I KAMP MED MINKEN (2005).
|
Etter flere turer i mer nordliggende områder, bestemte vi oss i år for å legge fjellturen til Femundsmarka. Der hadde vi vært tidligere i 1999,
men vi følte at vi ikke hadde utforsket området skikkelig sist vi var der. Da hadde vi gått forbi Røvoldstjønnene, Abbortjønna, Korstjønna og Skogtjønna
uten at fisket ga noe særlig resultat. Vi fisket litt i Grøtåa, men området fra Krokåthåen og oppover langs elva rakk vi ikke å sjekke ut nærmere.
Dessuten hadde Jonny og Andreas brukt både tid og penger på å reise nordover så nå var det Odd sin tur å flytte på seg.
|
Tirsdag 2. august.
Første etappe var turen over Femunden med Femund II. Det er i seg selv en fin opplevelse. Båten utstråler villmarks- og fjellkulturhistorie,
og nystekte vafler satte oss i ekstra godt humør. På Jonasvolden snakket vi med en mer eller mindre profesjonell fisker som drev fiske på Femunden
med båt og utstyr som ledet tankene mer til haifiske i litt andre områder av verden. Han kunne fortelle om ørret på opptil 8 kilo i denne store innsjøen.
Endelig er vi klare til årets villmarkstur. Femund II har nettopp satt oss av ved Haugen og her er "gamlekara" i startgropen for nok enn vandring innover viddene.
Etter litt ompakking bar det av gårde fra fjellgården Haugen. Været var upåklagelig og humøret på topp. Etter ei stund ble vi tatt igjen av en fjellvandrer som skulle gå i 15 timer til ei bu han hadde langt inn i Femundsmarka. Han bar tungt og uttrykte det som mange opplever på slike turer. ”Første dag går med til å få skiten ut av kroppen”. Senere traff vi på to karer fra Oslo, Jan og Øyvind, som hadde slått seg ned i Oasen. Møtet med dem bekreftet det inntrykket som hadde festet seg etter alle fjellturene: I fjellet treffer vi bare hyggelige folk!
Tempoet var rolig i begynnelsen, men tok seg opp etter hvert. Andreas, som hadde lagt på seg muskler og vokst siden i fjor, fikk opp farten og signaliserte at nå var det definitivt slutt på den tiden at vi måtte vente på han.
Siste etappe for dagen, Oasen – Grøtåa, gikk smertefritt og etter å ha krysset elva, satte vi opp teltene. Denne gangen vasset vi elva og etablerte oss på østbredden. Leirplassen var ypperlig og et utmerket utgangspunkt for turer i området.
Vi startet umiddelbart med å fiske, men uten det store resultatet. Vi observerte mange vak, men stort sett bare av småfisk. En veteran på 81 år som vi møtte ved Haugen karakteriserte faktisk Grøtådalen som et eneste stort settefiskanlegg.
Andreas fikk noen få ørreter uten at størrelsen imponerte. Dette var vel ikke det vi hadde sett frem til, så den første fiskeopplevelsen var en skuffelse. Naturopplevelsen og stemningen der vi satt og koste oss ved bålet rundt midnatt var det imidlertid lite å utsette på.
Onsdag 3. august.
Etter en god natts søvn var det tid for ett av våre faste høydepunkter på våre turer. Frokost med egg og bacon. Kanskje ikke noen tradisjonell
villmarkskost for en gjennomsnittlig villmarking, men for vår del har dette vært et fast innslag på hver eneste tur siden vi startet en gang på 70-tallet.
Litt luksus skal en unne seg og etter hvert har dette blitt så stor tradisjon at det ville vært nærmest utenkelig å ha vært foruten dette innslaget.
Vi var særdeles godt fornøyd med teltplassen vi hadde valgt. Den lå akkurat like ved der hvor Grøtåa renner ut i Krokåthåen. Her er det Andreas som inntar sin frokost. I bakgrunnen ser vi Stor-Svuku.
Vi hadde ikke lagt opp til noen spesielle planer for dagen. Basen vår var strategisk valgt med tanke på gode fiskemuligheter i nærområdet i så vel vann som i elv. Derfor falt det naturlig for oss å ”føle” oss frem med aktiv fisking i nærheten av basecampen vår.
Vi fikk for så vidt bekreftet de antagelser vi hadde gjort kvelden før. Området er rikt ”befolket” med ørret, men felles for så godt som alle de vi fikk på kroken var at de hadde godt av å vokse seg litt større. Noen steik-fisk lå i grenseland og havnet i fiskeveska og enkelte var kanskje opp mot 3 hg.
Odd i kamp med en av Krokåthåens kjemper. Hvis en ser riktig godt etter kan en skimte kjempen i overgangen mellom gress og vann.
Vi følte etter hvert at vi hadde behov for litt større utfordringer, og etter å ha sjekket litt på kartet bestemte vi oss for ta oss en ettermiddagstur ned til Røa. Etter kartet å bedømme skulle det være en sti på sørsiden av Krokåthåen som skulle føre oss over Grøtåa og videre nordover mot Røa. Og ganske riktig, stien var ganske steinete og kupert, men tydelig og merket. Etter en stund kom vi til et nettverk av små bruer (som regel tre tømmerstokker) som førte oss over Grøtåa et sted hvor elven hadde delt seg opp i flere mindre elver.
Hele tiden gikk vi gjennom områder som er ganske så karakteristisk for Femundsmarka. Spredt furuskog hvor det syntes som om hvert enkelt tre hadde fått hver sin individuelle utforming. Det er omtrent ikke to trær som ligner hverandre, innimellom står det nakne trær som for lengst har tatt kvelden og skaper en ekstra trolsk stemning. Utrolig fasinerende!
Odd gikk seg etter hvert ganske så lei av fisking og fant det mer behagelig å "coole han ned" ved vannkanten.
Her er han ved utløpet til Øvre Roasten.
Etter hvert kom vi til et område av Røa som på kartet er merket med navnet Grislehåen. Det var tydelig at dette var et sted som var populært for camping. Området lå på andre siden av elven, men på avstand kunne vi se flere telt, hytter, klessnorer og folk som vandret frem og tilbake. Det var nærmest som å se en vanlig norsk campingplass og det var ikke fritt for at vilmarksmodusen ble skrudd noen hakk tilbake akkurat da.
Røa så ut til å være en elv hvor det skulle være muligheter for fangst. Elven rant i et bedagelig tempo i retning Roasten, av til dannet den dype kulper som ganske sikkert kunne huse noen skikkelige sluggere. Når vi uttrykker oss så pass forsiktige så er det fordi at vi aldri fikk dokumentert at det var noen sluggere i dypet. Andreas fikk en liten tass, ellers var det temmelig dødt. Vi prøvde nedover langs elva til vi kom til Øvre Roasten. Vi prøvde også en del i vannet men fremdeles uten resultat. Det ble derfor en tomhendt retur tilbake til basecamp.
En stor fordel med Femundsmarka er at det aldri er noe problem med å lage et skikkelig leirbål. Resten av kvelden og deler av natten ble tilbrakt rundt leirbålet hvor vi koste oss i den milde natten med prat og pølser på spidd.
Torsdag 4 august.
Vi hadde flere ganger observert at det var mink i nærheten av leirplassen. Så langt hadde vi betraktet dette som en hyggelig naturopplevelse,
men denne morgenen skulle vi oppleve at den ikke bare gjorde hyggelige handlinger. Vi hadde kvelden før begravd fisken ned i myra for at den skulle
holde seg bedre, nå var det bare istykkerrevne plastposer igjen fra hullet hvor vi hadde "lagret" ørreten. Ganske kjapt konkluderte vi med at minken
var den hovedmistenkte.
Denne dagen var øremerket området oppover langs Grøtåa og vannene som ligger like øst for elva. Karene fra Oslo, som vi traff ved Oasen, sa at de
hadde fått lite fisk, og vi var derfor ikke så veldig optimistiske. Mannen som skulle gå i 15 timer kunne dessuten opplyse at det bare var småfisk
i området, så forventningene var kanskje ikke helt på topp.
Først fisket vi i de stille lonene i elva. Fisken bet faktisk, og vi fikk flere, men ingen over 4 hekto. Enkelte tilslag på spinner kunne antyde at det
var større fisk her, men vi fikk ikke noen bekreftelse på det. Elva virket imidlertid litt mer interessant lenger opp enn nede ved Krokethåen.
Vi hadde sett på kartet at det lå 4 små vann øst for Grøtåa, og det første var Grønntjønna. Her så vi et par tre store vak, uten at vi lyktes å få napp.
Man kan kanskje karakterisere dette vannet for ei storfisktjønn.
Vi skulle få mange ørret på turen, men som bildet viser. Størrelsen var ikke mye å skryte av.
Vi fisket i nabotjønna uten at vi var i kontakt med fisk. Også her observerte vi fin fisk som vaket, men bitevillig var den ikke. Neste mål var Stortjønna, og her kan forholdene observeres slik: Stor tjønn, små fisk. Odd fikk 10 ørreter på de 10 første kastene, og alle unntatt en ble kastet ut igjen. Det sier det meste, og konklusjonen må være at vannet er underbeskattet.
Etter å ha fisket i enda ei småfisktjønn, spiste vi og begynte deretter å fiske nedover Grøtåa. Inntrykket er at elva har en stor bestand av småørret, men det finnes også storfisk her. Et gedigent plask rett foran føttene på oss fikk oss i et øyeblikk ut av fatning. ”Den er min”, ropte Odd og kastet ut spinneren midt i vaket, men også denne gangen uten resultat. Noe tafatt og litt slitne etter å ha klatret i den femundske steinura i flere timer ruslet vi tilbake til teltet. Både Andreas og Jonny var i kontakt med fin fisk, men utbyttet ble bare en del småfisk. Enda en dag med fine naturopplevelser og begrenset fangst.
Før vi tok kvelden ønsket vi å sikre dagens fangst slik at ikke minken nok en gang skulle frarøve oss dagsresultatet. Da fant vi på det geniale å grave ned fisken i myra og legge svære steiner over.
Fredag 5 august.
Dette var siste dagen før vi skulle returnere til sivilisasjonen. Planen for dagen var å bruke tiden til fiske i området og så vandre ned til Haugen
ut på ettermiddagen. Odd var tidlig oppe for å ta mårrabettet og han hadde da også fått 5-6 ørret som var av akseptabel størrelse. Jonny sto opp litt
senere og startet dagen med å koke kaffe og å steke egg og bacon.
Akkurat da kom Odd tilbake fra fisketuren og skulle på veien bare sjekke fisken som vi hadde begravd betryggende ned i myra under noen store steiner
kvelden før. Da er det jeg hører en lang rekke av gloser som det ville være utenkelig å sitere i en så pass seriøs hjemmeside som denne. Jonny skjønte med
en gang hva som har skjedd. De forbaskede minkene har nok en gang rundlurt oss og stjålet hver eneste fisk vi hadde gjemt under de store steinene. Akkurat
da sto de antagelig oppe i steinura, klappet seg på magen og lo seg skakke over de pappskallene som innbilte seg at fiskene skulle være trygge under
noen skarve steiner.
Her er den hovedmistenkte. Den ser ganske så søt og uskyldig ut og ser slett ikke ut som en frekk rakker som kunne tenke seg til å stjele fisk fra ærlige og hardtarbeidende sportsfiskere.
Her er beviset. Minken er tatt på fersk gjerning mens den forsøker å forsyne seg med fersk ørret.
Nok en gang skulle vi rykke tilbake til start med tanke på fiskefangst, men etter noen minutter kunne vi ikke annet enn se det komiske i situasjonen som hadde oppstått. Forhåpentligvis hadde minken større behov for maten enn det vi hadde.
Dette medførte at vi måtte intensivere fiskingen hvis vi i det hele tatt skulle komme hjem med middag til familien. Noe annet ville ha vært direkte flaut og dessuten ville det ha vært for første gang i historien.
Som sagt som gjort. Snart var alle stenger ute og det skulle i hvert fall ikke stå på innsatsen. Jeg stilte meg opp et sted hvor Krokåthåen danner en større vik og kastet med spinner. På den andre siden av viken hadde det dukket opp ett ektepar som også drev aktivt fiske. De sto 10-15 meter fra hverandre uten at det innledningsvis ble utvekslet ett eneste ord.
Plutselig ble det til de grader liv i leiren. Kvinnen bevegde seg febrilsk i sirkler, viftet panisk med hendene mens hun utstøtte noen lyder som jeg i første omgang ikke helt klarte å tolke. Det var ikke før hun utbrøt på en dialekt som lignet mistenkelig på trønder: ”Åtte stykkj. Det e meir enn det æ klar”. Da skjønte jeg hva som hadde skjedd. Uten forhåndsvarsel hadde 8 mink plutselig bare dukket opp rundt beina til den uheldige damen. Dette var tydeligvis mer enn hva hun klarte å håndtere og det endte med at hennes tapre mann måtte komme til unnsetning for å jage bort dyrene. Ikke lenge etterpå var paret forduftet.
Andreas fisker aktivt med spinner ved Krokåthåen. Legg merke til fisken i forgrunnen som er hengt opp i treet for at ikke minken ikke skal få tak i den.
Andreas hadde funnet seg ett ypperlig sted i samme bukt hvor ørreten bet på spinneren omtrent på hvert kast. Riktig nok var det mye smått men ca. hver 5 fisk var av akseptabel størrelse og kunne tas. Eter hvert fant jeg det fornuftig å forflytte meg i nærheten av der hvor Andreas gjorde så stor lykke og der skulle vi avslutte fisket på årets villmarkstur. Selv om det var en stor andel av de vi fikk som fikk tilbake friheten, beholdt vi såpass mange at det kunne se ut som vi kunne komme hjem med middag.
Odd var litt mer mobil og fisket en del oppover elva i tillegg til forskjellige steder i selve Krokåthåen. Også han hadde gjort den samme erfaring. Mye smått, men også noen som passerte minstemålet og kunne bli med som middag til Rana.
Tiden gikk, kvelden nærmet seg og det var nå blitt tid for å bryte opp for å rekke Haugen før mørket gjorde sin ankomst. Andreas skulle bare fullføre sitt noe ambisiøse prosjekt med å bygge steinbru over elva ved teltplassen vår. Da er det at det ulykksalige skjer at han får en stor og skarp stein over foten som lager et stygt kutt. Vi får plastret såret men klarer ikke å stoppe blødningen ordentlig. Såret plager ikke Andreas nevneverdig under marsjen tilbake, men når vi kommer hjem er det strake veien til Lillestrøm sykehus for behandling, penselinkur og senere kontroller.
Nok om det, vi har en utfordring for å komme oss tørrskodd over elva med alt pikk-pakket vårt. Odd har høye fjellstøvler og når han legger regnbuksen over klarer han å komme tørrskodd over. Det ender med at Odd bærer alle sekkene over mens Andreas og jeg ofrer joggeskoene og trasker våte men helskinnet over.
Mens vi tørker oss og skifter til fjellstøvler oppstår det en merkelig seanse. Plutselig ut av skogen på den andre siden av elva spretter det frem fire forvirrede fremmedspråklige som troll av eske med hver sine gåstaver. De gestikulerte ivrig mens de pekte i alle himmelretninger. De er tydeligvis ikke enige og etter en stund roper de over elva om vi snakker engelsk. Vi bekrefter at vi kan og deretter følger en noe merkelig samtale over elvebruset hvor det etter hvert kommer frem at de knapt vet hvor de kommer fra, hvor de skal og slett ikke hvor de er. Akkurat nå ville de finne sted hvor de kunne overnatte. De var nok mest interessert i en hytte, men etter som det ikke fantes noen åpen hytte i nærheten anbefalte vi de å slå leir i Oasen. Siden vi skulle samme retning tilbød vi de å vise de veien. Etter at de etter mye om og men hadde klart å vade over elva kunne vi starte marsjen mot Oasen med tyskerne i hælene. Vel fremme kunne vi ta farvel med 4 fornøyde tyskere som nå hadde fått klarhet hvor de var og som hadde fått et ytterst eksotisk sted å campe.
Våre tyske venner har ankommet Oasen og er klare for camping. Vi håper de fikk en vellyket overnatting.
Resten av turen ned mot Haugen gikk i et forykende tempo. Vi hadde ikke særlig lyst til å ta en ny overnatting i telt når vi kom frem til Haugen. Aller helst hadde håpet at det var mulig å få kjøpe båtskyss til Jonasvolden på gården, hvis det ikke gikk håpet vi det var mulig å leie en hytte, hvis det ikke gikk måtte vi nok pent slå opp teltet. Det ble dessverre det siste, vi måtte sette opp telt i mørke og duskregn og ny overnatting i telt var ikke til å unngå.
Andreas hadde klart seg overraskende bra med sin vonde fot gjennom hele marsjen. Først etter at vi kom frem meldte smertene sin ankomst. Det så ikke særlig pent ut når vi hadde fått av han skoene og sokkene. Han hadde blødd temmelig mye og både sko og sokker var ganske så tilgriset. Humøret var nok ikke det beste, men etter å ha fått to paracet kunne han krype til ro i soveposen igjen.