Uhemmet glede og dyp depresjon (2011) .

Mandag 1. august.

Sommeren i Rana hadde så langt variert noe. Ganske høge temperaturer, men også en del regn, og man må kunne kalle været relativt ustabilt. Så langt har vi stort sett vært usedvanlig heldig med været på turene våre. Ikke siden Børgefjell 1988 har vi vært plaget med regn og ufyselige forhold. Det så også denne gangen ut som vi skulle bli velsignet med godt fjellvær. Da vi startet å kjøre, var det varmt og sol/overskyet, men det regnet oppover Dunderlandsdalen. Da vi begynte å gå fra dammen, var det imidlertid fine forhold, overskyet og litt vind. Men i det fjerne hørte vi en konstant buldring med torden, noe som skulle vise seg å gi et forvarsel på hva vi hadde i vente. Så ganske plutselig, etter å ha gått en time, begynte det å regne. Først noe spredt, men snart høljet det ned verre enn det vi noen gang hadde opplevd. I tillegg var det et inferno av lyn og torden.

Så har vi endelig kommet oss godt inn i fjellheimen. Det føles godt, men regn med lyn og torden la en demper på stemningen. På bildet har uværet stoppet like fort som det startet og nå skulle solen skinne omtrent resten av turen.

Regnet stod på i ca. to timer. Så klarnet det opp og resten av kvelden ble både vakker og mild. Vi fisket en del med spinner, fikk noe småfisk, men denne gangen virket Harald-Inge tjønna noe dau.

Vi avsluttet kvelden med den vanlige teknerten, og stemningen var det ikke noe å si på. Da jeg skulle krype inn i soveposen, oppdaget jeg at glidelåsen var ødelagt. Noe irriterende, men etter ca. 20 års fartstid var det uansett på tide å skifte den ut.

Tirsdag 2. august.

Vi våknet til flott vær og med egg og bacon til frokost kunne dagen knapt fått en bedre start. Særlig med tanke på det uværet vi hadde opplevd dagen før.

Etter frokost ventet vi ikke lenge med å rigge ned og starte den korte marsjen til Rikartjønna. Etter en knapp time var vi fremme og vi kunne ganske raskt konstantere at det ikke var andre telt å se i nærheten av vannet. Det falt oss derfor naturlig å sette kursen til teltplassen hvor vi har gjort det til vane å campere de senere år. En ganske så ideell plass ved utløpet av en bekk, godt skjermet for vind og samtidig nært et høydedrag hvor vi kunne sitte med kongefølelse og betrakte livet i og rundt vannet. Også måltidene ble tatt her på godværsdagene og de skulle vi få mange av på denne turen.

Et kjent og kjært motiv som av en eller annen grunn er med på nesten hver eneste tur.
Odd forbereder frokost og steker bacon i trusa!

Like ved lå en myr som var ideell med tanke på å grave ned eventuell fangst. Tidligere år var det alltid en snøskavl i nærheten hvor vi gravde ned fangsten, men til tross for en snørik vinter var det ikke en eneste snøskavl å oppdrive i mils omkrets. Slik har det vært hvert eneste år i de 10-15 siste årene. Et utslag av klimaendringene?

Fugl og dyrelivet på denne turen er verdt noen kommentarer. Dette året var det lemenår og til stadighet kunne vi se denne lille skapningen pile gjennom lyngen til nærmeste gjemmeplass. Sjelden har vi sett et så rikt fugleliv som på denne turen og grunnen til dette var nok nettopp fordi det var så mye lemen i fjellet. Mange ryper ble skremt opp og kunne tyde på et godt år for jakta senere i høst. Vi observerte også mange andre fuglearter og noen av dem kunne vi ikke huske å ha sett før. Dessverre var det også mange måker å se. Det liker vi dårlig i fjellheimen.

Etter at teltet var slått opp ventet ikke Odd lenge med å ta frem fiskesakene og startet fiske ved utløpet av bekken. Jeg hadde så langt ikke stresset, men når jeg ser Odd dra ørret begynner jeg å merke vibrasjonene og er rask til å klargjøre for fiske. Jeg går ut på neset nedenfor teltplassen og allerede på første kast skulle jeg få en pen ørret på 3 hekto. En lovende start og det skulle bli bedre. Ikke lenge etterpå skulle jeg få tilslag av større ørret og etter en kort kamp skulle det ligge en flott fisk på 7,5 hekto på land.

Rikartjønna skulle vise seg fra en ny og positiv side. Her har Jonny sørget for kokfisk til senere på kvelden.

Odd ville ikke være dårligere og ganske snart hadde han berget en ørret på 8,5 hekto. Litt senere på ettermiddagen gikk vi en runde rundt vannet og skulle oppleve å få flere ørret på 3-4 hekto. I det hele tatt var fisket i Rikartjønna veldig positivt og bedre enn det vi kan huske å ha opplevd på mange år.

Odd ville ikke være dårligere og her har han berget en ørret på 8,5 hekto som skulle vise seg å bli turens største.

Vi hadde gjort en god fangst denne dagen, men vi var klar over at vi ikke hadde noen sjanse til å få fraktet fisken velberget hjem. Vi skulle være i fjellheimen i enda mange dager. Derfor måtte denne fisken fortæres i fjellet og da var det like greit å spise den så fersk som mulig. Kveldsmaten skulle bestå av uhemmet fråtsing med kokt ørret og det smakte ganske enkelt himmelsk. Måltidet ble ikke mindre himmelsk når desserten skulle bestå av kokevannet, utrolig smakfullt.

Onsdag 3. august.

Vi våknet igjen til pent vær. Vanligvis anser vi egg og bacon som det ypperste vi kan ha i oss til frokost, men denne morgenen toppet vi menyen med stekt ørret. Ørreten i Rikartjønna er av utmerket kvalitet og egner seg ypperlig som frokost.

Etter denne utmerkete starten på dagen satte vi kursen for Nunnetjønna. Her har fisket variert noe, og sist vi var der ble utbyttet noe magert. På turen fisket vi i lonene langs bekken, men resultatet ble bare noe småfisk. Vi fisket rundt tjønna, og denne gangen så og kjente vi i hvert fall fisk av akseptabel størrelse. Odd hadde en storing på spinneren som slet snøret rett av. Jonny fikk en på halv-kiloet. Dessuten fikk vi en del småfisk, men vi så vak som tyder på at storfisken ennå finns der.

Nunne tjønna skuffet en del med tanke på fisk, men det er uansett et herlig område hvor det er lett å trives.

Vi spiste lunch og gikk over til nabotjønna. Jonny fikk en på 4 hg., Odd fikk 2, den største på halvkiloet. Alle ble tatt på sluk og spinner. Det må nevnes at en 7 grams Panterspinner, blank med blå prikker fisket godt på hele turen. Nabotjønna har tapt seg noe fra tidligere turer, men er fremdeles attraktiv. Vi gikk tilbake til Nunnetjønna, fisket en stund, men fikk bare småfisk.

Når bettet er labert er det greit med avslapning på en høyde. Her det i retning nord-øst med Sverige i bakgrunnen.

Etter å ha returnert til Rikartjønna, spiste vi turmat til middag. Vi fisket hver vår vei rundt tjønna. Odd fikk 3 ørreter fra 3 til 5 hg mens Jonny fikk en i kulpene nedenfor vannet. Jonny hadde et giganapp og mistet dessuten mange. Vanligvis er han stødigheten selv og mister sjelden fisk, men på denne turen var det motsatte tilfellet. Vi gir imidlertid den nye snøretypen Fireline noe av skylda for dette da snøret lett flises opp. Steinete bunnforhold er ikke optimalt når man fisker med slikt snøre. En annen sak er stressfaktoren og den udefinerbare nedpsykingen som inntreffer når man først begynner å miste grov ørret. Da er man ofte noe ute av balanse og gjør små feil. Og selvfølgelig den viktigste årsaken: uflaks.

Torsdag 5. August.

En ny dag hvor vi skulle våkne til sol og fint vær og en ny dag som skulle starte med egg og bacon til frokost.

Denne dagen hadde vi tenkt å bevege oss en del. Planen var først å dra til Rundbæveren, deretter Steintjønna for så å avslutte i Reintjønna før siste marsj tilbake til Rikartjønna. En samlet tur på ca. 1 mil og hvor vi viste det var muligheter for god fangst i alle tre vannene. Vi gledet oss uhemmet!

Været et flott og optimismen er fortsatt på topp. Her ved starten på dagens rundtur.

Første stopp var Rundbæveren og heller ikke her var det hverken folk eller telt å se. Det er ganske merkelig! Fra mandag til fredag så vi ikke folk før vi på tilbaketuren traff to menn. Året før på samme tid hadde vi vært i Børgefjell og da spratt det frem folk i ett sett. Omtrent like tett som det nå spratt frem lemen overalt!

Odd fikk ganske umiddelbart en pen ørret på 3 hg. Rundbæveren er fra gammelt av et nærmest mytebefengt vann med rykter om både stor fisk og gode fangster. Det er nok fortsatt et godt vann og vi merket oss en del større vak av grov ørret, men de var langt ut og litt over grensesonen for hva vi kunne klare å nå ved våre kast. Jeg satte på en 12 grams sluk og nærmet meg vakene med enkelte gode kast. Ganske snart skulle en ørret av anselig størrelse hugge til. En fair kamp mellom fisk og fisker fulgte og akkurat i det øyeblikk fiskeren skulle vippe stanga for å lande fangsten, slapp fisken sluken og gjenvant friheten. Tilbake sto fiskeren slukøret og denne hendelsen skulle vise seg å være symptomatisk for hva jeg skulle oppleve senere på dagen!

Etter dette fikk vi en del småørret, men vi ble ikke lenge ved Rundbæveren. Vi hadde begge store forventninger til Steintjønna og satte ganske snart kursen for dette enestående vannet med ørret i blikket.

Endelig har vi kommet frem til Steintjønna. Vannet er ganske stort og det gjelder å finne de riktige plassene for å få fisk.

Opplevelsen for Odd og Jonny ved Steintjønna skulle vise seg å bli ganske så forskjellige. Derfor er det på sin plass at både Odd og Jonny forteller hver sin versjon av det de opplevde.

Odd forteller:
Steintjønna er et fascinerende sted for sportsfiskere. Bare en liten del av tjønna er fiskbar, men her er til gjengjeld sjansene for grov fisk store. Fisken vaket da vi ankom ”superbukta”. Jeg prøvde først med spinner, men uten noe særlig hell. Likevel fikk jeg noen mindre fisker og en på ca. 4 hekto. På grunn av varmen begynte jeg å sløye og salte fangsten for å unngå skade på fisken. Men det var lettere sagt enn gjort. Jeg hadde montert fluedupp og mark, slengte ut redskapen og startet sløyingen. Da begynte bettet. Fisken var helt vill og bet i ett sett. Det ble komplett umulig å sløye og rense fangsten da ørreten gikk helt berserk. 10-11 ørreter i størrelsen 4 til 7, 5 hekto i overkant av en time var mer enn jeg noen gang tidligere hadde opplevd her.

Jonny hadde plassert seg på den andre siden av bukta, og jeg merket lite til hva han drev med. Etter hvert kom han da tuslende med ett uttrykk i fjeset som ikke var til å ta feil. Jeg hadde sett det før. Noe hadde gått galt. Jeg skjønte at det var best å holde en lav profil så jeg bestemte meg for å avslutte fiskingen og heller gå over til å koke havregrøt. Men hvis det finns en høyere makt som regjerer over oss ørretfantomer, så hadde dette vesenet nå virkelig bestemt seg for å utfolde seg. Jeg hadde akkurat helt vann i kasserollen da duppen forsvant, og der var det igjen fast fisk. Jeg kastet et raskt blikk bort på Jonny og skjønte at her var det best å trø varsomt. Dette var en reprise de traumatiske hendelsene i Børgefjell i 1988. Mens jeg hadde mer enn optimal flaks, var det motsatte tilfelle med Jonny.


Jonny forteller:
Da vi ankom superbukta var Odd rask med å plassere seg strategisk på det stedet han mente var den beste fiskeplassen. ” Det hær e min plass og den ska eg ha før meg sjøl. E det greit?” ”Ok!”, svarer jeg. Hva skal en ellers svare? Her i villmarken er det egoismen som råder og først til mølla er et prinsipp som er udiskutabelt. Ord og uttrykk som ”solidaritet” og ”likhet for alle” forsvant som dugg ut av vokabularet så snart vi passerte tregrensa.

Jeg plasserte meg i respektabel avstand til Odd (ca. 20 meter) og prøvde først med spinner. Første halvtimen var laber med både bitt og vak, men etter hvert tok det seg opp med flere store vak. De fleste var ganske langt ut.

Jeg så at det var en god del vak av stor ørret på den andre siden av bukta og fant det fristende å dra over dit. Det begynte lovende og ganske snart skulle jeg få en pen ørret på spinner. Ikke lenge etterpå har jeg en ny ørret på kroken og denne merker jeg er en god del større. Men det som nå skulle skje skulle vise seg å bli en blåkopi av det som skjedde i Rundbæveren tidligere på dagen. Akkurat i det øyeblikk jeg skulle gjøre siste drag med stanga for å lande ørreten, så slipper den spinneren og drar sin kos. Nok en gang står jeg slukør(r)et tilbake og jeg merker nå en slags voodoo tilstand med strøm av dårlige vibrasjoner som siger på. Dette ser ikke ut til å bli min dag!

Men det nytter ikke å gi opp og var nå klar for neste trekk! Jeg monterer dupp og mark og kaster rett i et vak etter en ørret av anselig størrelse. Det tar ca. ett minutt, ingenting skjer. Men så med ett ser jeg duppen danse forsiktig bortover vannet. Deretter var det noen sekunder hvor den blir liggende helt rolig. Æsj, det var den fisken tenkte jeg. Men så, plutselig gikk den ned med et lite plask rett under vannflata og der så den ut til at den hadde tenkt å bli. Jeg tar opp stanga og begynner forsiktig å sveive inn, men merker fort at det ikke lar seg gjøre. Ganske raskt konstaterer jeg at snøret hadde tvinnet seg rundt stangtuppen og at det var umulig både å dra ut eller dra inn snøret. Jeg aner at dette er viktig å få fikset så fort som mulig og beveger meg mot stangtuppen for å få løst opp floken. Samtidig merker jeg noe i andre enden av snøret som drar med voldsom kraft. Jeg var fratatt muligheten til å gi snøre og noen fortvilte lange sekunder fulgte. Jeg skjønte at dette kom ikke kom til å gå bra og det gjorde det da heller ikke. Med et smell blir snøret slitt av og både fisk og dupp var fortapt!

Det er ikke lett å beskrive sinnstilstanden i et slikt øyeblikk, men det blir ikke helt feil å si at jeg nå gikk inn i en akutt depresjon. At det 50 meter lenger bort til stadighet hørtes plask av ørret som dras opp på land av Odd gjør ikke saken det spor bedre.

Jeg gjør nå et siste forsøk på ikke å gå til grunne i depresjon og selvmedlidenhet og prøver tappert å montere ny dupp og mark. Men jeg sliter med skjelvende fingre og dårlig syn og blir stresset av ufyselig bakgrunnsmusikk som fortsatt består av plaskende ørret som dras opp på land av Odd. ”Fy f…., han bit uta helv…..” hører jeg han kauke i det fjerne. ”Har du fått nåkka?” roper han til meg. Jeg ser ingen grunn til å svare!

Det var i hvert fall en lykkelig person ved Steintjønna!

Jeg får et par mindre ørret uten at det hjelper det spor på depresjonen. Tankene går fortsatt til monsterørreten som akkurat nå går på bunnen og drasser på en dupp.

Odd hadde mellom all fiskingen prøvd å koke havregrøt og ropte til meg at det var middag å få. Jeg går lutrygget bort til han og merket meg at duppen hans lå nærmest på land. Der kan han i hvert fall ikke få fisk, tenker jeg for meg selv! Det går ett minutt, så ser Odd at duppen er borte. Han tar opp stangen, ny kamp følger, mere plask og 2 minutter senere har han landet en ørret på 6 hg., rett foran nesen på meg. Ydmykelsen er tilnærmet komplett!

Dette merker nok også Odd og nå viser han at han under sin beinharde fasade har snev av sympatiske trekk. Han tilbyr meg plassen sin!! Full av ærefrykt kaster jeg ut duppen og ikke lenge etterpå så forsvinner den mot dypet. Jeg tar meg god tid, tar opp stangen og forbereder meg på en kamp mot ørret. Men så spretter det opp en flau dupp og jeg skjønner at kampen er avlyst! ”Du va før tidlig” hører jeg en selvsikker stemme bak. Ydmykelsen er nå ikke bare tilnærmet komplett. Den ER komplett! Fra nå av skal jeg begynne å samle på frimerker!

Fra Steintjønna gikk nå turen til Rundbæveren. Etter opplevelsene vi hadde hatt i de siste timene merket vi en slags tomhet og at motivasjonen ikke var helt på topp, selv om det var av helt forskjellige årsaker. Men vi har enkelte år tidligere gjort gode fangster i Rundbæveren og allerede på første kast hadde jeg tilslag av en pen ørret, men i en etter hvert velkjent stil mistet jeg den ganske fort. Noe senere kunne jeg lande en liten ørret på 2 hg. Odd hadde et bra napp, men ellers virket Rundbæveren ganske død i forhold til det vi opplevde tidligere på dagen. Etter et par timer gikk vi så tilbake til Rikartjønna. Etter en lang og innholdsrik dag var vi ganske slitne, men vodka og te avsluttet som vanlig kvelden. Før det hadde jeg satt stanva på 2 stenger.

Fredag 6. August.

Da vi våknet hadde været slått om. Tunge skyer hang ned langs fjellsidene, og en kjølig vind tok godt tak i oss. Jonny hadde satt stanva og kunne dra på land to ørreter, en på 2 hg mens den andre var halvkiloet.

Totalt sett hadde årets tur gitt brukbart med fisk. Her er en del av fangsten.

Etter en god frokost pakket vi sammen og startet hjemturen. Medvind gjorde at turen gikk greit selv om fisken utgjorde atskillige kilo i sekkene. Vi stoppet oppe i lia over Bævermyrene og plukket multer slik at multekremen på julaftenen ble sikret. Noe sliten, men i relativt god form ankom vi parkeringsplassen ved dammen. I god tradisjon stoppet vi på Krokstrand hvor vi mesket oss i kjøttkaker med ertestuing. Fantastisk godt!

Enda et vellykket tur var unnagjort, fullstappet av drama, glede, ekstatiske øyeblikk, forbannelser og dyp depresjon – akkurat slik en fisketur kan være.

Til Forsiden