På hyttetur i Børgefjell (2019) .

Torsdag 02.08.2019.

Vi startet med bil fra Mo ganske tidlig på dagen. Første mål for dagen var YX-stasjonen på Røyrvik hvor vi skulle hente hyttenøkkel. Deretter var det å sette kurs mot parkeringsplassen ved Leipigvannet i Sverige som var anbefalt utgangspunkt for å komme seg på enklest måte til Orvatnet og hytta.

Vel fremme ved parkeringsplassen var vi ved godt mot når vi gjorde våre siste forberedelser før avgang med justering av sekkene. Været var upåklagelig og begge valgte shorts som antrekk. En eldre svenske var samtidig på parkeringsplassen og var svært interessert i oss og det vi hadde på gang. Han var særlig imponert over de tunge sekkene vi skulle bære på og kom med flere tips på hvordan jeg burde jeg burde regulere sekken. Morsom fyr!

Fra parkeringsplassen gikk det en umerket men tydelig sti som vi fulgte. I starten var det en ganske skarp stigning og jeg merket ganske fort at kondisjonen ikke var på det nivå som den burde være. Pulsen var faretruende høy og svetten silte i strie strømmer i varmen. I tillegg var det en god del klegg og blinding som gjorde sitt beste for å gjøre tilværelsen ubehagelig for oss. Etter hvert skulle stien endre seg til en Atv-løype. Det vi ikke visste da, men som vi oppdaget da vi gikk tilbake var at vi ikke hadde gått den optimale ruten. Da vi senere skulle returnere fant vi den egentlige stien og den var et par hakk lettere å gå. Atv-stien gikk delvis over myrområder og områder med mye kratt. Odd klarte til overmål å tråkke ned i et usynlig myrhull og presterte et ganske komisk fall. Det var derfor to ganske slitne herrer som etter hvert hadde klart å orientere seg frem til hytta vi skulle leie.

Etter at vi kom frem til Orvatnet kom vi til et område hvor samene benytter til å samle rein og merke reinkalvene.

Vi var ganske spente på hvordan hytta så ut og det må sies at den innfridde alle forventninger. Hytta hadde solcellepanel og det første vi merket oss var å kunne slå på en bryter og det ble lys! Ellers var det komfyr med propan, godt utstyrt kjøkken, bord med 4 stoler, 4 køyesenger med gode madrasser og for øvrig delikat og godt rengjort. Her skulle det ikke være vanskelig å trives. Det føltes rett og slett godt når vi ganske slitne hadde kommet frem og det ikke var nødvendig, slik som vi alltid hadde gjort tidligere, finne teltplass, slå opp telt før en kunne krype i soveposen.

Hytta som vi skulle bo i. Vi hadde delen til høyre for inngangsdøra, venstre del er større og har 8 senger.

Fredag 03.08.2019.

Dette var dagen for en aktivitet vi aldri hadde gjort før: Roing og dorging. Jeg var litt skeptisk til å ro da jeg nesten aldri hadde gjort dette før. Da var det jo greit å overlate årene i første omgang til Jonny som var mer garvet i så henseende.

Vi hentet båten som hørte til hytta og rodde et stykke. Selv om vi dorget med to stenger, fikk vi ingenting. Etter ei stund kom vi til ei lita strand der vi gikk i land. Jonny forsvant bak et nes mens jeg begynte å kaste med ei 10 grams møresild. Ganske snart hogg det i, og jeg kunne dra i land en smellfeit ørret på 8 hekto. Det resulterte i et gedigent gledeutbrudd med påfølgende buffert. Snart dukket også Jonny opp, slengte ut sin effektive salamandersluk med samme resultat: en flott ørret på 8 hekto. Jeg hadde noen tilslag etter det, men fikk ingen. Godt fornøyd rodde vi tilbake til hytta. Jeg følte at turen allerede var reddet for min del.

Odd var godt fornøyd etter å ha dratt denne ørreten på land.

Da vi kom tilbake til hytta, traff vi de nye hyttenaboene som var fra Selbu. Dessuten oppsynet fra Røyrvik fjellstyre, alle svært hyggelige folk!

Ut på kvelden slo Jonny til med mesterkokketakter: Kokt, smellfeit fjellørret, dypt rød i fargen. Hvilket himmelsk måltid! Deretter avsluttet vi kvelden med Fat Trout whisky.

Dette skulle bli kveldsmaten denne dagen, kokt ørret uten tilbehør. Legg merke til den ekstreme rødfargen

Lørdag 04.08.2019.

Denne dagen følte vi for å komme oss i høyden over tregrensen. Bak hytta ligger et fjell hvor vi hadde merket oss et vann uten navn som lå 868 m.o.h.. Noen hadde nevnt dette vannet i hytteboka og det kunne se ut som at det kunne være gode muligheter for å få fisk.

Vi fulgte oppsynsmannens anbefaling om å holde litt til venstre for så å følge en sti som fulgte en rabb opp mot høyden og ganske snart traff vi på stien. Stien var stort sett ganske tydelig, fast og fin å gå på, men en tøff stigning satte pusten skikkelig på prøve. En forvirret elg løp litt frem og tilbake på ei myr under oss før den forsvant i noe bjørkekratt. Tydelig at den hadde merket det var noe skummelt i nærheten.

Endelig hadde vi kommet oss opp i høyden og hadde denne utsikten til Orrevannet

Etter hvert som vi kom oss i høyden ble terrenget flatere og det ble straks mer behagelig å holde tempoet oppe. Men etter en stund syntes vi det var merkelig at vi ikke hadde truffet på 868-vannet og langsomt ble vi klar over at vi hadde valgt feil kurs. Men hadde vi gått for langt til venstre, eller hadde vi gått for langt til høyre? Svaret skulle vi få fra mobilen ved hjelp av Google Maps og GPS. Vi hadde gått for langt øst så da var det bare å labbe i vei vestover.

Ikke for mange blomsterbilder på vår blogg men denne buketten med Myrull fascinerte oss.

Vel fremme ved vannet hadde vi en god følelse og optimismen var stor. Været var utmerket og vannet lå innbydende. Allerede på tredje eller fjerde kast fikk jeg fast fisk og snart lå en fin ørret på halvkiloet på land. Dette skulle normalt tyde på en god dag med hensyn til fiskefangst, men slik skulle det ikke gå. Det skulle ikke mangle på innsats. Vi fisket rundt hele vannet men det skulle altså bli med den ene ørreten. Jeg hadde et par tilslag på spinner men ellers virket vannet ganske så dødt.

Odd var nok ikke helt fornøyd med fangsten men koste seg likevel ved det idylliske vannet.

Men selv om det skulle bli laber fangst så hadde det vært en flott dag ved dette idylliske vannet. Været var utmerket, naturen vakker og selv uten fangst var vi absolutt i stand til å kose oss. Så pass at vi ventet i det lengste for å komme tilbake til hytta før det ble mørkt.

Søndag 05.08.2019.

Dagen opprant med sol som fikk oss i god stemning. I tillegg tilberedte Jonny en frokost av det sjeldne, nemlig stekt ørret. En pangstart på en dag som skulle inneholde både glede og frustrasjon.

Vi hadde fått en del info om Getsvatnet som elva fra Orvatnet renner ned i og bestemte oss for å dra dit. Men før det måtte vi ro helt til vestenden av Orvatnet, en oppgave som Jonny måtte ta på seg og som han utførte stødig og presist. Jeg har minimal erfaring med roing og ville derfor slippe. På turen dorget vi med sluk, men fikk ikke napp. Vi gikk i land ikke langt fra utløpet av elva fra Beinvatnet. Her var det langgrunt, men jeg prøvde likevel noen kast med sluk og fikk en pen ørret på 6 hekto. Hadde dessuten flere tilslag av stor fisk, men hadde kanskje for mye sluring på snella slik at fiskene slo seg løs. Jeg var i hvert fall godt fornøyd med dagen, så langt.

Jonny var stort sett den som satt med årene. I hvert fall i starten, etter hvert skulle også Odd vise seg som en svært talentfull roer!

Jonny dro ut med båten og dorget, ikke langt unna der jeg sto. Først så det ut som lite skjedde der han satt rolig i båten. Men plutselig hørte jeg plask og så Jonny stå kavende med den ene åra i båten. Jeg skjønte lite av hva som skjedde, men fikk snart forklaringa da han nærmet seg land. Mutt og mørk i øynene kunne han opplyse at han hadde mistet tidenes ørret da han skulle ta den opp i båten. Den var visst også i ferd med å dra båten mot en stor stein, noe Jonny tilslutt satte en stopper for.

Her kom kontrasten med fisking godt fram: gleden ved å ha kontakt med fisken og dra på land en pen ørret og den katastrofelignende tilstanden og totale skuffelsen man blir påført når man mister storfisken!

Vi hadde gått i land ved stranda som ligger ved utløpet av bekken som kommer fra Beinvatna. Et idyllisk område men delvis noe langgrunt som gjør det vanskelig å fiske fra land. Jeg bestemte meg for å ro et stykke ut for å fiske fra båt mens Odd fortsatte å fiske fra land. Jeg dorget i sakte fart med fiskestanga mellom beina, men etter å ha rodd en stund merket jeg meg at det var svært grunt selv om jeg sikkert var 200 meter fra land. Her er det stor fare for å sette fast tenkte jeg mens jeg økte frekvensen for å øke farten. Jeg hadde ikke før tenkt tanken før det plutselig hylte i bremsen på snella. Jeg stoppet båten i håp å løsne sluken fra bunnen. Men hva var det som skjedde? Båten begynte å sige i motsatt retning som jeg hadde rodd! Da skjønte jeg at jeg ikke hadde satt fast men at jeg hadde et levende vesen på kroken. Og når dette vesenet var i stand til å dra båten så skjønte jeg fort at dette kunne ikke være noe lite vesen. Pulsen steg faretruende idet jeg ble klar over hva jeg sto overfor, men hadde et stort dilemma. Hvordan skulle jeg berge fisken? Jeg hadde i praksis to valg: Jeg kunne prøve å få fisken opp i båten, men problemet var at vi hadde glemte hov, det ville ikke bli lett. Eller jeg kunne prøve å ro til land for å dra fisken opp på stranda, men her var problemet at vi var så pass langt fra land at det ville ta tid og dermed en risiko for å miste fisken underveis.

Jeg bestemte meg for å prøve å få fisken opp i båten. Etter flere minutter hvor fisken hadde gjort flere utras fikk jeg endelig den så pass nær at jeg fikk øye på den i det klare vannet. Herre min hatt, hvis jeg klarte å berge denne så ville jeg sette en personlig rekord med klar margin, ingen tvil om det. Fortsatt var det krefter i fisken og hver gang den nærmet seg båten stakk den ut igjen med akkompagnement av snellehyl. Etter hvert kom den så pass nær at den var moden for å bli tatt ombord. Men her var det ikke bare å vippe fisken opp med stanga, det ville garantert føre til at snøret vill ryke. Jeg holdt i tuppen av stanga og dro ørreten til meg slik at jeg kunne gripe den over nakken med den andre handa. Men akkurat da jeg skulle gripe den over nakken så var den plutselig borte! Den svære ørreten var forduftet!

Det er vanskelig å sette ord på følelser og tanker som går gjennom hodet i de følgende minutter, men å si at jeg var ubeskrivelig skuffet er et kraftig understatement. Med kroppen full av adrenalin rodde jeg langsomt mot Odd som fortsatt sto og fisket fra land. Han hadde fått en liten tass på 6 hg. og var visst fornøyd med det!

Vi rodde til utløpet av Orvatnet hvor vi skulle fortsette til fots til Getsvannet. Før vi gjorde det rakk vi å ta oss en matbit

.

Etter det rodde vi til utløpet av vannet, spiste og labbet av gårde mot Getsvatnet. Vi fisket litt i elva, og jeg mistet en ørret på 6-7 hekto, akkurat da jeg skulle dra den opp på land. Ellers fikk jeg en liten pinne som jeg kastet ut og måtte bruke noe energi på å slå i hjel klegg og blinding. Vi fisket på østenden av vannet, men skjønte i ettertid at vi hadde vært på feil sted.

På tilbaketuren dorget vi igjen og nå med litt bedre resultat. Etter å ha manøvrert båten på land, kunne Jonny dra i land en flott kilosørret. Dermed var dagen delvis reddet for hans del, men skuffelsen av å ha mistet tidenes slugger satt nok i resten av kvelden.

Etter at vi hadde kommet tilbake fra Getsvannet ville vi ro tilbake området ved utløpet av bekken fra Beinvatna. Jeg rodde og Odd holdt i stanga mi mens vi dorget. Vi passerte samme grunne området hvor jeg mistet den store ørreten tidligere på dagen. Nok en gang ble det hyl i snellebremsen på min stang og Odd skjønte med en gang at dette var fisk som var på sluken og ikke fast i bunn. Det var også helt klart at dette var en voksen fisk og nok en gang ble problemstillingen, hvordan berge fisken.

Med den vonde opplevelsen med å prøve å få fisken opp i båten friskt i minne ble det ganske raskt bestemt at nå skulle vi ro i land for å prøve å fange fisken der. Jeg rodde og Odd kontrollerte ørretens bevegelser med stanga. Veien til land virket uendelig lang og da vi endelig kom frem overtok jeg stanga. Ørreten var nok ganske sliten etter den lange roturen og jeg brukte ikke lang tid på å dra den opp på stranda, et prakteksemplar av en ørret på ett kilo. Etter å ha deppet ganske kraftig etter ørreten som jeg hadde mistet tidligere på dagen var dette et solid plaster på såret selv om denne nok var en god del mindre enn den jeg mistet.

Etter å ha mistet tidenes ørret er det et greit plaster på såret når en fanger ørret på en kilo.

.

Mandag 06.08.2019.

Dette var dagen da vi skulle gjøre noe vi aldri hadde vært med på før: nemlig fiske med garn. Denne retten følger med leia av hytta, og vi var spente. I hyttebøkene kunne vi lese at flere opp gjennom årene hadde fylt rakfiskbøtta, så her så vi mulighetene for litt matauk. Vi observerte at naboene hadde fått noe fisk av blandet kvalitet, en del smått, men også noen av anselig størrelse.

Nå var det forresten min tur til å ro. Først en liten treningstur, senere en noe mer omfattende sak da vi skulle sette ut garna. Å påstå at jeg viste Tuftetakter er nok å overdrive kraftig, men jeg klarte nå å få båten ut til det området som vi anså som bra for garnfiske. Før dette prøvde vi å fiske fra land, men uten suksess. Da vi kom tilbake til hytta, sa vi farvel til de hyggelige naboene våre. De ga oss en oppskrift på en fiskerett vi aldri hadde hørt om, visstnok svensk, og vi ble invitert til en fiskecamp i Selbu «den dagen vi ikke orket å gå med tung sekk. For den dagen ville komme!»

Roeren Odd ble etter hvert varm i trøya og håndterte etter hvert robåten med den største selvfølge.

.

Etter å ha satt ut garna på ettermiddagen, måtte jeg legge meg da jeg var fullstendig utslått. Feberen hadde kommet tilbake og da bar det rett ned i soveposen, uten en eneste Fat Trout! Jonny tok ansvar og ryddet hytta, slik at den så fullstendig strøken ut da vi dro hjem dagen etter. Dette satte jeg umåtelig stor pris på.

Tirsdag 07.08.2019.

Odd var ikke blitt noe bedre, tvert i mot. Mageinnholdet satt meget løst og store deler av natten gikk med å kvitte seg med det. Men ikke verre enn at han fortsatt var innstilt på å være med i båten for å dra opp garna.

Etter å ha gjort seg ferdig med frokost var det ikke noen grunn til å vente lenger, garna skulle opp. Arbeidsfordelingen var klar, Odd skulle sørge for å ha kontroll på båten mens jeg skulle sørge for å få opp garna på en kontrollert måte. Det er ikke til å legge skjul på at jeg var svært spent på hvordan dette samarbeidet skulle fungere. Odd hadde nesten ingen erfaring med å ro en båt og jeg hadde nesten ingen erfaring med å håndtere garn. Starten kunne knapt ikke ha vært mer foruroligende. Vi fant den første blåsa som garnet var festet i og nå var det bare å plukke den opp og å hanke inn garna. Men det var det å få tak i den blåsa da! Jeg prøvde å dirigere Odd i hvilken retning han skulle ro men kommunikasjonen var nok på et tilnærmet lavmål og det samme var nok roteknikken til Odd. Det gikk i sirkler rundt blåsa uten mulighet til å få tak i den og jeg overrasket meg selv med å rope ut høylytte kommentarer med bruk av gloser som ikke hører hjemme på denne bloggen.

Men endelig fikk jeg tak i den fordømte blåsen og resten av samarbeidet skulle vise seg å fungere på en utmerket måte. Fire garn ble trukket opp på en forholdsvis proff måte. Men fangsten skulle bli så som så. Ni ørret på fire garn høres ikke så ille ut, men alle var svært små og kunne knapt karakteriseres som steik-fisk. Den ene ørreten inneholdt i tillegg mark, noe vi aldri hadde opplevd tidligere i Børgefjell. Årsaken til dette må kunne tilskrives en måkekoloni som holdt til på en av øyene. Det med måker i fjellheimen er virkelig et trist skue, de hører ikke heime her! Men måker er utrolig nok fredet og det er ikke så mye en kan gjøre med det, hvis en ikke er villig til å bryte loven.

Etter å ha renset og ordnet garna var det å vaske og rydde seg ut av hytta før hjemtur. Odd var nå mer eller mindre kaputt og jobben med å rydde seg ut tilfalt i stor grad meg. Klokken ett, en time før fristen, var vi endelig pakket oss klar for å starte på hjemreisen. Vi rodde båten til båtnøstet og derfra fant vi en merket (med fargebånd) sti som vi fulgte helt til parkeringsplassen. Denne skulle vise seg å være hakket lettere å gå enn den stien vi fulgte da vi gikk motsatt vei. Det skulle komme godt med siden Odd som nevnt var i dårlig form og hadde behov for mange pauser underveis. Men vi kom da frem til parkeringsplassen ved Leipigvannet etter hvert. Odd kjørte til Røyrvik hvor vi leverte hyttenøkkelen, mens jeg kjørte resten av veien frem til Mo.

Alt i alt må vi kunne si at dette hadde vært en vellykket tur. Vi hadde vært usedvanlig heldig med været. Alle dager hadde det vært fint vær uten at det hadde vært alt for varmt. Hytta ved Orvatnet lå i et flott område og det forholdsvis store vannet var spennende med ørret av ypperste kvalitet. Fiskemessig er det er ikke all verden av andre muligheter i nærområdet enn selve vannet. En kan dra opp på fjellet bak hytta eller dra til Getsvannet slik vi gjorde. En kan også dra til Beinvatna som er en noe lengre tur. «Eksperimentet» med å bo på hytte hadde vært en hyggelig opplevelse, noe av grunnen var at dette var en meget flott hytte i villmarken som det ikke var vanskelig å trives i. Men kommer vi til å bo i hytte neste år? Den som lever for se!

Til Forsiden