig nok munn!
Et viktig redskap for å lure storørreten var blitt uskadeliggjort, så det var ikke til å nekte for at humøret sank adskillige hakk.
Elva ned mot Blerikan ble en skuffelse. Jeg måtte av forståelige grunner bruke kastesluk stanga, men selv ikke Odd med markstang fikk noe annet enn noen små pinner.

Vel framme ved Abc-tjønna, fant vi en ypperlig leirplass hvor vi kunne sette opp teltet. Jeg var nå lei av resultatløs fisking og ville heller plukke multer, mens Odd ville prøve fiskelykken i elva ned mot Blerikan. Resultatet ble: Jeg: 5 liter multer. Odd: Ingen ting.

Utover ettermiddagen ble det et dramatisk skifte i været. Tåken kom sigende samtidig som en iskald vind gjorde at fjellet i løpet av en halvtime hadde forandret seg fra å være lun og gjestfri til å bli et iskaldt intermesso hvor sikten ikke var stort mer en 5 meter. Det ble en kald natt hvor temperaturen var på frysepunktet, men gode soveposer gjorde at vi kom igjennom natten uten alvorlige men.

6. August: Abc-tjønna - Endepunkt.

Tåka hadde lettet, men med en temperatur som lå temmelig nær nullpunktet, så vi ingen grunn til å oppholde oss for lenge ved Abc-tjønna. Dermed var det bare å pakke sammen og legge i vei i fullt firsprang ned til dalen og bilen.

Til Forsiden