JETNAMEN OG RAENTSERENMEHKIE (2013) .

Mandag 29.07.2013.

Avtalen var tilsvarende den vi hadde i 2009 og 2010: Vi møtes på Stekenjokk kl. 18.00: Ikke så lett å beregne tidspunkt når en skal kjøre 900 kilometer og til tross for en noe heftig bilkjøring ankom jeg parkeringsplassen ved demningen først kl. 18.45. Odd hadde vært presis og hadde ventet i 3 kvarter!

Planen i år var å komme oss inn i Børgefjell via Jetnamen og på en eller annen måte å komme oss tilbake via Saksinvannet. Vi lot derfor den ene bilen stå ved demningen og kjørte den andre 2-3 kilometer sørover og parkerte bilen omtrent på det høyeste punktet på Stekenjokk-platået. På denne måten sparte vi både tid og avstand til Jetnamen.

Etter å ha ”organisert” både oss selv og sekkene kom vi oss av gårde kl. 20.00. Vi fulgte en sti et godt stykke og terrenget var både flatt og lettgått. Kroppen føltes overraskende Ok etter masse timer med bilkjøring, dette så bra ut!
Det hadde regnet ganske mye tidligere på dagen, men nå var det opphold og temperaturen behagelig. Bortsett fra en ufrivillig stopp med klesbytte etter at Odd på en klønete måte hadde klart å plumpe ut i en bekk, gikk det ganske radig og kl.22.30 nådde vi frem til utløpet av Jetnamen. Vi fant ganske umiddelbart en utmerket leirplass og det var ikke vanskelig å ta en beslutning om at her skulle teltet settes opp.

Vi hadde sett noen vak da vi kom frem og utpå natta ville vi prøve vi noen kast i utløpet. Jeg hadde et par tilslag, men uten at det lyktes å få noen på land. Men etter en svært krevende dag for oss begge føltes det akkurat nå mer fristende å ta frem whiskyflaska og å roe ned kropp og sinn i lyngen. I den milde sommernatten gikk praten lett og stemningen var akkurat der den skal være. Det føltes utrolig godt å være tilbake i villmarken igjen, og det føltes fantastisk godt å være sammen med Odd igjen!

Tirsdag 30.07.2013.

Mandagen hadde forløpt tilsynelatende bra for min del, men under overflaten hadde det sneket seg inn tanker som gjorde meg litt urolig. Var formen min bra? Kom turen til å bli det tyngre enn jeg hadde trodd? Virket ikke Jonny noe lettere i steget enn jeg likte? Hadde alle milene på ski før årets Birken gitt han en ekstra dose kondisjon? Han virket svært ubesværet av tempoet der han fullstendig uanstrengt forserte stigningen opp mot Jetnamen. Tirsdagen skulle gi meg svar på forutanelsene.

Etter en god natt med søvn ved Jetnamen er det en fornøyelse å turens første frokost med egg og bacon.
Her avslutter Odd frokosten med en kaffetår

Vi startet videre marsj ganske tidlig etter å ha stått opp. Før det hadde vi frokost med egg og bacon, en årelang tradisjon som setter en spiss på dagenes start. Terrenget rundt jetnamen er forholdsvis lettgått langs den østre delen av vannet og de første kilometerne gikk greit. Vi observerte et par som fisket, men kunne ikke se om de fikk noe. Disse skulle bli de eneste menneskene vi kom til å se før lørdagen.

Ved østenden av vannet fant vi en liten gress-slette og vi stoppet for å ta en matpause. Vi inntok et bedre havregrøtmåltid. Etter det prøvde vi noen kast, og Jonny hadde tilslag av pen ørret. Like ved stedet vi spiste fant vi et tilholdssted for den utrydningstruete fjellreven med et imponerende system av utgravde kanaler. Noen hadde satt opp et kamera for automatisk fotografering som et ledd i kartleggingen av reven. Denne gang var det ikke rev men derimot to nysgjerrige storfiskere som ble unnfanget av kameraet. Kanskje vi også tilhører en utrydningstruet art? Vi fortsatte marsjen videre mot Bijjie Jitnemenjaevrie som var målet for dagens tur. Terrenget ble mer og mer vanskelig med mye steiner. Heldigvis kunne vi følge reintråkk slik at vi unngikk de største steinene og mest utilgjengelige traseene. Som nevnt tidligere virket kroppen noe tung og dau dagen før og nå fikk jeg til sanne bekreftet forutanelsene. Jeg hadde krampe i den ene leggen, ryggen slo seg delvis vrang og lårene var som bly. I tillegg rant svetten i strie strømmer slik at sikten ble temmelig tåket. Men det verste var jo at jeg rett og slett ble utslitt. Jonny på sin side klatret som ei kåt fjellgeit opp fjellsida uten å bli andpusten! Jeg måtte be han flere ganger om å ta det med ro for ikke å bli fullstendig akterutseilt. Før hadde situasjonen vært motsatt, jeg hadde måttet vente på han. Skulle så denne turen gå over i historien som Kolstads geriatriske Børgefjellekspedisjon?

Jetnamen er passert og vi er på vei inn i det mindre gjestmilde området rundt Bijjie Jitnemenjaevrie.

Vi fulgte et reingjerde som vi etter ei stund måtte klatre over med den følge at sekken min ble skadet. Men heldigvis lot den seg reparere. Hvis ikke ville det blitt kritisk ute i steinura uten teltplass i nærheten og med drittvær i sikte.

Etter mye slit kom vi endelig til en grønn flekk i steinura ved Bijjie Jitnemenjaevrie hvor teltet ble satt opp. Like etter begynte det å regne så det gjorde godt å komme seg inn i teltet. Jeg fisket noe, men det var ikke antydning til liv. Rapporter fra andre som har prøvd i samme vatn kan tyde på at vannet er fisketomt. Terrenget rundt er svært karrig, stort sett bare stein og fjell og næringsforholdene i vannet er neppe optimale.

Vi rundet av kvelden tidlig, uten whisky.

Onsdag 31.07.2013.

Natten hadde vært lite trivelig med vedvarende vind og regnvær. Ikke lett å få seg noe særlig med søvn når været er slik. Og været så ikke ut til å bedre seg noe særlig utover dagen.

Vi hadde dagen før snakket om å ta oss en hviledag denne dagen for å kunne lege slitne kropper. Med dette været var det akkurat ikke så mye å diskutere. Denne dagen skulle vi holde oss i ro. Aldri har vi vel holdt oss mer i ro enn akkurat denne dagen! Odd var ute et par ganger og gjorde noen resultatløse kast med spinner i det klare fjellvannet. Det er ikke mye som tyder på at det skal være fisk her! Jeg gikk ut av teltet ved en anledning for å komme meg i høyden for å se om jeg klarte å få dekning på mobilen, noe det selvfølgelig ikke var i denne steinura. Dagen gikk stort sett til å ligge i soveposen med slarving om løst og fast i tillegg til å ta igjen det som var tapt av søvn i løpet av natten.

Den digitale tidsalderen har fått et stadig større grep i samfunnsutviklingen og nå hadde den innhentet oss også i villmarken. Jeg hadde med meg Iphone med masse musikk lagret. Store deler av dagen ble brukt til å kjøre musikk-quiz på Odd. Jeg hentet frem tilfeldige utvalg som jeg spilte for han og han skulle gjette hva som ble spilt. Som forventet hadde en stålkontroll på 60 og 70-tallet men desto mer svak på det som har skjedd på musikkfronten de siste 30 åra. Det kom blant annet som et stort sjokk for meg når han påsto at han aldri før hadde hørt "Boys of Summer" med Don Henley!

Egentlig så var det helt greit med en slik slapp dag. Vi hadde behov for en slik dag hvor vi kunne roe oss ned. Jeg hadde jo opprinnelig noen forhåpninger om å komme oss derfra videre til Vierma, men Odd var noe mer lunken til planen og syntes dette var litt i overkant ambisiøst. Med denne hviledagen begynte jeg å skjønne at tiden ville bli for knapp og at det ville bli for mye stress om vi skulle legge inn en slik avstikker i årets ekspedisjon. Det syntes jeg på dette tidspunktet egentlig var helt greit. Vi hadde en god plan B og det var å komme oss derfra og videre til Ransemiehki. Det er et sted med nostalgiske følelser og hvor vi gjennom årtier har hatt mange flotte opplevelser.

Ut på ettermiddagen hadde det meste av regnet gitt seg og vi kunne begynne se frem til en ny dag med Raentserenmehkie som mål.

Torsdag 01.08.2013.

Regnet hadde gitt seg og tåka var i ferd med å lette. Vi kom oss ut av teltet og spiste igjen en utmerket egg og baconfrokost. Vi startet marsjen mot Raentserenmehkie. Stemningen var optimistisk, både med tanke på fiskemulighetene og det stadig bedre været. Dessuten ble terrenget gradvis lettere å gå i. Formen min var bedre etter en dags hvile, men den kjentes ikke helt patent.

Vi er nå i ferd med å forlate Bijjie Jitnemenjaevrie og er på vei inn i mer kjente områder i Raentserenmehkie.

Vi kom til samme teltplass ved vann 970 som vi hadde hatt både i 2009 og 2010. Været var nå ypperlig med tanke på fiske. Litt sol, bris og perfekt temperatur. Vi slo opp teltet og fikk i oss enda et havregrøtmåltid. Etter 3 dager i fjellet uten fisk var vi endelig klar til å teste ørreten. Etter ca. 20 minutter får jeg en ørret på 7 hg. Den blir tatt på en 7 grams Panterspinner, gullforgylt med svarte prikker. Etter det får jeg en av mindre størrelse. Jonny får en på 5,5 hg. Dette var en lovende start! Sist vi var her var fisken mindre. Dessuten var det tett med telt ved vannet. Nå var vi helt alene.

Etter å ha fisket en stund, inntok vi kanskje det beste måltid jeg har opplevd i fjellet: Rykende fersk filtrert ørret, stekt og fortært uten tilbehør. Nydelig!

Fjellet var så å si fritt for mygg, og vi kunne derfor etter middagen ta en siesta på en av Børgefjells mest strøkne teltplasser og bare nyte livet.

Vannet ved teltplassen inneholder mye fin ørret. Disse to skulle bli til et utsøkt måltid like etter at bildet er tatt.

Vi avsluttet kvelden med litt fiske(uten den store fangsten), litt kveldsvandring i området og en dæsj sensasjonelt god whisky, kjøpt på det nye Systembolaget i Hemavan. Hvilken dag og kveld!

Fredag 02.08.2013.

Etter en god natt søvn skulle vi våknet til blå himmel og shortsvær.

I dag skulle det fiskes i vassdraget som renner fra Raentserenmehkie ned til Ranserdalen. Vi hadde gjort det samme i 2009 og skulle den gang oppleve Raentserenmehkie som en stor skuffelse. Vassdraget hvor vi tidligere knapt hadde fått ørret under halvkiloet var i 2009 et vassdrag hvor det knapt var mulig å få ørret som kom opp i en slik vektklasse. Vi hadde derfor bange anelser, men hadde likevel håp om å oppleve sus av gamle dager.

Det startet lovende. I første kulp fikk jeg ganske umiddelbart tilslag av ørret av anselig størrelse på spinner. Som vanlig får man bare en sjanse på spinner og denne ville heller ikke prøve seg på mine neste kast. Endret derfor strategi og kastet ut mark og dupp i kulpen og ganske umiddelbart forsvant duppen fra overflaten og jeg hadde fast fisk. Merket med en gang at det var krefter i den andre enden av snøret. Etter en god stund hadde jeg den like ved land og akkurat da jeg forberedte meg på å få den opp på land klarte den å slite av snøret. En stor skuffelse selvfølgelig men samtidig var det en lettelse å oppdage at det fantes ørret her som var i nærheten av kiloen.

Mye småpen ørret i vassdraget som renner gjennom Ransermiehki. Denne fikk Jonny i et av vannene som har tilknytning til elven.

Det skulle dessverre vise seg at dette var eneste bekjentskap av fisk av størrelse denne dagen. Derimot fikk vi masser av ørret i 2 hg-klassen i hele vassdraget. Også i et vann like ved elven fikk vi en del i samme størrelse.

Tilbake i teltleiren ble fisken vi hadde tatt vare på gjennom dagen tilberedt og kokt. Smakte utmerket, men ikke helt samme klasse som den stekte fisken dagen før. Hadde kanskje vært litt sparsom med saltet!

En strålende dag ble avsluttet med whisky i knallrød solnedgang.

Lørdag 03.08.2013.

I dag skulle vi gå tilbake til Saksinvannet.

Men først skulle vi fiske en runde rundt vannet. Jonny fikk 3 ørreter av fin kvalitet. Nå blåste det relativt kraftig fra øst slik at det ble mulig å nå langt ut med både sluk og spinner fra østsiden av vannet. Men her var det også steinet og på nytt skulle vi oppleve ørret som slet snøret for oss begge. De nye fiskesnørene er tynnere enn vanlig nylon, og det gjør at man kaster langt. De tåler også belastning av stor fisk, men ikke hvis snøret kommer i kontakt med steiner eller andre skarpe gjenstander. Når fisken søker mot områder med stein, ryker snøret ved den minste kontakt så jeg vet nå ikke hva som er å fortrekke: Moderne fiskesnøre eller gammeldags nylon!

Før vi forlot dette fine fiskevannet med den utmerkete teltplassen kunne vi enda en gang nyte et måltid med stekt ørret. Dager med slit og dårlig vær er i slike situasjoner glemt, og man sitter igjen med en følelse av å være svært privilegert som får lov til å oppleve fjellheimen på en slik måte.

Turen til Saksinvatnet gikk greit, litt steinete enkelte steder langs vannet, men relativt lettgått terreng. Da vi nærmet oss den teltplassen vi hadde sett oss ut, oppdaget vi at den var opptatt. Et rødt telt var satt opp der vi hadde planlagt vår siste natt i fjellet. Vi kunne se fra vår posisjon oppe i fjellsida at det var et par med en Engelsk setter. Kunne de være de samme som dem vi oppdaget ved Jetnamen?

Vi satte opp vårt telt noen hundre meter bortenfor og begynte å fiske. Vi fikk begge fikk en ørret på 4-5 hg. Kvaliteten var fin, det finnes ikke ørret i Børgefjell som er rødere i kjøttet en den i Saksinvannet. Men størrelsen var nok noe skuffende.

Etter en stund kom vi i kontakt med folkene i nabo-teltet. Til vår store overraskelse viste det seg at det var våre venner fra Ålesund som vi hadde truffet på våre to forrige turer i Børgefjell og som også hadde funnet mobilen ved Jetnamsklumpen som Andreas hadde mistet året før. Like fantastisk som hyggelig! Vi slo av en trivelig prat og ble informert om store fisker som de hadde fått, både i Saksinvann og andre steder i Børgefjell. Disse karene har opplevd skikkelig sluggerfiske i området og vi ble tipset om både steder og egnet redskap.

Like etter begynte det å regne og blåse ganske kraftig. Vi holdt oss i teltet resten av dagen. Om kvelden ble været bedre, men noe stort fiske ble det ikke. Derimot var whiskyen velsmakende.

Søndag 04.08.2013.

Natten var slitsom med kraftig regn og vind som tok skikkelig tak i teltduken og bråkte noe forferdelig. Etter en søvnløs natt ble det ut på morgenen heldigvis opphold slik at det var ganske greit å oppholde seg utendørs. Meningen var at vi skulle ligge i ro denne dagen og heller fiske ørret som vi skulle ha med oss hjem, men div. private hendelser gjorde at vi måtte returnere tilbake til sivilisasjonen denne dagen. Vi rakk likevel å fiske noe først og jeg fikk 3 småørret som ble med hjem til fryseren.

Årets villmarkstur nærmer seg slutt. Det er kanskje derfor Odd ser litt molefonken ut!

Marsjen til Stekenjokk gikk greit, men en usedvanlig amatørmessig feilnavigering av villmarkens helter gjorde at marsjen ble betydelig lengre enn nødvendig. Da vi endelig fikk Stekenjokk i syne oppdaget vi at vi gått alt for langt til høyre.

Jeg hadde gjennom hele turen stusset over at Odd hadde hatt tempoproblemer. Gjennom hele uka hadde han ligget bak ryggen min og nesten hver gang vi tok pause så var det som følge av Odd sitt forslag. Stikk motsatt av hva som hadde vært vanlig tidligere år. Men nå var det tydelig at han hadde spart krefter og de to siste kilometerne satte Odd inn en grusom sluttspurt i beste Northug-stil. Jeg var fullstendig sjanseløs til å kunne følge det tempo som Odd nå satte opp og jeg ble til de grader hektet av. I en ubeskrivelig særegen gangart fikk Odd opp en drepende toppfart og marsjert inn på parkeringsplassen som soleklar ener!

Nok en vellykket villmarkstur var nå gjennomført og med verkende kropper og bein kunne vi ta farvel med hverandre før vi satte oss i hver vår bil og kjøre i hver vår retning.

Til Forsiden