Tabbenes tur (2002).

Dag 1

Etter å ha svettet meg over Bævermyrene, stoppet jeg ved Sikkerstikktjørna, men denne gangen bare for en liten kvil. Jeg hadde vært der en uke før sammen med min sønn, Eirik . Da fikk vi noen småvokste ørreter som for så vidt egnet seg godt på panna. Nå var egentlig den verste strekningen unnagjort da resten av turen gikk på fast underlag uten kraftsugende myrer som preger de første kilometerene av turen.

Neste stopp var den tjørna som vi tidligere hadde fisket godt i, men som i 2000 virket helt død. Nå var det imidlertid litt liv der, og etter noen kast med spinneren hadde jeg berget den første middagen.

Men utålmodig som jeg er måtte jeg videre. Siste del av turen til Rudolftjønna gikk i upåklagelig tempo, og jeg kjente suget etter storørreten virke som en ekstra energikilde. Denne gangen virket imidlertid Rudolftjørna noe dau. Fisken vaket utenfor et vanskelig tilgjengelig område av vannet, og store deler av vannet var overgrodd av bunnplanter som gjorde det vanskelig å kaste med sluk og spinner. For å gjøre en lang historie kort: Resultatet av fiskingen der ble en ørret, men den var til gjengjeld smellfeit og veide 7 hg. Den ble tatt på en 3,5grams Mepsspinner.

Dag 2

Dag to ble tilbrakt ved Nunnetjønna med en liten avstikker til Sverige. Været var fremdeles preget av steikende sol og varme, men en liten bris gjorde forholdene brukbare. Denne gangen fisket jeg bra ved utløpet av tjønna. Der fikk jeg flere ørreter i størrelsen 2- 4 hg på mark og søkke, mens spinner- og slukkastinga i resten av tjørna gav en syvhektos ørret som resultat. Jeg registrerte få vak, men det kan selvfølgelig skyldes lite insekt på vannet. Fangsten var brukbar, men noe skuffende likevel, sett i forhold til tidligere års opplevelser. Kan resultatet skyldes god markedsføring av Odd og Jonny?

Turen inn på svensk side av grensa gav ikke noe resultat. Vannene er grunne, og det kan umulig være store mengder fisk. Men her må jeg gjøre oppmerksom på at jeg bare fisket i småtjønnene i området like ved Nunnetjønna.

Kveldsstemning ved Rikartjønna.

Dag 3

Denne dagen hadde jeg planlagt å ta turen til begge Bævervannene og Steintjønna. Ved Rundbæveren observerte jeg 3 telt og en lavvo mens jeg ellers på turen ikke møtte på folk, bortsett fra en fluefisker som passerte Sølvtjønna mens jeg var der. Jeg fisket litt ved Nødfiskeneset uten det store resultatet. En halvkilos blank og smellfeit ørret og noen mindre eksemplarer av arten var imidlertid ikke så ille, tatt i betraktning tettheten av folk ved vannet. Dessuten kan ørreten i Rundbæveren være noe lunefull under slike forhold.

Neste stopp var Steintjønna. Det skulle i sannhet bli noe av det mest frustrerende jeg har opplevd i fjellet. En erfaren fisker sjekker selvfølgelig at utstyret er i orden før han drar på tur. Det har også undertegnede hatt som vane å gjøre. Denne gangen var det imidlertid oppstått prosedyresvikt eller rettere sagt en utilgivelig glipp.

Etter å ha prøvd både spinner og sluk uten resultat, kaster jeg ut duppen mens jeg spiser og begynner å forberede meg på et resultatløst besøk i dette vannet som før hadde gitt meg mange store opplevelser. Men mens jeg er i ferd med å skjenke meg en rykende varm kopp kaffe, ser jeg stanga bli dratt ut i vannet. Storfisk, tenker jeg, og kaster meg etter den. Det stemmer, og etter noen minutter ser jeg en nydelig ørret på ca. kiloet nærme seg land. Akkurat i det jeg skal vippe den innpå grunna, høre jeg et lite smell og der raser ørreten utover med kroken i kjeften og duppen etter seg.

Hadde dette skjedd bare en gang, ville jeg ha klart å fordøye det. Men det samme gjentar seg 3 ganger. Den 3. gangen er det virkelig storfisk på kroken. Jeg kjenner at jeg må la den gå utover, for den er så sterk at stanga er i ferd med å bli rykket ut av fingrene mine. Men nå svikter i tillegg snella slik at den låser seg, og jeg kan ikke gi sluggeren en millimeter engang. Utfallet er gitt: et råttent fiskesnøre, ei defekt snelle og en ørret godt over 2 kilo er en elendig kombinasjon. Snøret ryker med et smell og enda en tabbe er begått.

Selv om jeg berger 4 ørreter mellom 8 og 4 hekto på land i løpet av oppholdet ved Sølvtjønna, er turen for meg blitt en flau opplevelse. Jeg rusler innom Langelgen uten entusiasme og gir fort opp etter noen resultatløse kast. Fiskene graves ned i myra ved teltet, men følelsen av å ha dummet meg ut overskygger den fantastiske naturopplevelsen som denne flotte julikvelden ellers ville ha gitt meg.

To pene ørret.

Dag 4

Jeg hadde egentlig tenkt å tilbringe 4 netter i fjellet, men kombinasjonen tropevarme og råtne fiskesnører på de beste snellene får meg til å avslutte turen og dra hjem. Dessuten hadde jeg jo fått en bra fangst som måtte berges før varmen tok helt knekken på fisken. Etter en varm marsj var det godt å sette seg inn i bilen. Turen hadde vært fin på flere måter. Jeg kom ikke tomhendt hjem, naturopplevelsene var sterke, og det fysiske overskuddet som et upåklagelig frynsegode var til å ta og føle på utover sensommeren og høsten. Men under alt dette lå følelsen av tidenes fiskeflause på lur.

Nå er det juli 2003, og en ny tur er på gang. Denne gangen er det endelig med Jonny som selskap. Jeg har kjøpt inn hundrevis av meter med snøre, og den defekte snella er kassert.

Til Forsiden