I SELSKAP MED ØRRET OG MYGG (2004).

Sommeren 2003 hadde vi tatt opp den gamle tradisjonen med å dra til Børgefjell Vi var den gang i utgangspunktet noe skeptisk til å gå ei rute som i perioder er litt strabasiøs, men vi gjennomførte turen uten store problemer. Selv om det var 9 år siden forrige gang vi var i de samme traktene, fungerte både psyke og fysikk utmerket.

Da vi året etter vurderte hvor vi skulle legge turen, falt valget på Rikartjønna og de omkringliggende vannene. Dette er fysisk sett en relativt lite krevende tur med lite gåing og tilsvarende mye fisking. Igjen skulle området vise seg å være et eldorado hvor mengder av flott ørret og natur fungerte som balsam for en sliten by-kropp. Som overskriften indikerer var det denne sommeren også godt med mygg. Angrepsvilligge og i store svermer gjorde de det beste de kunne for å ødelegge gleden ved villmarkslivet, men etter mange år i felten skal det mere krutt til for å kunne klare det.

MANDAG 26. JULI.

Etter å ha sjekket utstyret og gjort sekken klare for marsj, satte vi av gårde oppover myrstrekningene med kurs for Sikkertstikktjørna. Det første vi merket da vi begynte å gjøre oss klare, var den svært aggressive myggen. Den beit og sugde og opererte i mengder som vi sjelden har opplevd.

Sikkerstikktjørna levde opp til navnet sitt. Her biter fisken uansett vær og redskap, men kvaliteten er ikke av beste merke. Fisken smaker godt, men er litt mager når den nærmer seg 3- hekto. Årsaken er innlysende: underbeskatning. På 90-tallet kunne man få fin fisk på halvkiloet, men i dag er den sjelden over 3 hekto.

Neste stopp var Harald Inge -tjørna. Denne go'biten av et lite fiskevann oppdaget vi en gang på 90-tallet. Her er kvaliteten på fisken god, men størrelsen varierer noe fra år til år. Tilsiget av yngel er kanskje ikke det største, men vi oppdaget nå at det var ikke så rent lite småfisk i vannet. Dessuten skjønte vi av vakene at det var enkelte fine ørreter blant dem.



På vei til Rikartjønna passerer vi et lite vann som ikke er merket med navn på kartet. I mangel av noe bedre har vi kalt den Harald-Ingetjønna. Vi har gjort gode fangster her tidligere og denne gangen skulle heller ikke være noe unntak. På kort tid skulle vi få flere ørret av fin kvalitet og størrelse.

Som bildet viser, er ikke Andreas spessielt glad i mygg.





Sist Andreas var med, opplevde han å miste en flott ørret der, godt hjulpet av sin uheldige far. Nå tok han revansje. Han hadde skaffet seg en 7 grams salamandersluk, og den viste seg å være svært effektiv. Han fikk flere fete ørreter rundt halvkiloet, og den største var 6 hekto. Ellers hadde han ingen problemer med å by oss match når det gjaldt gåing. Han langet ut i tremeter lange klyv i beste Arntsen stil. Men så var det dette med å bære tunge sekker da.....

Etter hvert begynte det å tykne til, og vi satte kursen mot Rudolftjønna hvor vi skulle slå opp teltene. Da vi kom dit, oppdaget vi at noen hadde slått opp telt på spesialplassen vår. I tillegg hadde vi nå fått et skikkelig drittvær, så litt av entusiasmen var borte da vi endelig tok kveld.

Tirsdag 27/7.

Natten forløp med mer eller mindre sammenhengende regn, men ut på morgenen skulle det værste gi seg og frokost med speilegg og bacon kunne inntas utendørs. Myggen var fremdeles like tallrik og angrepsvillig.

Vi fikk et hyggelig besøk fra en Rana-mann som teltet sammen med kjerringa bare noen hundre meter fra vår teltplass. Mens hun var i full gang med å pakke sammen for retur til sivilisasjonen og golf-ferie, benyttet ektemannen anledningen til å slå av en prat. Han hadde vært der noen dager og gjort gode fangster i området. Han hadde bl.a. snakket med to stykker som lå i telt ved Langbæveren. De hevdet å ha tatt 13 ørret på over halvannen kilo der.

Planen for dagen var å først fiske i Rudolftjønna og deretter kanskje ta en ettermiddags tur til Nunnetjønna.

Det er en stund siden vi har gjort de store fangster i Rudolftjønna, og heller ikke denne gang skulle det bli det helt store. Vi fisket fra hver vår side rundt hele tjønna, og vi fikk da en og annen småørret. Selv om størrelsen ikke var all verden, var fisken av utmerket kvalitet. Upåklagelig kondisjonsfaktor og rød i kjøttet. For øvrig er dette tilfelle med ørret i stort sett alle vann i området.

Andreas var etter hvert blitt lei av å løpe fra myggen, og tok en tur på en fjelltopp i nærheten i håp om at han kanskje skulle finne en myggfri sone i høyden. Det fant han ikke, og dermed bar det tilbake til teltet hvor han i hvertfall kunne stenge myggen ute.


Andreas valgte å ta seg en tur på egen hand ved Nunne-tjønna.
Det skulle ikke vise seg å ikke være dumt. Etter en stund kom han tilbake med tre pene ørret



Etter en utmerket ørret-middag bar det østover i retning Nunnetjønna. Skydekket hadde gradvis begynt å slå sprekker, og etter hvert skulle det bli en riktig så fin ettermiddag. Odd slo an tonen med en pen ørret i elven som renner bedagelig ut av det lille vannet. Odd og Andreas var aktive og fisket rundt vannet. Jonny holdt seg i ro rundt utløpet . Så skulle det også vise seg at det ikke blir noe fangst uten at en gjør en innsats for det. Det ble et heller magert utbytte på Jonny, mens Odd og Andreas fikk flere ørret på rundt halvkiloet.













Området rundt Nunne-tjønna er frodig og naturskjønt til tross for sin høye beliggenhet. I synsranden kneiser høye fjell som er dekt med snø mer eller mindre hele året.









Onsdag 28/7.

Den tredje dagen på turen skulle bli et av de bedre minnene våre fra fjellet. Været var utmerket, og forventningene store da vi la av gårde mot Rundbæveren. Dette vannet kan man vel trygt karakterisere som vannenes vann sett i et historisk perspektiv. Jeg husker jo da faren min en gang midt på 60-tallet kom hjem med 60 orreter tatt på bambusstang og mark. Dessuten har vi selv opplevd å få fisk av en helt eksepsjonell kvalitet og hørt historier om andres fangster som må få selveste Lars Monsen til å sperre opp øynene. Men det gjelder å være der til rett tid, og det var ikke vi denne gangen. En god del småfisk ble det, største fisk veide ca. et halvt kilo. Ellers møtte vi en fluefiskende dame som tydeligvis var litt skuffet over bettet(går vi ut i fra).

Langbæveren er et vann som også kan by på positive fiskeopplevelser, og vi beinet av gårde alt det vi var kar om. Vi begynte å bli litt utålmodige for den store fangsten var ennå ikke blitt noen realitet. Vi startet i vestenden av vannet, men det virket litt dødt. Odd hadde noen napp, men ellers skjedde det lite av interesse. Det var ikke før Andreas begynte å fiske i østenden av vannet at ting begynte å skje. Vinden hadde dreid vestlig og dette var muligens forklaringen på hvorfor østbukta virkelig kunne by på sulten ørret. Utover ettermiddagen dro vi flere fine ørreter på sluk, spinner og mark.







Langbæveren skulle vise seg fra en positiv side. Her har Andreas nettopp tatt opp en halv-kilos.





Den største fikk Odd på en gullforgylt spinner med svarte prikker på, og den veide 7 hekto. Likevel var vi kanskje ikke helt fornøyde, da dette må regnes som fisk i "middelklassen". Men vi har kanskje blitt noe blaserte, og det er ikke til å underslå at fiskeveskene inneholdt mye fin ørret da vi dro der i fra.

Ellers opplevde et eksempel på elendig folkeskikk i fjellet. Da vi kom til Langbæveren, hadde noen hengt opp noen svære fiskehoder på et par bjørkekvister, og beingrander av fisk la strødd i omradet. Motivet var kanskje å vise fram trofèene sine. Uansett er ikke dette noe hyggelig syn å støte på. Til de det måtte gjelde: Skjerp dere!







Mye flott ørret tatt ved Rundbæveren.







Vi hadde egentlig planlagt å dra videre til Steintjønna, men vi kunne skimte folk på det eneste stedet der det er mulig å fiske, så vi trasket tilbake til teltet vårt, godt fornøyde etter en flott ettermiddag.


Odd fikk en pen ørret på underkant av kiloen. For første gang på disse hjemmesider kan vi presentere en "filmsnutt" hvor kampen mot ørreten er foreviget (NB! Det vil ta noe tid å få lastet ned filen).

Klikk her for å se sluttfasen av hans kamp.







På vei tilbake til base-camp blir det tid til en rast i solnedgangen.

Her er det Odd og Andreas som beskuer utsikten fra et høydedrag.



















Når kvelden kommer gjør det godt å gjøre opp bål og kunne varme frosne hender.







Torsdag 29/7.

Dette var dagen hvor vi skulle returnere tilbake til sivilisasjonen. Men vi hadde det ikke travelt og hadde bl.a. tenkt oss en ny tur til Nunnetjønna. Finværet hadde nå for alvor slått til, og etter en natt med en temperatur på frysepunktet, skinte solen nå fra en skyfri himmel og hadde det ikke vært for all myggen hadde antrekket vært shorts og bar overkropp.






Odd forbereder vårt favoritt frokost-måltid. Egg og bacon smaker alltid fortreffelig..







I de sakteflytende partier av elva som renner ut av Nunnetjønna skulle vi igjen få en smakebit på hva som var i vente i selve vannet. Denne gang var det jeg som skulle dra i land en ørret på ca. 4 hg.

Vi hadde bestemt oss for å angripe Nunnetjønna fra hver vår side. Odd gikk på østsiden, mens Andreas og jeg tok motsatt side. En svak bris laget små krusninger på vannet og til dels heftige vak gjorde at vi var relativt optimistiske i startfasen. Andreas skulle da også ganske raskt få tilslag av ørret i halvkilos-klassen, men når den så oppdaget at den var i ferd med å bli dratt på land, gjorde den noen viltre sprell i vannskorpen og snart kunne den igjen nyte friheten. Etter dette skulle det til tross for mange vak, vise seg vanskelig å få den til å bite på spinner, mark eller sluk. Vi prøvde også med flue og dupp og klarte riktignok å få noen småørret, men de store holdt seg borte også fra flua.







Andreas ved bekken som kommer fra Nunnetjønna.





På den andre siden sto Odd og gjorde de samme erfaringer. Han hadde en del tilslag, men det ville ikke lyktes ikke å få noen på land. Da gjorde han det smarte trekket å vandre videre til noen andre småvann like i nærheten. De tilhører samme vassdrag som Nunnetjønna, men ligger på svensk side. Å fiske på svensk side av grensen er forbundet med en hvis risiko. Ryktene forteler at det svenske oppsynet er nådeløse hvis en er så uheldig å bli tatt med fiskesnøret i et svensk vann. Da vil en ubetinget bli en fratatt alt fiskeutstyr i tillegg til at det vil vanke en bot på flere tusen kroner. Derfor blir det lett til at en med jevne mellomrom kaster noen nervøse blikk bak skulderen under fiskingen. Så også med Odd, men også denne gang skulle lykken stå den kjekke bi. Det svenske oppsynet uteble, den svenske ørreten var bitevillig og etter kort tid hadde han fått 4 pene ørret på land.









Sekkene er pakket og vi er klare for retur til sivilisasjonen.
Andreas og Odd ser i hvertfall ikke ut til å være bekymret.





Etter at vi var kommet tilbake fra Nunnetjønna, var det bare å pakke sammen og forberede returen til sivilisasjonen. Solen skinte fra skyfri himmel og en svett marsj mot bilen var i vente. På veien stoppet vi ved det navnløse vannet for å få oss litt havregrøt og for å prøve om bittet var like bra som da vi gikk opp. Denne gangen var det Andreas som hadde størst suksess. Ganske snart skulle ha få en pen ørret på 4 hg. og ikke lenge etter skulle han få en ørret i samme vektklasse, men omtrent dobbelt så lang. Det er usedvanlig sjelden å se ørret i en slik forfatning i dette området. Stort hode, lang tynn kropp kunne tyde på en ikke altfor frisk fisk.

Vi var allerede sent ute og det ble derfor ikke tid til mer enn en knapp times stopp ved vannet. Resten av turen gikk i et forykende tempo. I hvertfall syntes Jonny det og på vei over Bævermyran ble kombinasjonen høyt tempo, tung sekk, varmt vær og bløt myr for mye for en sliten kropp. Etter ett kvarter på ryggen gispende etter luft, gikk imidlertid resten av marsjen greit unna.

Vel fremme ved parkeringsplassen kunne vi så gjøre et etterlengtet klesskifte før vi kunne fullføre resten av turen i en Ford Mondeo til Odd’s palass på Ytteren. Der ventet ett gourmetisk herremåltid med Kari’s utsøkte Lasagne.





Til Forsiden